På tampen

Jeg har alltid forestilt meg at mitt siste faste innlegg i Forskerforum skulle fremstå som en lett distansert, overordnet refleksjon over min tid som leder av Forskerforbundet – og med noen perspektiver på de lange linjer fremover. Men akk, vi er ikke der riktig enda. Det er en drøy måned igjen, og oppgavene står i kø. Som så ofte i disse seks årene kjenner jeg på følelsen av hvor vanskelig det er å komme lenger enn i farten å skulle fylle dagens oppgaver, og med et sideblikk på det jeg i øyeblikket vet om morgendagens forpliktelser. (For øvrig vel slik de fleste har det i hverdagen.)

Skriften dagen derpå

Skrivning gir normalt – heldigvis – åpninger mot noen tanker som man ikke kjente til i det øyeblikket man satte seg ned foran tastaturet. Men også her er jeg denne gang mer bakpå enn vanlig; jeg er langt over deadline – redaktøren kikker meg utålmodig over skulderen, og jeg har bare noen formiddagstimer til rådighet. Så denne siste gang kan det bli mer av stream of consciousness og mindre med erfaringstunge betraktninger.

Det er «dagen derpå»-stemning på kontoret: dagen etter vårt årlige, tradisjonsrike forskningspolitiske seminar. Noe kluss i starten gjorde at min innledning ikke ble streamet. Så her får jeg en unnskyldning til å minne om et par av mine hovedpoeng – og samtidig slippe å plage leseren med den automatskrift jeg fryktet kunne bli løsningen for min siste spalte.

Risiko

Årets konferanse hadde tittelen «Rom for kvalitet, kreativitet og risiko?». Særlig risikobegrepet ble gitt mye oppmerksomhet. Flere aktører, blant annet leder av Universitets- og høyskolerådet, Mari Sundli Tveit, har påpekt at vårt forskningsfinansieringssystem er for sektorstyrt og for lite risikovillig.

Forskerforbundet arrangerte i fjor et seminar med våre søsterorganisasjoner i Norden. Til avslutning formulerte vi en fellesnordisk resolusjon: «Forskerne må gis arbeidsbetingelser som flytter risikoen fra forskeren til forskningen. Derfor må den høye graden av midlertidighet ned, og myndighetene må avstå fra detaljstyring av forskningen.»

Å flytte risikoen fra forskeren til forskningen ble en rød tråd gjennom deler av dagen.

Kreativitet

I ingressen til konferansen spurte vi også etter rom for kreativitet. I en forskningspolitisk hverdag er det en tendens til å blande begrepet «kreativitet» med begrepet «innovasjon». Men her er det viktig å minne om deres grunnleggende forskjellighet: Kreativitet er å unnfange og skape ideen, mens innovasjon er det å sette ideen ut i livet.

Da langtidsplanen for forskning og høyere utdanning ble presentert tidligere i høst, kommenterte vi at planen i liten grad omhandlet forskeren som skal realisere de store planene. Og jeg grep sjansen på vår konferanse til å minne om dette poenget. (Er det noe jeg har lært i disse årene, så er det at poenger må gjentas der det byr seg en anledning. Som litteraturviter streber man normalt etter unike og originale utsagn – men det har gått noenlunde greit å godta også andre diskursive paradigmer.)

Når det gjelder spørsmål knyttet til innovasjon – det å sette ideen ut i livet – så er langtidsplanen tydelig: På de cirka hundre sidene forekommer ordet «innovasjon» mer enn 150 ganger. Kreativitet derimot – det å unnfange ideen – er overhodet ikke nevnt! Å utelate en tenkning om hvordan kreativitet kan fremmes, underbygger vår iakttagelse om det manglende forskerperspektivet. I høringer og debatter fremover om den reviderte langtidsplanen skal vi – selvsagt – sørge for at forskeren og underviseren ikke blir glemt.

Heterogeniteten

Her og nå foran PC-en (når dagen-derpå-stemningen er i ferd med å slippe taket) har gjenbruksideen gitt meg blod på tann. I min åpningstale på Forskerforbundets representantskapsmøte i oktober understreket jeg et par ting om forbundsstrukturen som jeg nå ønsker at alle våre medlemmer skal ta del i – selv om denne spalten da slår over i et mer alvorstungt modus enn det genren vanligvis har uttrykt:

Jeg har ofte fremholdt heterogeniteten i forbundet som en av våre største styrker. Våre medlemmer og lokallag representerer hele bredden i kunnskapssamfunnet.

Av og til kommer det til syne, bevisst eller ubevisst, hierarkier i forbundet som kan virke forstyrrende i arbeidet. Er det flottere å være professor enn dosent? Er det bedre å være forsker i akademia enn på utsiden? Er de nye universitetene egentlig like høyverdige som de gamle? Kan administrativt ansatte være i samme forbund som de vitenskapelige?
Disse motsetningene er kunstige. For det første er det slik at to av tre som går ut med doktorgrad, kommer til å jobbe utenfor universitetsverdenen. Og nettopp slik bør det moderne kunnskapssamfunnet være. Det bør bli enklere å bevege seg mellom institusjonene, mellom universiteter, instituttsektor, museer, arkiver, biblioteker, offentlig forvaltning, privat næringsliv. Det bør bli mange flere overganger mellom kunnskapssektorene enn det er i dag.

For det andre er forskning og kunnskapsutvikling avhengig av ansatte med et bredt spekter av kompetanse. Forskningen er et eget økosystem. Og vi vet etter hvert hva som kan skje når en del av systemet blir borte.

Fellesskapet

Vi har medlemmer og lokallag fra ulike institusjoner, ulike sektorer og ikke minst ulike tariffområder. Mangfoldet gir oss tyngde og kompetanse.
Og selv om våre grupper er forskjellige, har de først og fremst mye felles. En rekke undersøkelser som Forskerforbundet har foretatt på tvers av sektorer og yrkesgrupper, viser at våre medlemmer savner tid til faglig utvikling, og opplever at deres faglige frihet er under press. De gir uttrykk for at medbestemmelsen på arbeidsplassen trues. De vil gjøre jobben sin effektivt og godt, og de fleste vil helst slippe å bruke energi på å flytte rundt i en «aktivitetsbasert arbeidsplass». De vil ha en lønn som står i forhold til den utdanningen og kompetansen de har, og den viktige jobben de gjør for samfunnet.

Den enkelte

Noe av det fineste ved å være leder i Forskerforbundet, er at man får muligheten til å reise rundt i landet og oppleve denne heterogeniteten, så å si på kroppen, og bli kjent på nært hold med den innsatsen våre medlemmer legger ned – som kunnskapsarbeidere og som tillitsvalgte. En uoffisiell opptelling kom til at jeg visst har vært innom cirka 165 lokallag.

Jeg har lyst til å slutte akkurat her: En stor takk til medlemmer og tillitsvalgte for alle gode kollektive og individuelle møter og samtaler, offisielle så vel som tilfeldige, rundt om i landet. De har vært berikende for meg som forbundsleder og gitt insitamenter til videreutvikling av vårt felles politiske ståsted. Det gjenstår for meg – også i skrift – å ønske Guro Lind lykke til som ny leder fra 1. januar 2019. Jeg gleder meg til å gi stafettpinnen videre nettopp til henne. Takk for oppmerksomheten og takk for meg!

 

Forskerforbundets leder har en fast spalte i tidsskriftet Forskerforum som kommer ut månedlig.