Tilbake til start

Halvveis inn i regjeringsperioden burde Sandra Borchs oppgave være enkel: Finn tilbake til regjeringsplattformen, og gjennomfør valgløftene.

Da Jonas Gahr Støre la fram sin regjeringserklæring – Hurdalsplattformen – høsten 2021, var jeg en av dem som roste den nye regjeringens politiske program. «Regjeringa vil føre ein ambisiøs og offensiv kunnskapspolitikk», het det, og dette overordnede målet var rammen for flere etterlengtede satsinger: økte grunnbevilgninger for universiteter og høyskoler, økt forskningsinnsats i departementene og innføring av en tillitsreform i hele kunnskapssektoren. For en fagforening var det som musikk i ørene å lese at regjeringen ville «betre arbeidsvilkåra, redusere midlertidigheita og styrkje rekrutteringa, likestillinga og mangfaldet i høgare utdanning og forsking». I tillegg var det betryggende at regjeringsplattformen slo fast at «høgare utdanning i Noreg skal vere gratis, òg for internasjonale studentar».

To år senere ligger regjeringsplattformen der som en fjern drøm. Knapt ett eneste løfte er gjennomført, og målet om en tillitsreform er erstattet av overstyring og lite kunnskapsbaserte prosesser.

Fra tillitsreform til ekstrem oppussing

I januar 2023 klasket Ola Borten Moe en femtenpunktsplan for «ekstrem oppussing» av universitets- og høyskolesektoren i bordet, helt ut av det blå. Mange av punktene var riktignok kjent stoff – desentralisert utdanning, en gjennomgang av profesjonsutdanningene, osv. – men bak Borten Moes liste over endringer i kunnskapssektoren lå det også en tydelig politisk-ideologisk slagside regjeringspartiene ikke hadde nevnt i valgkampen noen uker tidligere: Norsk høyere utdanning er for lite effektiv, og institusjonene må ta mer ansvar for de 43 milliardene de forvalter på vegne av fellesskapet. Borten Moe forventet at byggekostnadene ble redusert, og det skulle innføres skolepenger for internasjonale studenter. Stikk i strid med regjeringserklæringen og formuleringene i både Senterpartiets og Arbeiderpartiets programmer.

Denne melodien – at universiteter og høyskoler er overfinansierte og lite effektive – har siden blitt en gjenganger. Gang på gang påpeker politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet at institusjonene har 43 milliarder i lommeboka. Hver gang regjeringen lanserer en ny satsing, er forventningen at institusjonene skal finansiere den uten friske midler. Nye satsinger i langtidsplanen for forskning? Større ansvar for etter- og videreutdanning? Nye språkkrav for utenlandske stipendiater? Dette får dere klare, dere har tross alt 43 milliarder å rutte med.

Tillitsreformen, som skulle gi ansatte større faglig frihet og institusjonene større autonomi, har blitt en sparereform der sektoren står fritt til å kutte der den vil for å finansiere regjeringens skiftende satsinger.

Har du noen gang hørt landbruksministeren si til landbruket at de får finansiere nye satsinger selv, de får tross alt 17 milliarder i direkte subsidier? Ikke jeg heller. Universitets- og høyskolesektoren er gjort til et eksempel på offentlig sløsing, selv om sannheten er at mange universiteter og høyskoler går på sparebluss etter åtte år med effektiviseringskutt og stadig nye underfinansierte satsinger.

Borch må snu

Det er dette store bildet Sandra Borch må ta tak i når hun overtar stafettpinnen etter Borten Moe. Samarbeidet og involveringen i kunnskapssektoren må bli bedre, og det må settes kraft bak løftene i regjeringsplattformen.

Regjeringsplattformen ligger der som en fjern drøm. Knapt ett eneste løfte er gjennomført, og målet om en tillitsreform er erstattet av overstyring og lite kunnskapsbaserte prosesser.

En forskningsminister er selvsagt ikke noe «ombud» for sektoren, slik blant andre Kristin Clemet nylig påpekte. Men er det for mye forlangt at en statsråd lytter til sektoren og bringer sektorens bekymringer inn i regjeringskollegiet? Eller kjemper for sin del av kaka når statsbudsjettet fordeles?

Sandra Borchs viktigste oppgave nå er å finne tilbake til Hurdalsplattformen og levere på løftene Arbeiderpartiet og Senterpartiet ga til velgerne. Alt kan ikke gjennomføres over natta, men vi forventer at det går i riktig retning. Grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler må opp, ikke ned som i forrige budsjett. Departementenes forskningssatsing må opp, ikke ned som i forrige budsjett. Regjeringen må bidra til å frigjøre tid til forskning for de vitenskapelig ansatte, ikke lempe over stadig nye oppgaver som nå. Og når universitets- og høyskoleloven snart behandles, må det legges mye større kraft bak løftet om å redusere andelen midlertidige ansettelser.

Ett løfte har regjeringen virkelig levert på: Den har styrket de desentraliserte utdanningene, blant annet gjennom å reetablere campus Nesna. Hvis Sandra Borch hadde vist samme gjennomføringsevne på resten av regjeringserklæringen de neste to årene, ville den kommet langt.