Bratteli revisited

Ved en tilfeldighet kom jeg forleden over en bok fra 1968: Bratteli tenker høyt (Tiden forlag). Boken er en dialog mellom journalisten Per Bratland og Trygve Bratteli, som da hadde vært Arbeiderpartiets leder siden 1965. Jeg leste boken rett før Stortingsvalget, og fant noen femti år gamle politiske visjoner som fremstod som dagsaktuelle, i slående kontrast til den tafatte valgkampinnspurten anno 2017.

Menneskelig verdighet

I et kapittel kalt «Teknikken – tjener eller herre?» diskuterer Bratland og Bratteli blant annet en påstand av Servan-Schreiber (grunnleggeren av ukeavisen L’Express) om at sosial rettferdighet er en betingelse for industriell dynamikk. Bratteli er tydelig: «En virkelig moderne, større bedrift må i dag ha et dårlig styre hvis man tilsetter en generaldirektør som ikke har klar forståelse av hva et intimt hverdagssamarbeid med de ansatte betyr for bedriftens produktive kapasitet» (s. 77, uth. her).

Bratteli er videre klar på at fremtidige industrimiljøer vil være påvirket både av krav om rettferdighet og om effektivitet. Og rettferdighetskravet er ikke først og fremst motivert av dette å ha innflytelse over de enkelte vedtak i ledelsen: «Rettferdskravet er sikkert mer innstilt på å legge til rette et miljø som tar vare på den menneskelige verdighet. Menneskelig likeverd, ikke maktbegjær, er selve drivkraften også på dette område.» (sst.)

Hovedavtalen

Det Bratteli her så kraftfullt tar til orde for, har – på et visst nivå – stått seg over tid: I NOU-en Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet 2010:1 heter det at ansattes deltakelse helt fra de første avtaleinngåelsene har hatt en dobbelt begrunnelse: rettferdighet og produktivitet. NOU-en fant det ikke nødvendig å produsere en ny definisjon av medbestemmelsesbegrepet, men støttet seg på den som hadde vært gjeldende siden 1965, fra det såkalte Brubakken-utvalget. Der defineres medbestemmelse som «alle tiltak som gir de ansatte innflytelse på avgjørelsesprosesser på alle plan i virksomheten, fra fastsetting av virksomhetens overordnede mål til de løpende avgjørelser i tilknytning til den enkeltes daglige arbeid».

Ny hovedavtale i staten ble gjeldende fra 1. januar i år. Over halvparter av avtalen berører nettopp medbestemmelse. Jeg vil anbefale våre medlemmer å lese den; den kan gi inspirasjon til å bli seg bevisst sin egen verdi på arbeidsplassen.

Formell/reell?

Forskerforbundet er med i et såkalt medbestemmelsesbarometer i regi av AFI. Den konkluderte i 2016 med at det er liten endring i den formelle samarbeidsmodellen i norsk arbeidsliv. Men likevel opplever arbeidstakere en betydelig mindre grad av medbestemmelse: et fall på tolv prosent på syv år.

Det er for tidlig å konkludere hva fallet i «opplevd medbestemmelse» kan skyldes, men både stadig mer detaljerte rapporteringskrav og lederutdanninger som ikke har «den norske modellen» på pensum, har allerede vært pekt på som mulige årsaker.

Bratteli i sin høyttenkning greide uanstrengt å kombinere produktivtetskrav med en forestilling om menneskelig verdighet, et begrep som ikke inngår i de offentlige dokumentene jeg her har nevnt.

Nytt menneskesyn?

I samme kapittel diskuterer Bratland og Bratteli om «selve den vitenskapelige utvikling fører til et nytt syn på mennesket». Også her er det inspirasjon å hente. Bratteli slår fast at tekniske fremskritt krever at vi mer enn før tenker over hvilken plass mennesket egentlig bør ha: «Det ville være en ulykke om folk i sin alminnelighet skulle føle det som en forpliktelse å drive denne utvikling stadig videre i et usannsynlig høyere tempo. Innholdet i et menneskeliv bør ikke bli å tjene akkurat bare tekniske framskritt og produksjonsutvikling» (s. 78).

Bratteli greide å overskride den teknokratiske diskurs ved ikke å vike unna for begreper som «menneskelig verdighet» og «innholdet i et liv», selv når temaet var produktivitet og industriutvikling. Å videreutvikle den norske samarbeidsmodellen kan også innebære å lete frem et mer menneskenært vokabular.