Medbestemmelse på kontoret?

Medbestemmelsesbarometeret for 2017 ble lagt frem i begynnelsen av desember under en debatt på høyskolen i Oslo og Akershus (det fremtidige Oslo Metropolitan University?). Det er Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) som har utført undersøkelsen, på oppdrag fra Forskerforbundet, Politiets Fellesforbund, Den norske legeforening, Forbundet for Ledelse og Teknikk, SAFE og Lederne. «Innsiders» ser umiddelbart at her er alle de fire hovedorganisasjonene (YS, LO, Unio og Akademikerne) representert. For Forskerforbundet er det både lærerikt og inspirerende å samarbeide med fagforbund som qua profil og medlemsmasse er svært forskjellige fra oss.

Barometeret har et teoretisk utgangspunkt i ulike former for styring og ledelse. AFI regner styring som overveiende systemorientert og ledelse som personorientert. (En grei tommelfingerregel for å unngå den vanlige sammensausingen av disse begrepene.) Videre skiller undersøkelsen mellom medbestemmelse som den systematiske bruken av lov og avtaleverk, mens medvirkning forstås som individrettet.

Det autoritæres fremmarsj

46 prosent av de spurte i staten mener at arbeidslivet går i en mer autoritær retning. Her er riktignok tallet for ansatte i UH-sektoren noe «bedre» (36 prosent), men andelen er likevel urovekkende høy. Og dessverre samsvarer dette godt med de tilbakemeldingene vi får fra egne medlemmer. Den faglige friheten oppleves som å være under press. Ved gjentatte anledninger har Forskerforbundet tatt til orde for at det bør foretas en gjennomgang av hvordan den lovpålagte akademiske friheten de facto fungerer. Jeg håper vår kunnskapsminister snart reagerer.

Kloke versus ukloke ledere

Medbestemmelsesbarometeret for 2017 får frem at medbestemmelse er viktig for hele samfunnet. Ordningen bidrar til mindre konflikter, bedre tjenester og et bedre grunnlag for omstilling i arbeidslivet. Gode ledere ser verdien av dette. Det viser også undersøkelsen; med lav grad av medbestemmelse øker sannsynligheten for motstand mot omstilling og endring.

Forskerforbundets erfaring av fusjonsprosessene i universitets- og høyskolesektoren er at de nettopp har gått best der de tillitsvalgte har hatt reell medbestemmelse.

Hovedkonklusjonen til AFI var klar: Samarbeidsmodellen i norsk arbeidsliv synes å være under press, men det er fortsatt mulig å endre utviklingen. Jeg er glad for at vi har fått et så solid, forskningsbasert verktøy til vårt kontinuerlige arbeid med å fremme medbestemmelse og medvirkning.

En høy pris

I forrige nummer av Forskerforum ble det viet mye plass til diskusjonen om utformingen av arbeidsplasser i nye bygg i UH-sektoren. En opphetet debatt i Dagsnytt 18 fulgte i kjølvannet.

I et spesialnummer om kontorlandskap i bladet Helserådet (8. september 2017) finner vi en vitenskapelig artikkel av Jan Vilhelm Bakke og Knut Inge Fostervold, henholdsvis overlege i Arbeidstilsynet og førsteamanuensis ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Deres konklusjon er klar: Det er ikke vist i den vitenskapelige litteraturen at «…fleksikontor kan oppfylle krav til arbeidsmiljø for kognitivt utfordrende og konsentrasjonskrevende arbeid (s. 3). Tydeligere kan det ikke sies! Og mye settes på spill: «Manglende kunnskap og forståelse av sammenhenger mellom arkitektoniske løsninger og fysisk arbeidsmiljø kan føre til at ansatte, arbeidsgivere og samfunnet for øvrig kan betale en høy pris i økt sykefravær og tapt produktivitet for fordelene med åpne kontorlandskap» (s.st.).

Dessverre har vi vært vitne til en del feighet hos institusjonsledere når utforming av arbeidsplasser bestemmes. De ignorerer forskningen og skyver departement og Statsbygg foran seg, istedenfor å ta problemene på alvor og lytte til de ansatte behov for arbeidsplasser som muliggjør kvalitativt godt arbeid. Å lese artikkelen av Bakke og Fostervold bør være obligatorisk før man gir seg hen til å etterape Statsbyggs ofte forblommede formuleringer om det nye arbeidslivet. Medbestemmelse og medvirkning er igjen nøkkelordene.