Ny rapport om langtidsutdannedes lønnsutvikling: Forskerlønna sakker akterut
– Nå må politikere og institusjonsledere våkne. Fortsetter denne utviklingen vil det gå ut over rekrutteringen til forskeryrket og kvaliteten på norsk høyere utdanning, sier Guro Lind.
![Lind_2020-04 Article Image](https://www.forskerforbundet.no/nyheter/2021/ny-rapport-om-langtidsutdannedes-lonnsutvikling-forskerlonna-sakker-akterut/_/image/a5d7ea49-a274-43a5-818f-5422052e1bd9:d75bae033a36dd98d854d76e85b2c593bfe42ecb/block-1203-640/Lind_2020-04.jpg)
26.08.2021
Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind
Institutt for samfunnsforskning la 26. august fram rapporten «Lønns- og karriereutvikling blant høyt utdannede i Norge, 2004–2019», som er utarbeidet på oppdrag fra Forskerforbundet.
Rapporten viser at forskere som er ansatt i staten tjener mindre enn andre høyt utdannede i offentlig og privat sektor, og har hatt dårligere lønnsutvikling de siste fem årene.
- Statsansatte forskere hadde 4 % høyere lønn enn andre høyt utdannede i offentlig sektor i 2004, men 3 % lavere lønn i 2019
- Statsansatte forskere hadde 9 % lavere lønn enn forskere i privat sektor i 2004, og hele 27 % lavere lønn i 2019
- Statsansatte forskere hadde 60 % lavere lønn enn forskere i helseforetakene i 2004, og 80 % lavere lønn i 2019.
- Vitenskapelig ansatte i den statlige universitets- og høyskolesektoren har et betydelig lavere lønnsnivå enn de andre forskergruppene, særlig etter 2009
Forskerforbundets leder Guro Lind mener funnene i rapporten burde bekymre politikere, institusjonsledere og alle andre som er opptatt av forskning og høyere utdanning.
– Spørsmålet mange forskertalenter vil stille seg hvis de leser denne rapporten, er hvorfor de skal bruke årevis på å kjempe om en fast stilling i akademia, når også lønnsutviklingen er betydelig bedre andre steder, sier Lind.
Hun viser til at bruken av midlertidige stillinger er langt høyere i akademia enn i resten av arbeidslivet. På toppen av dette kommer en høy andel merarbeid som aldri kompenseres – og altså en dårligere lønnsutvikling.
– Rapporten viser at forskerne taper mot andre utdanningsgrupper, og at forskere i staten taper mot forskere i privat sektor og i helseforetakene. Akademia trenger forskertalentene, men ledelsen i staten og institusjonslederne må våkne hvis de ikke vil tape kampen om de beste hodene, understreker Lind.
Hun mener lønn og karriereutvikling må bli en del av den forskningspolitiske debatten.
– Sykepleierlønn og lærerlønn er en naturlig del av helsedebatten og skoledebatten. Slik må det også bli med forskerlønna. Til syvende og sist handler det om kvalitet. Hvis ikke lønnsnivået i akademia er konkurransedyktig, vil ikke lenger studentene møte de beste foreleserne, sier hun.
Både politikere, institusjonsledere og fagforeninger må omsette funnene i rapporten til handling, oppfordrer Lind.
– Vi kan alle gjøre mer. Politikerne må se nødvendigheten av å gjøre noe med lønnsnivået for de langtidsutdannede i staten. Institusjonene må begynne å betale sine ansatte for innsatsen de gjør. Og vi fagforeninger må være i knallharde i våre krav om en bedre lønnsutvikling for de langtidsutdannede, avslutter hun.
Faktaark om lønnsutvikling for forskere i staten
Forskerforbundets lønnspolitikk