Tiden er ute

«Vitenskapelige ansatte, deres arbeidsgivere og fagorganisasjonene må legge fra seg forestillingene om at vitenskapelige ansatte jobber så mye fordi de liker jobben sin så godt.»

Ordene tilhører professor og instituttleder May-Len Skilbrei, og stammer fra innlegget «Noen må betale for grådigheten i akademia». Innlegget ble skrevet i 2021, rett etter at stipendiat Hannah Løke Kjos hadde ropt varsko i avisa Klassekampen. «Hvor mye skal jeg jobbe gratis?», spurte Kjos. Flere innlegg fulgte i kjølvannet. De pekte på at forskningstiden til de vitenskapelig ansatte ble spist opp, og at fritid og familieliv kom under stadig større press.

Denne følelsen av ikke å ha tid til alt man skal, av utilstrekkelighet som følge av for mange oppgaver og for liten tid, kjenner nok alle arbeidstakere igjen. Men få yrker kan vise til like solid dokumentasjon på problemet som de vitenskapelig ansatte.

NIFUs siste tidsbruksundersøkelse viser at de vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler i gjennomsnitt har arbeidsuker på over 46 timer – 49 timer for professorer. Og utviklingen går i feil retning. For nesten alle stillingstyper er gjennomsnittlig arbeidsuke i dag lengre enn hva tidsbruksundersøkelsen i 2016 viste. Andelen tid brukt til undervisning har økt, mens andelen FoU-tid i gjennomsnitt har gått ned. Og for de FoU-tunge stillingene som postdoktor, stipendiat og forsker har andelen tid til FoU gått betydelig ned sammenlignet med 2016.

Forskerne har rett og slett ikke tid til å forske.

Slik kan det ikke fortsette. Forskere og undervisere må sikres tid til å gjøre sine pålagte oppgaver, og det må bli lettere å kombinere forskerjobben med fritid og familieliv.

Noe må gjøres, og første skritt på veien mot forandring er at flere får øynene opp for problemet. Derfor brukte vi i Forskerforbundet den siste uken i april på en kampanje som satte søkelys på de vitenskapelig ansattes arbeidspress og merarbeid. Vi gjennomførte et rekordforsøk på verdens raskeste forelesning på NTNU, og vi delte informasjon om forskernes tidsklemme på campus, i debattinnlegg og på sosiale medier.

Budskapet var enkelt: Tiden er ute. Forskere og undervisere må sikres tid til å gjøre jobben sin. Tid til å se hver enkelt student. Og tid til å drive forskningen fremover.

Seiglivet myte

I en medlemsundersøkelse i fjor undersøkte Forskerforbundet de vitenskapelig ansattes oppfatning av arbeidshverdagen og den akademiske karrieren. Også her var arbeidstid et sentralt tema. En av tre av fast vitenskapelig ansatte vurderte å slutte i akademia, og arbeidspresset var den hyppigste årsaken til dette. Kommentarer om høyt arbeidspress og press på fritid og familieliv var en gjenganger i fritekstfeltene i undersøkelsen. «Jeg er egentlig fornøyd med arbeidsoppgavene, det er bare for mange av dem», var en typisk tilbakemelding.

Kvinner oppga i større grad enn menn arbeidspress som en viktig årsak til å slutte i akademia. Tidligere undersøkelser har vist at fire av fem vitenskapelig ansatte bruker mer av fritiden enn ønskelig på jobb.

Dette synet kommer også tydelig frem i statsansatteundersøkelsen som ble lagt frem i fjor. Blant alle statsansatte var det nettopp vi som jobber innen forskning og undervisning, som var mest uenig i at balansen mellom arbeidsliv og fritid er god. Det var også denne gruppen som oftest sa seg uenig i at de sjelden er stresset på grunn av jobben, heter det i rapporten.

Forskerhverdagen er tøff, ikke minst for unge forskere. Lange arbeidsdager, mange oppgaver og liten tid. Ofte med midlertidig jobb og usikker finansiering. Dette vet vi, og dette har vi solid dokumentasjon på. Men for mange andre er nok synet på forskeryrket at det er en ganske behagelig jobb med stor frihet.

Bildet av den langsomt tenkende professoren som spaserer rundt på universitetet med hendene på ryggen og blikket vendt mot himmelen, er en seiglivet myte. Derfor er det så viktig at vi får frem hvordan forskerhverdagen faktisk ser ut i dag.

Hva nå?

Forhåpentligvis vil arbeidstidskampanjen bidra til å endre bildet av forskernes arbeidsdag. Og vi skal jobbe mye mer med temaet arbeidstid, som er et av Hovedstyrets tre prioriterte områder dette året. Målet er å spre kunnskap om situasjonen, men selvfølgelig også å endre den.

Noe av det viktigste er å sikre at institusjonene sørger for realistiske arbeidsplaner, blant annet når det gjelder faktorberegningen for undervisning. Andre tiltak krever politisk vilje – også i budsjettprosessene. Det handler om å fullfinansiere nye studieplasser, slik at det ikke blir for mange studenter å følge opp for hver underviser. Og det handler om å få på plass et godt teknisk-administrativt støtteapparat, så forskere og undervisere har tid til forskning og undervisning. Et støtteapparat som mange steder er bygget kraftig ned etter åtte år med blåblå effektiviseringskutt i staten, etterfulgt av et rødgrønt statsbudsjett med realnedgang i grunnbevilgningene til universiteter og høyskoler.

Så handler det også om noe større og enda vanskeligere. Å langsomt bygge en arbeidskultur med mindre arbeidspress og individuell konkurranse. Der de som ønsker det, selvsagt skal kunne forske så mye de bare vil på fritiden. Men der også forskere og undervisere har en selvsagt rett og mulighet til fritid, familieliv og en normal arbeidsbelastning.