Helt siden Lånekassen (for studerende ungdom) ble etablert i 1947, har den hatt minst to hovedmål: bidra til økonomisk vekst ved å heve utdanningsnivået i vårt land og sosial omfordeling ved «å gjøre høyere utdanning tilgjengelig for alle samfunnslag».
Frykten for at dette ikke skulle kunne fungere, viste seg å være dårlig fundert. Studentene betalte faktisk lånene tilbake. Dette ble ikke en kostbar subsidiering av privilegert ungdom, men et av de mest virkningsfulle tiltakene for sosial utjevning vi har hatt i etterkrigstiden, og et lysende eksempel på at det med bred tverrpolitisk forankring er mulig å få til langsiktige ordninger som kommer store deler av fellesskapet til gode. Sammen med prinsippet om gratis utdanning er Lånekassens stipend- og låneordninger bærebjelker i et godt og effektivt system for høyere utdanning.
Men det er tegn som tyder på at studiestøttens potente og positive kraft ikke lenger virker like godt. For det første er det et problem at det fortsatt er sosial skjevrekruttering til høyere utdanning, noe som til dels skyldes at foreldre som selv ikke har høyere utdanning, generelt er mer skeptiske til at deres barn tar opp studielån. Det har lenge vært en tendens at studenter med foreldre uten høyere utdanning tar opp mindre studielån, arbeider mer under studiene og bruker lengre tid på å gjennomføre. Dersom studiefinansieringen skal fortsette å virke sosialt utjevnende, vil det være hensiktsmessig både å øke det totale støttenivået (slik at behovet for å arbeide ved siden av studiene blir mindre) og øke stipendandelen.
Det er krevende å få til gode læringsmiljø hvis en stor andel av studentene er fraværende på grunn av arbeid.
Dette henger også sammen med opplevd økonomisk usikkerhet. Vi som arbeider ved universiteter og høgskoler, vet at det er mange studenter som har økonomiske bekymringer. De kan være usikre på hvordan de skal komme seg gjennom inneværende semester, og de er ofte også usikre på hvordan situasjonen blir etter endt utdanning. EUs Eurostudent-studie viser at studenter i Norge både er blant de i Europa som jobber mest ved siden av studiene (tabell B7.4 s. 180), og er mest bekymret for sin økonomiske situasjon til enhver tid (tabell B7.8 side 186). Andelen norske studenter som rapporterer om alvorlige eller veldig alvorlige økonomiske problemer, har økt fra 26 til 42 prosent (Tabell B7.10 side 190). Norge er nå i bunnsjiktet blant landene som inngår i undersøkelsen.
Andre undersøkelser, både fra SSB og nevnte Eurostudent, viser at det er et vippepunkt på rundt ti timer i uka med hensyn til om deltidsjobb er gunstig eller ugunstig for studiene. Når heltidsstudenter arbeider mer enn ti timer i tillegg til studiene, har det en negativ effekt. Igjen kan vi som kjenner studentene fra universiteter og høgskoler, kjenne oss igjen. Det er krevende å få til gode læringsmiljø hvis en stor andel av studentene er fraværende på grunn av arbeid.
Forskerforbundet har gjennom Unio tatt til orde for at studiefinansieringen bør knyttes opp til en fast KPI-justert størrelse, f.eks. 1,5 G. Norsk studentorganisasjon og Akademikerne mener det samme. Samfunnsøkonomisk Analyse skrev i fjor, på bestilling fra Akademikerne, en rapport om studiestøttens kjøpekraft, som dokumenterer hvorfor studiestøtten ikke lenger strekker til på samme måte som tidligere.
Dette er et alvorlig problem, og ikke bare for nåværende studenters hverdagslige trivsel. Her ligger det en potensiell svakhet i hele det norske systemet for høyere utdanning. I stedet for å forsterke en nedadgående spiral der færre tilstedeværende studenter fører til senkning av faglige krav, som igjen leder til at flere studenter prioriterer lønnet deltidsarbeid framfor studier, har vi behov for en oppadgående trend, der flere studenter er reelle heltidsstudenter og kan vie mer av tiden sin til studiene, og der vi som arbeider på høgskoler og universiteter, kan legge faglig til rette for slike studier.
Mens Senterpartiet var en del av regjeringen, ble det lovet en gjeldsavskriving på 25 000 kroner i året for alle studenter som bosetter seg minst ett år i en av våre minst sentraliserte kommuner. Hva med heller å prioritere en forbedring av studiestøtten som vil komme alle til gode, som vil bidra til å heve kvaliteten på norsk høyere utdanning og forsterke studiestøttens utjevnende virkning? Ja til 1,5 G og høyere stipendandel!
