3,84

Av Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet 2019–2024.Innlegg i Forskerforum nr. 6/2022.

Å være i mekling er en langsom øvelse. Når fire hovedorganisasjoner, en arbeidsgivermotpart og et meklerapparat skal diskutere seg gjennom detalj etter detalj i avtaleverket, går timene. I år var meklingen i staten særlig tøff. «Jævlig vanskelig», kommenterte den ellers sindige riksmekler Mats Ruland til VG underveis. Da alle til slutt var enige, var klokken seks tirsdag kveld. 18 timer på overtid av den opprinnelige meklingsfristen.

Tålmodig utålmodighet

Lønnsforhandling og mekling er tålmodighetsprøver. Det må til når målet er en avtale mange parter skal kunne leve med. Men når det gjelder lønnsutviklingen til de langtidsutdannede, er min tålmodighet slutt for lenge siden.

Nettopp denne utålmodigheten var utgangspunktet for årets lønnsforhandlinger i både staten, kommunesektoren og Oslo kommune. De langtidsutdannede i offentlig sektor har sakket akterut sammenlignet med tilsvarende grupper i det private. I staten har dessuten ansatte med korte utdanninger hatt vesentlig høyere lønnsvekst enn de med mastergrad eller forskerutdanning. Utdanning lønner seg ikke i staten.

Også lønnsveksten i industrien har de siste årene vært klart høyere enn i det offentlige. Mens stats- og kommuneansatte har vært lojale mot frontfagsrammen, har industrien bevilget seg tillegg de offentlig ansatte ikke har sett snurten av.

Derfor måtte årets oppgjør ha motsatt fortegn. I år måtte offentlig sektor havne på riktig side av frontfagsrammen.

Og det gjorde vi.

Utvidet ramme

I år oppnådde offentlig sektor en ramme på 3,84 prosent, mot frontfagets 3,7. Det er en viktig seier for Forskerforbundet og for hele Unio. Vi har presset hardt på for at frontfaget skal benyttes slik partene ble enige om i 2013. Nemlig som en norm over tid, og ikke som et rigid tak i hvert enkelt oppgjør. Det var viktig for å unngå streik i årets oppgjør. Men det var også viktig for å opprettholde oppslutningen om frontfaget.

Årets resultat betyr ikke at etterslepet fra de siste årene er tatt igjen i et jafs. Det er langt igjen. Men oppgjøret markerer et brudd med den negative utviklingen vi har sett de siste årene. Det er noe å bygge videre på.

En styrket forhandlingsposisjon

I staten har vi også posisjonert oss på andre måter mot neste oppgjør. Vi har inngått en ny, felles avtale med Akademikerne for å være i best mulig posisjon til å løfte de langtidsutdannede i staten i de neste lønnsoppgjørene. Vi har sikret oss bedre kontroll med vår egen lønnsmasse, og vi har kommet oss ut av en avtale som i de siste oppgjørene har gitt oss svært liten drahjelp. Nå har vi større handlingsrom og frihet til å gjøre de prioriteringene som passer våre medlemmer best.

Vår neste oppgave er å forberede oss til de lokale lønnsforhandlingene. De blir viktige i år. I staten skal hele potten fordeles lokalt. Det betyr at de lokale tillitsvalgte får enda større ansvar og frihet. Det passer Forskerforbundet godt. Vi har et meget kompetent og erfarent tillitsvalgtapparat, som kommer til å passe på medlemmenes interesser på en strålende måte. Selv om potten fordeles lokalt, er den kollektive lønnsdannelsen like viktig som før, med generelle tillegg og gruppetillegg som bærende elementer. Og Unios og Forskerforbundets lønnspolitikk ligger fast: Utdanning, kompetanse, ansvar og risiko skal lønne seg.

Uravstemning

Oppgjøret i staten skal nå på uravstemning til alle Unios medlemmer i statlig sektor. Jeg håper våre medlemmer stemmer ja. Hvis ikke går Unio alene ut i streik i staten. Men det viktigste er at så mange som mulig deltar i uravstemningen. For trepartssamarbeidet er en bærebjelke – i både arbeidslivet og selve demokratiet vårt.