Radioprogrammet «Abels tårn» hadde denne tittelen på sitt program 6. desember i fjor. Sigrid Bratlie, Carl Henrik Gørbitz og Charlotte Sletten Bjorå brukte ti minutter på å utveksle fakta og tanker om genetiske og sosiale sammenhenger mellom intelligens, kreativitet og depresjon.
Lytterne fikk blant annet høre at depresjon er en av verdens mest utbredte lidelser. Tre til fire prosent av verdens befolkning er til enhver tid deprimert. Depresjon er delvis arvelig bestemt. Genene som disponerer for depresjon, henger «tett sammen med» de som disponerer for intelligens og kreativitet. Det er derfor ikke rart at vi assosierer kreative genier med depresjoner, angst og for så vidt andre psykiske lidelser, selv om det selvsagt ikke er slik at det ene er en forutsetning for det andre.
Jeg ble minnet på dette radioprogrammet i slutten av mai, da jeg deltok på et seminar for ph.d.-veiledere ved Universitetet i Oslo. Temaet var sykefravær blant stipendiater. Kort fortalt handlet det om at langtidssykefraværet blant stipendiater var urovekkende høyt, betydelig høyere enn blant fast ansatte og mye høyere enn blant offentlig ansatte generelt. Selv om universitetet ikke kjenner til diagnosene som ligger til grunn for den enkelte sykemelding, var oppfatningen klar både hos dekaner og hos bedriftshelsetjenesten: Situasjonen er i all hovedsak knyttet til stressrelaterte plager og gjør seg typisk gjeldende i andre eller tredje året av en treårig eller fireårig stipendiatkontrakt.
Dette passer godt med budskapet fra Abels tårn. Sosiale forhold er nemlig langt fra uvesentlige for å forstå hvorfor noen sliter med depresjoner og angst. Enkelte yrkesgrupper er spesielt utsatt, og ph.d.-stipendiatene er nettopp det.
Vi må gjøre forskerhverdagen mulig å kombinere med livet unge mennesker lever.
Ifølge en av de nyeste metastudiene om depresjon, angst og selvmordstanker blant ph.d.-kandidater kan man regne med at 24 prosent har klinisk signifikante symptomer på depresjon og 17 prosent på angst. (Satinsky, E.N., Kimura, T., Kiang, M.V. et al. Systematic review and meta-analysis of depression, anxiety, and suicidal ideation among Ph.D. students. Sci Rep 11, 14370 (2021)).
Det er ikke vanskelig å peke på grunner til at det er slik, og her er Abels tårn, UiO og Satinsky et al. helt på linje: konkurrerende ansvarsoppgaver (obligatoriske kurs, undervisning, forskning), hjemme-jobb-utfordringer, sosial isolasjon, omsorgsforpliktelser, press på ferdigstillelse, høy konkurranse og økonomisk usikkerhet i en tid hvor utsiktene til fast jobb i akademia blir stadig vanskeligere. Listen er lang. I en del tilfeller kan også veilederen være en betydelig negativ faktor.
At så mange stipendiater sliter med mentale helseproblemer, er ikke bare et problem for den enkelte. Det er et problem for hele forskningssystemet og dermed for samfunnet vårt. Og det er et politisk ansvar å ta tak i det.
Forskerforbundet arbeider for at forskning skal være en attraktiv karrierevei, og for at forskningskompetansen styrkes. Det krever dyktige doktorgradskandidater og tilsvarende gode doktorgradsutdanninger. I dag vil bare en av tre unge forskere, og bare en av fem postdoktorer, anbefale andre unge en forskerkarriere. Usikre karrieremuligheter og en stressende arbeidshverdag med stort krysspress er viktige grunner. Skal vi sikre god rekruttering til norsk forskning, må vi gjøre mer for å sikre framtidens forskere et godt arbeidsmiljø.
I 2023 fikk vi i Forskerforbundet gjennomslag for at også sykefravær som utgjør mindre enn to sammenhengende uker, skal gi forlengelse av ansettelsesperioden for stipendiater og postdoktorer. En liten seier, men likevel et eksempel på at langsiktig politisk påvirkningsarbeid faktisk kan gi resultater som er viktige for dem det gjelder. Med små endringer kan stipendiathverdagen bli enklere og bedre. Stikkord er tettere oppfølging av kandidatene, bedre veilederopplæring, skikkelig karriereveiledning, bedre tilrettelegging av utenlandsopphold og mer forutsigbare ansettelsesforhold. Under Arendalsuka i august deltar vi i en sesjon som handler om ph.d.-veiledning og veilederbytte, som forhåpentligvis også følges opp i ettertid.
Vi er få mennesker med forskningskompetanse på doktorgradsnivå i dette landet. Skal vi bli flere, må vi bli enda bedre til å ta vare på hverandre. Vi trenger å snakke om unge forskeres psykiske helse, og ikke minst: Vi må gjøre forskerhverdagen mulig å kombinere med livet unge mennesker lever.
