De største fremskritt

Begynnelsen av oktober er gjerne preget av forventningsfull spenning knyttet til offentliggjøringen av de ulike nobelprisvinnerne. Prisene skal ifølge Nobels testamente tildeles personer «som gjør de største fremskrittene for menneskeheten innen fysikk, kjemi, fred, medisin og litteratur». Mest oppmerksomhet i norske medier går normalt til fredsprisen og til litteraturprisen. Nobelprisene i fysikk, medisin og kjemi oppnår sjelden forhåndsomtale eller bookmaker-tips. Men de fleste seriøse medier spanderer en hederlig omtale både av vinnerne og av deres forskningsfelt. Mediebildet er ellers i året lite preget av «menneskehetens største fremskritt», så oppmerksomheten rundt prisene skaper et hyggelig avbrekk for den vanlige nyhetskonsument.

Felles innsats

I vår tid er det ytterst sjelden at de naturvitenskapelige prisene tildeles én enkelt person. Langt det vanligste er at prisene deles mellom to eller tre forskere. Tre er det maksimale antallet. I euforien som oppstod høsten 2014 i Norge, var det selvsagt at vi alle var opptatt av May-Britt og Edvard Moser. Selv har de to alltid vært nøye med å fremheve innsatsen til John O'Keefe; mannen de delte prisen med. Hans arbeid med «vår indre GPS» fikk sitt gjennombrudd allerede i 1971.
I en artikkel i Nature Physics, nylig gjengitt i forskning.no, rettes det kritikk mot rammene for nobelprisen. Mange av dem er utgått på dato, ifølge artikkelforfatteren. «Tidligere var vitenskapelige gjennombrudd knyttet til én person, men i dag er ting veldig annerledes. Gjennombruddene skjer ofte i et samarbeid med hundrevis av forskere», skriver forskning.no.

Senere i artikkelen – i forbindelse med prisen i fysikk i 2013 for oppdagelsen av Higgs-partikkelen – antydes det at «tusenvis av forskere» kan ha deltatt i arbeidet. Oppdagelsen fant konkret sted ved CERN i Sveits, men arbeidet bygget på teorier fremsatt allerede i 1964.

Vi er mange

Personlig har jeg ingenting imot de overdådige og noe anakronistiske Nobel-festlighetene i Stockholm (slik jeg får formidlet dem). Prisvinnerne gir forskningen et ansikt, bokstavelig talt. Bildet i 2014, med to generasjoner som deler samme medisinpris, viser dessuten at menneskehetens fremskritt har en tidsdimensjon. Men poenget til Nature Physics er vesentlig: Forskningsgjennombrudd i vår tid involverer et utall av personer, selvsagt ikke bare «forskere», men også en rekke andre stillingskategorier, også av teknisk og administrativ art. Skillelinjen som har vært trukket mellom vitenskapelige og teknisk-administrative stillinger i UH-sektoren, synes nå mindre absolutt enn tidligere. Det har vært snakket om en tredje vei, der høykompetente medarbeidere arbeider i skjæringspunktet mellom forskning og administrasjon.

Forhåndsmodus

Et annet årvisst oktoberfenomen er fremleggelsen av statsbudsjettet. I skrivende stund er det bare timer igjen til vi får en første orientering fra «vår» statsråd. Ledere i UH-sektoren – og Forskerforbundet – har i forkant vært tydelige: Flere administrasjonskutt er helt uaktuelt. I tre budsjetter på rad har det kommet såkalte administrative effektivitetskutt på til sammen over 700 millioner kroner innenfor universitets- og høyskolesektoren. Man later som om kuttene skal fremme effektivisering, men disse kuttene rammer kvaliteten både på forskning og på undervisning. (Når dette leses, er vi i full gang med politisk påvirkningsarbeid i forkant av stortingsbehandlingen. La oss håpe at oppmerksomheten i år kan legges på annet enn effektiviseringskutt.)
Det er under et halvt år siden Stortinget vedtok kvalitetsmeldingen, der samtlige partier var opptatt av at studentene skulle få tettere og bedre oppfølging. Nye kutt vil bety at målet ikke nås. De toppolitiske drømmene om flere gjennombrudd i forskningen blir utopi om regjeringen opprettholder sin tankegang om nye kutt. Som artikkelen i Nature Physics så tydelig viser: Forskningen krever lange tidslinjer og mange ansatte med ulik kompetanse som arbeider for felles mål om menneskehetens fremskritt.