– Må spille hverandre gode

«Kan vi redde den gode samfunnsdebatten?» Det var spørsmålet da Forskerforbundet inviterte til debatt under Arendalsuka 16. august. Som del av bakteppet er to ferske offentlige utredninger: Ytringsfrihetskommisjonens utredning, som ble lagt fram i Arendal dagen før, og Kierulf-utvalgets rapport om akademisk ytringsfrihet, lagt frem tidligere i år. I panelet satt Redaktørforeningens Arne Jensen, UHR-nestleder Svein Stølen, FFA-leder Agnes Landstad og Lise Selnes, stortingsreprentant for Arbeiderpartiet.

Hva skal til for at forskning, media og politikk spiller hverandre gode, og bidrar til et åpent og opplyst offentlig ordskifte?

Kreftforsker og Forskerforbund-leder Guro Elisabeth Lind åpnet debatten.

– En rekke forskere er aktive, men dessverre kvier mange seg for å kaste seg ut i samfunnsdebatten. En viktig grunn er nok at medievirkeligheten og forskervirkeligheten er så forskjellig. Media vil ha det svart/hvitt, mens forskere elsker forbehold. Men det handler også om strukturelle forhold: Forskere jobber i gjennomsnitt 46 timer i uken, og er presset på tid. Noen mangler et godt støtteapparat til å ta vare på dem når presset fra omverdenen blir stort. Og hvor uredd kan vi forvente at en midlertidig ansatt forsker som er avhengig av å skaffe sin egen finansiering skal være, spurte Lind.

Debattleder Aksel Kjær Vidnes, redaktør for forskning.no, fortalte at han som journalist har opplevd at forskere har trukket seg fra et intervju – av frykt for reaksjoner eller fordi de har fått munnkurv av egen ledelse.

UiO-rektor og UHR-nestleder Svein Stølen tok til orde for en tredje offentlig utredning.

– Jeg ønsker meg en utredning om vilkårene for akademisk frihet i Norge, der nettopp slike spørsmål diskuteres. Både det strukturelle og det kulturelle. Dette er en aktuell debatt i hele Europa, sa han.

Arne Jensen fra Norsk redaktørforening var opptatt av at hovedbildet i Norge tross alt er ganske godt: Mange forskere bidrar, og ytringsfriheten har gode kår. Selv om det kan bli bedre.

– Nyhetsbildet er stadig mer dynamisk. Det er mer fragmentert, og det går fortere. Det kan være krevende for forskere, som ofte ønsker en presentasjon av sin forskning som ikke går helt overens med pressens ønske om å spisse saker for å nå ut til publikum. Her må nok begge sider gi og ta. Og medieundersøkelsen viser heldigvis at forskere har høy tillit til pressen, understreket Jensen.

Stølen utfordret likevel Jensen på pressens rolle.

– Jeg er enig i at hovedbildet er bra, men noen ganger opplever vi at pressen henvender seg til oss og ber om en forsker med et veldig bestemt standpunkt – ikke en forsker som kan belyse en sak på en god måte. Da kan konfliktene overskygge saken. Mange forskere opplever også at en overskrift ute av proporsjoner står i veien for en sak som ellers er god, og der forskeren har hatt sitatsjekk. Det er sånt som kan gjøre at forskere kvier seg for å formidle en sak i pressen, sa han.

Jensen minnet om at tilliten til forskeres uttalelser er stor.

– Og dette kan også sies å være baksiden av det norske tillitssamfunnet. Når det kommer en forsker som sier noe, tenker vi at det er rett. Men forskningen må jo diskuteres kritisk. Og her kan vi i pressen bli flinkere til å stille spørsmål. Dessverre er det noe pressen sjelden har, eller tar seg, tid til, sa han.

Et ledelsesansvar

Agnes Landstad i Forskningsinstituttenes Fellesarena var opptatt av institusjonenes ansvar og behovet for god ledelse.

– Du blir sjelden forsker fordi du vil være i media. Det er et lederansvar å trene forskerne i formidling, og å ha et godt støtteapparat klart for forskere som opplever hets eller utilbørlig press. Ikke minst er det viktig med god kollegastøtte, mente Landstad.

Det var Lise Selnes (Ap) enig i.

– Forskerne må ha tid til formidling, og ledelsen må legge til rette for dette. Men det er også et politisk ansvar. Forskningen er jo grunnlaget for alle politiske debatter. Da må vi politikere bruke forskning etterrettelig, og bidra til å nyansere vanskelige diskusjoner. Så trenger vi også drahjelp fra pressen, som ofte ønsker raske og enkle svar fra politikerne i kompliserte spørsmål, sa hun.

Stortingsrepresentanten tilstod at hun, som andre politikere, kan ty til frasen «Forskning viser at…»

– Der kan vi bli mer presise. Det er jo sjelden slik at forskningen viser akkurat det som står i vårt partiprogram, understreket Selnes.

Forsker Lind kom Selnes i møte.

– Vi forskere liker ikke «Forskning viser at», men det mener jeg vi må tåle. Det viktigste er jo at politikerne leser forskning, og forholder seg til forskning. Så får vi heller kaste oss inn i debatten og nyansere den, sa hun.

Og eksempler på nyanserte samfunnsdebatter finnes definitivt – både Landstad og Stølen trakk frem debatten rundt covid som et godt eksempel.

– Debatten under covid var nyansert, og forskere diskuterte åpent uenigheter rundt kunnskapsgrunnlaget. Tvilen fikk komme til uttrykk, sa Landstad.

Et bedre samspill?

Da Forskerforbundet lanserte Forskerløftet i 2016, var det for å bevisstgjøre politikere om hvor stor betydning de har som premissleverandører for et opplyst ordskifte. Guro Lind håpet på et bedre samspill mellom forskning, politikk og presse framover.

– Hvis politikerne forholder seg til forskning på en redelig måte, bruker forskning, og argumenterer kunnskapsbasert – da inviterer de samtidig forskere inn i debatten. Og motsatt: Hvis politikere snakker ned forskning og forskere, bevisst utelater forskning de vet eksisterer, og fremstiller forskning unyansert – da kvier forskere seg for å ta del i politisk debatt. Slik er det også mellom forskere og pressen. Media, politikk og forskning kan spille hverandre dårlige, eller gode. Jeg håper vi sammen kan finne veier til en mer opplyst offentlig samtale, der mange forskere ønsker å bidra, avsluttet Lind.

Se opptak av debatten her