– Normalarbeidsdagen må også gjelde forskere

Forskere og undervisere i universitets- og høyskolesektoren jobber i gjennomsnitt 46 timer i uka. Oftest uten kompensasjon. Arbeidspresset og merarbeidet går ut over forskning, fritid og familieliv. Mange vitenskapelig ansatte, særlig kvinner, oppgir at arbeidspresset er en viktig grunn til at de vurderer å slutte i akademia.

Dette er bakteppet når Forskerforbundet denne våren gjennomfører kampanjen «Tiden er ute». Forbundsleder Guro Elisabeth Lind vil at flere skal få øynene opp for arbeidshverdagen i forskning og høyere utdanning – og problemene den fører med seg.

– Tidspresset og merarbeidet i akademia er et samfunnsproblem. Hvis målet er økt kvalitet i forskning og undervisning, kan ikke de vitenskapelig ansatte overlesses med oppgaver. I tillegg går tidspresset ut over fritid og familieliv, noe som bidrar til at forskeryrket blir mindre attraktivt. Dette må vi gjøre noe med, og første skritt er at flere forstår hvordan arbeidshverdagen i akademia faktisk ser ut i dag, mener Lind.

Og hovedmålet med arbeidstidskampanjen, som gjennomføres i midten av april, er nettopp å spre kunnskap om situasjonen.

– Jeg tror mange fortsatt har en oppfatning av at forsker er et yrke med god tid. Men virkeligheten er at forskere og undervisere arbeider langt ut over normalarbeidsdagen, selv om de ikke ønsker det selv. Totalt legger de vitenskapelig ansatte ned et gratisarbeid verdt to milliarder kroner i året, forteller Lind.

På lengre sikt er målet å få gjennomslag for tiltak som sikrer en mer håndterlig arbeidshverdag.

– Målet er enkelt og greit at også forskere kan ha en normalarbeidsdag. For å komme dit, er det flere ting som må på plass. Arbeidsplanene må bli mer realistiske. Nye studieplasser må fullfinansieres, slik at underviserne ikke får for mange studenter å følge opp. Kuttene i det teknisk-administrative støtteapparatet vi har sett de siste årene, må reverseres. Mengden rapporteringskrav må ned. Og ledelsen må bli flinkere til å sørge for at de ansatte ikke har for mange oppgaver å løse. Alt dette er tiltak som krever ressurser, og derfor må første skritt på veien mot endring være at flere anerkjenner problemet, mener Lind.

(Artikkel i Forskerforum 4/2023)