«Regn, regn, regn, regn….»

På den dagen da statsbudsjettet ble lagt frem, presenterte en entusiastisk minister for forskning og høyere utdanning også den lenge etterlengtede revisjonen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2019–2028. «Alle» er vi enige om det positive ved de facto å ha en langtidsplan. Kommentarene til selve innholdet i meldingen varierer derimot fra det nøytralt avventende til det sterkt kritiske. NOKUTs direktør kalte satsningen på kvalitet i høyere utdanning for svak, mens Dagens Næringsliv på lederplass 10. oktober mente at det kun var blitt «en melding om alle gode formål». Vi fra Forskerforbundets side poengterte umiddelbart at vi blant annet hadde forventet en integrering av viktige perspektiver fra humaniorameldingen.

Obstfelder og tverrgående temaer

Stortingsmeldingen om humaniora, som daværende kunnskapsminister Røe Isaksen la frem i 2017 viste forståelse for humanioras særpreg, samtidig som den lovet humaniora større plass i de store forskningsprogrammene. Både nasjonalt og internasjonalt har man i en årrekke arbeidet for en bedre integrering av humanistiske perspektiver i de store programmene – men du verden så treigt det går. Til tross for intens lobbyvirksomhet, endte Horizon 2020-programmet opp med et tilnærmet fravær av humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver.

Langtidsplanen har tre overordnede mål og seks langsiktige prioriteringer. I tillegg nevnte statsråd Nybø under presentasjonen tre tverrgående temaer som skal integreres gjennom det hele: «grønt skifte», «digitalisering» og «humaniora». Det høres vakkert ut, men meldingen har, så langt jeg foreløpig kan se, ikke noe humanistisk perspektiv, bare formuleringer av typen «humaniora er en underutnyttet ressurs» og «her kan humaniora bidra».

Åpningen av kapittelet om klima og miljø starter med et slags motto i form av Obstfelders morsomme linjer om «regn, regn, regn…», som slutter med: «deilig og vaadt,/deilig og raat!». Er dette ironi eller galgenhumor? Eller rett og slett en forestilling om at et litteratursitat i ingressen konnoterer «dannelse» og følgelig gir et løft, også til en stortingsmelding?

Enhver er seg selv nærmest, og vi litteraturvitere blir ulykkelige og oppbrakte hvis vi mistenker at litteraturen og dens innsikter får rollen som pynt.

Stueland og Dahles gås

Men kjære statsråd Iselin, for å svare med samme (litterære) mynt: Jeg tillater meg et boktips: Espen Stueland gav i 2016 ut boken 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk. Der får man blant annet innsikt i den teoretiske økokritikken som nå utvikles innenfor flere humanistiske disipliner.

Stueland har en grunnleggende tro på humanioras og samfunnsvitenskapens betydning i klimadebatten: «det er disse, og ikke vitenskapelige gjennombrudd som vil kunne endre folks adferd» skrev Klassekampen i sin anmeldelse.

Stueland siterer fra diktet «La oss redde verden, sa gåsa» av Gro Dahle. For ikke å ta for hardt i tror jeg kanskje leserne av langtidsplanen i klimakapittelet ville kommet tettere på, om statsråden hadde valgt Dahle fremfor Obstfelder:

Det er store dager og små dager.
Ting å være redd for og ting å være glad for.
Det er ender og gjess,
hunder og fugler.
Det er katastrofer som står i kø.
Hav som stiger, elver som flommer over,
Regn som regner og bare regner og regner,
og vi er kanskje inne i de siste tider, tenker gåsa,
og er glad så lenge hun flyter.

Etter flere strofer med mer elendighet skjer det et omslag i diktet:

Alt er ikke bare gærent, tenker gåsa.
Det kan være fine ting også,
ting som er helt gratis og kortreist og resirkulerbart
og til og med bærekraftig,
tenker gåsa og kjenner på vannet,
det er kanskje bittelittegranne varmere siden i går?

For å si det med Stueland: Gro Dahles naivisme er noe mer enn bare sjarmerende, det er et umistelig perspektiv. Og det tverrgående tema humaniora har potensielt mange muligheter innenfor en langtidsplan, men som vi skrev i vår første reaksjon: Stortinget må stramme opp meldingen.