Tap, tap, tap

For rapporten «Lønns- og karriereutvikling blant høyt utdannede i Norge, 2015–2022» levner ingen tvil: De vitenskapelig ansatte i staten har hatt dårligere lønnsutvikling enn sammenlignbare grupper både i staten, og utenfor staten. Forskerne og underviserne taper nemlig lønnsmessig på alle fronter.

I perioden 2015–2022 var det reallønnsnedgang for alle grupper med høyere utdanning, men vitenskapelig ansatte i staten ligger nederst i lønnsfordelingen blant høyt utdannede i hele perioden.

Det er helt uakseptabelt at statsansatte med de aller lengste utdanningene ikke får betalt for den unike kompetansen de har

Vitenskapelig ansatte i privat sektor har høyere lønn enn sine statsansatte kolleger innenfor alle fagområder.

Og de vitenskapelig ansatte i staten har gjennomgående et lavere lønnsnivå enn de andre gruppene høyt utdannede i alle landsdelene, og denne tendensen kommer sterkest til uttrykk i Oslo og Viken.

Dette er det alvorlige bakteppet for årets tariffoppgjør i staten.

Alvorlig fordi det er helt uakseptabelt at statsansatte med de aller lengste utdanningene ikke får betalt for den unike kompetansen de har. Og alvorlig fordi vi vet at attraktiviteten til forskeryrket er synkende. Bare en av tre unge forskere, og bare en av fem postdoktorer, vil anbefale andre unge en forskerkarriere. Årsak: Kombinasjonen av usikre ansettelsesforhold, lange arbeidsdager (i gjennomsnitt 46 timer i uken) og lite konkurransedyktig lønn.

Dette lite fristende kinderegget er det som møter våre forskertalenter ved inngangen til deres yrkeskarriere. Stort arbeidspress i midlertidig stilling, til en lønn som i mange tilfeller ligger betydelig under jobber de kan søke på utenfor akademia.

Heldigvis er en forskerkarriere også en utrolig spennende og givende yrkesvei, og mange følger kallet. Men at unge mennesker i etableringsfasen vil ha trygg jobb, familievennlige arbeidsdager og en lønn som tar unna huslån og studielån, kan ikke overraske noen.

Tungs ansvar

Like før ISFs lønnsrapport ble lagt fram, ble Karianne Tung utnevnt til ny digitaliserings- og forvaltningsminister. Et av hennes ansvarsområder er den statlige arbeidsgiverpolitikken. Det er med andre ord Karianne Tung som er min motpart når jeg møter til forhandlinger i statlig sektor som leder av Unio stat denne våren.

Det er Tungs ansvar å sørge for at statlige virksomheter får tak i den kompetansen den trenger. Slik er det ikke i dag. Det ferske arbeidsgiverbarometeret i staten, viser at 94 prosent av lederne i staten mener det er meget eller ganske vanskelig å rekruttere den spisskompetansen virksomheten er avhengig av. Det kan være etterforskere i politiet, ingeniører i vegvesenet, eller rådgivere til offentlig forvaltning.

Også i universitets- og høyskolesektoren er eksemplene mange. Det gjelder ikke minst i profesjonsutdanningene, som sliter med å rekruttere undervisere til lærerutdanningen og sykepleierutdanningen på grunn av lønnsnivået. Nylig kunne vi lese i Forskerforum at det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) finner det nesten umulig å få på plass erstattere for professorer som går av med pensjon. Universitetet tilbyr vesentlig dårligere lønn enn spesialiststillinger i det offentlige.

De vitenskapelig ansatte taper nemlig ikke bare mot tilsvarende yrker i privat sektor. De taper også mot andre offentlig ansatte, og mot andre ansatte i staten. Og det er her Karianne Tung kommer inn. I årets hovedoppgjør i staten må hun sørge for at oppgjøret innrettes på en måte som kommer utdanningsgruppene til gode, og gjør det enklere for hennes virksomheter å rekruttere kompetansen de trenger.

Kanskje må hun også gå ut over rammen i frontfaget for å få det til. Det handlingsrommet har hun. For frontfaget skal være en norm over tid, og over tid er det industrien som rykker ifra. Vitenskapelig ansatte i staten har forverret sin posisjon i perioden 2015–2022, sammenlignet med både industriarbeidere og industrifunksjonærer.

Nå er det vår tur.