Ny rapport om langtidsutdannedes lønnsutvikling: Forskerlønna sakker akterut

– Nå må politikere og institusjonsledere våkne. Fortsetter denne utviklingen vil det gå ut over rekrutteringen til forskeryrket og kvaliteten på norsk høyere utdanning, sier Guro Lind.

Article Image

Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind

Institutt for samfunnsforskning la 26. august fram rapporten «Lønns- og karriereutvikling blant høyt utdannede i Norge, 2004–2019», som er utarbeidet på oppdrag fra Forskerforbundet. 

Rapporten viser at forskere som er ansatt i staten tjener mindre enn andre høyt utdannede i offentlig og privat sektor, og har hatt dårligere lønnsutvikling de siste fem årene.

  • Statsansatte forskere hadde 4 % høyere lønn enn andre høyt utdannede i offentlig sektor i 2004, men 3 % lavere lønn i 2019
  • Statsansatte forskere hadde 9 % lavere lønn enn forskere i privat sektor i 2004, og hele 27 % lavere lønn i 2019
  • Statsansatte forskere hadde 60 % lavere lønn enn forskere i helseforetakene i 2004, og 80 % lavere lønn i 2019.
  • Vitenskapelig ansatte i den statlige universitets- og høyskolesektoren har et betydelig lavere lønnsnivå enn de andre forskergruppene, særlig etter 2009

Forskerforbundets leder Guro Lind mener funnene i rapporten burde bekymre politikere, institusjonsledere og alle andre som er opptatt av forskning og høyere utdanning.

– Spørsmålet mange forskertalenter vil stille seg hvis de leser denne rapporten, er hvorfor de skal bruke årevis på å kjempe om en fast stilling i akademia, når også lønnsutviklingen er betydelig bedre andre steder, sier Lind.

Hun viser til at bruken av midlertidige stillinger er langt høyere i akademia enn i resten av arbeidslivet. På toppen av dette kommer en høy andel merarbeid som aldri kompenseres – og altså en dårligere lønnsutvikling.

– Rapporten viser at forskerne taper mot andre utdanningsgrupper, og at forskere i staten taper mot forskere i privat sektor og i helseforetakene. Akademia trenger forskertalentene, men ledelsen i staten og institusjonslederne må våkne hvis de ikke vil tape kampen om de beste hodene, understreker Lind.

Hun mener lønn og karriereutvikling må bli en del av den forskningspolitiske debatten.

– Sykepleierlønn og lærerlønn er en naturlig del av helsedebatten og skoledebatten. Slik må det også bli med forskerlønna. Til syvende og sist handler det om kvalitet. Hvis ikke lønnsnivået i akademia er konkurransedyktig, vil ikke lenger studentene møte de beste foreleserne, sier hun.

Både politikere, institusjonsledere og fagforeninger må omsette funnene i rapporten til handling, oppfordrer Lind.

– Vi kan alle gjøre mer. Politikerne må se nødvendigheten av å gjøre noe med lønnsnivået for de langtidsutdannede i staten. Institusjonene må begynne å betale sine ansatte for innsatsen de gjør. Og vi fagforeninger må være i knallharde i våre krav om en bedre lønnsutvikling for de langtidsutdannede, avslutter hun.

Faktaark om lønnsutvikling for forskere i staten
Forskerforbundets lønnspolitikk