Megling

Som kjent kom ikke partene i statsoppgjøret om ny hovedtariffavtale til enighet under forhandlingene, og derfor var vi fra 3. mai hos riksmegleren i Grensen 3 i Oslo. Torsdag ettermiddag 24. mai kom det omsider til en løsning, 16 timer på overtid, og med en meglingsinnspurt som varte sammenhengende i 32 timer. Som forhandlingsleder for Unio – og som leder av Forskerforbundet ­­– er jeg fornøyd med det endelige resultatet. Både på Unios og Forskerforbundets hjemmesider kan man lese om hva partene har blitt enige om.  Jeg oppfordrer medlemmene til å stemme «ja» i uravstemningen, som varer til 19. juni.

Tiden

Dette skrives to dager etter at meglingen er i havn, og vi er nok mange som på dette tidspunkt fremdeles kjenner oss døgnville. Det sier seg selv at å være sammenhengende på jobb i 32 timer også er en rent kroppslig erfaring. For utenforstående – og for så vidt også for oss på innsiden – fremstår det, på avstand, som nokså absurd å arbeide døgnkontinuerlig. Når så mye står på spill, kunne det være praktisk med et uthvilt og friskt hode. Men samtidig oppstår det i en slik situasjon en særegen form for dynamikk som driver prosessene uunngåelig mot et sluttpunkt, om det nå er en fornyet avtale eller en streik. Det utvikles også en underlig tidsfornemmelse. Ettersom meglingsfristen nærmer seg, stiger naturlig nok spenningsnivået. Klokken er satt ut av spill for oss som tilbringer tiden i Grensen 3; vi er opptatt av å komme videre i prosessene, og må ta den tiden som trengs, mens verden på utsiden spekulerer stadig villere om hva som «egentlig» foregår.

Taushet

Det er et absolutt og ufravikelig krav om at det som de facto skjer i meglingen, er taushetsbelagt og bare er kjent for de tilstedeværende i meglingslokalene. Kravet erfarer jeg som en utrolig lettelse. Mellom forhandlingsbrudd og meglingsoppstart mangler det ikke på velmente og gode råd fra fjern og nær, men det er vi som delegater og delegasjonsledere som til syvende og sist har helhetsansvaret og (forhåpentlig) den fulle oversikten over alle de ulike elementene som er mer eller mindre i fritt spill. Derfor erfares de siste døgnene både som dynamiske og målrettete, der vi sitter avsondret fra utenverdenen, vel vitende om at stadig flere journalister samler seg foran inngangsdøren. Samtidig vet vi at våre tillitsvalgte ved de ulike virksomhetene legger siste hånd på verket, for å trykke på startknappen i det øyeblikk en eventuell streik er et faktum. Her og nå vil jeg rette en takk til alle våre tillitsvalgte som i hele mai måned uavlatelig arbeidet med konfliktberedskap i de ulike områder.

Presset

«Begge parter trenger å forhandle seg frem til et resultat hvor de kan være rimelig sikre på at det ikke er noe mer å hente ved å gå i konflikt,» skriver riksmegler Nils Dalseide i boken Riksmekleren gjennom hundre år (s.86), og han tilføyer:

«Det er bare unntaksvis mulig å vite på forhånd hvor balansepunktet havner i meklingen. Det er bare det gjensidige presset og opplevelsen av konfliktfare som kan gi partene og mekleren kunnskap om når man er der. Derfor er det viktig at man ikke – på forhånd og nærmest begivenhetsuavhengig – har surret seg til masta på et eller flere punkter» (s.st.).

Gjensidig press og opplevelse av konfliktfare gir oss kunnskap, skriver altså Dalseide, og det er lett å si seg enig i denne i og for seg paradoksale uttalelse. For egen regning vil jeg også understreke verdien av at meglerne kommer fra en verden utenfor vår egen, og som derved heller ikke kjenner vårt stammespråk. De fortrolige samtalene med meglerne gir muligheter til å se egne posisjoner fra andre vinkler.

Det er for øvrig et paradoks at meglingstemaene i dag er blitt så komplekse. (I hvilken grad kan man egentlig megle om strukturen i et lønnssystem?) Selve meglingsinstituttet og dets prosedyrer har imidlertid ikke endret seg nevneverdig over tid. Ytterligere refleksjoner om mulig modernisering av meglingsvesenet vil nok kreve en større avstand til det oppgjøret som nettopp har landet.