Innspill til policy for åpen forskning

Innspill til policy for åpen forskning

Forskerforbundet oversender med dette sine innspill til Forskningsrådets arbeid med helhetlig politikk for åpen forskning. Vi ser frem til at det i en senere fase også blir en ordinær høringsrunde på et utkast til helhetlig politikk for åpen forskning. Fordi vårt innspill er av relativt overordnet karakter, velger vi å oversende dette i brevs form heller enn å benytte ønsket innspillsformat. Vi presiserer at innspillet berører momenter som relaterer seg til alle de tre områdene.

Forskerforbundet stiller seg bak ønsket om mer åpne forskningsprosesser og deling og ser fram til en bred og god diskusjon av hva som må til for å lykkes med det. Vi anerkjenner at økt åpenhet kan bidra til å styrke tilliten til forskning og ser opplagt potensialet for økt forskningskvalitet. Bakgrunnsnotatene er mest av alt en beskrivelse av utvalgte deler av dagens forskningsprosesser og politiske signaler om mer åpenhet, men sier lite om saksgangen videre og hvordan man ønsker å jobbe mot større åpenhet. Forskerforbundet mener at det er behov for at forskerperspektivet, eller de mange ulike forskerperspektivene, løftes fram. En vellykket overgang til åpen forskning vil være ressurskrevende og derfor er det viktig at konsekvensene av og ulike scenarier knyttet til åpen forskning må underlegges kritisk analyse og drøftes grundig.

Forskerforbundet mener at det ikke må herske tvil om at forskningskvalitet fremdeles skal være det viktigste kriteriet for tildelinger fra Forskningsrådet. Enkeltforskeres evne og mulighet til å implementere nye krav om åpenhet og deling bør ikke blir avgjørende for framtidige tildelinger. Ansvaret for overgang til og drift av åpne forskningsprosesser må ligge på virksomhetene og ikke den enkelte forsker. Det vil være viktig å legge godt til rette for å motivere vitenskapelig ansatte til å kunne være med på endringene som nå skjer. Videre er det nødvendig å se innføring av eventuelle tilleggskriterier for tildeling i sammenheng med mulige endringer i og modernisering av insentivsystemet.

Videre er det store forskjeller på hva et stort universitet og et museum eller institutt har av ressurser og kompetanse. For å sikre en overgang til åpen forskning kreves det derfor også tilskudd på nasjonalt nivå over statsbudsjettet slik at merkostnader ved åpen forskning fullfinansieres. Det må også være en forutsetning at det som måtte kreves av digitale løsninger, teknologi og infrastruktur for å opprette, drifte og utvikle plattformer for deling og offentliggjøring ikke må være den enkelte forskerens ansvar alene, eller at nye kompetansekrav legges på toppen av allerede eksisterende krav til søkerne. Forskerforbundet vil her trekke fram arbeidet med etableringen av et nasjonalt vitenarkiv (NVA) som en viktig forutsetning for å lykkes med nasjonale målsettinger tilknyttet åpen tilgang. Vi vil understreke at betydningen av at myndighetene følger opp utredning av NVA og sørger for budsjettmessig oppfølging (jf. også Forskerforbundets innspill til implementeringsplan for Plan S). 

Forskningsrådet har rett i at forskernes motivasjon og forståelse for åpen forskning er helt avgjørende for større åpenhet og at det må lønne seg både faglig og karrieremessig. Den åpne forskningen må gi en merverdi som så langt som mulig forsvarer den ressursbruken – faglig og administrativt – som tilrettelegging for økt åpenhet innebærer. Det forutsetter at åpenhet og deling er kostnadseffektivt, samfunnsøkonomisk riktig og i tråd med etiske retningslinjer og lovverk. Vi mener grunnprinsippene i Nasjonal strategi for tilgjengeliggjøring og deling av forskningsdata må få en sentral plass i Forskningsrådets policy. Her heter det at «forskningsdata skal være så åpne som mulig, så lukkede som nødvendig» og at «beslutninger om arkivering og tilrettelegging av forskningsdata må tas i forskerfellesskapene».

Forskerforbundet vil også påpeke at innspillsdokumentene domineres av en noe ensidig instrumentell tilnærming med særlig vekt på forskningens mer kortsiktige nytteverdi. Vi legger til grunn at politikken for åpen forskning også må omfatte den mer langsiktige og grunnleggende forskningen der innslaget av kunnskapssøking dominerer vel så mye som ønsket om konkret anvendelse.

Spesielt om forskningsprosesser

En overgang til åpne forskningsprosesser som beskrevet i bakgrunnsdokumentene berører forskernes arbeidsvilkår og ambisjoner. Det er snakk om viktige spørsmål knyttet til immaterielle rettigheter; og da ikke bare patenter, men også forvaltning av åndsverksrettigheter, som begge deler er styrt av norsk lovverk og internasjonal rett. Videre er det spørsmål om forskningsetiske retningslinjer og prinsipper om akademisk frihet. Forskning og innovasjon er også et kappløp om å være først – og dessuten gjerne styrt av at noen har en idé de selv vil forfølge, utvikle og få anerkjennelse for – uten at andre kan overta den eller få æren for det.

Ingenting av dette er til hinder for mer åpenhet, men Forskningsrådet må lage en politikk som i tilstrekkelig grad tar hensyn til disse legitime behovene og rettighetene forskere og opphavspersoner har. Formuleringen «så åpent som mulig, så lukket som nødvendig» viser nettopp til disse utfordringene, og spørsmålet om hva som er mulig og hva som er nødvendig vil måtte inngå i avveiningene i alle forskningsprosesser. Dette betyr også at alle involvert i forskningsprosessene må få økt kompetanse innen disse områdene. En overgang til åpen forskning fordrer nødvendig faglig oppdatering og opplæring i rettighetsproblematikk og entreprenørskap for alle involverte. Det må Forskningsrådet og Kunnskapsdepartementet legge til rette for som en del av politikken.

I dagens system tvinges forskerne mer og mer til å konkurrere om forskningsmidler, og dermed vil de bli målt på ideer, prosjekter, tidligere resultater, nettverk, infrastruktur og andre ressurser som kan gi konkurransefortrinn. Deling og åpenhet er ikke alltid forenlig med en slik konkurransekultur og dette må hensyntas i utformingen av politikken.

Spesielt om innovasjon

Vi deler de betraktninger som framkommer i bakgrunnsnotatet om gode intensjoner og mulige fordeler med åpne innovasjonsprosesser, selv om det på noen områder kunne vært tydeligere også på mulige utfordringer og problemer. Enkeltforskere, prosjektledere og institusjoner som er sterkt oppfordret til samarbeid med andre aktører kan møte motstridende interesser og krav hva gjelder åpenhet om innovasjonsprosesser. Det virker derfor viktig at man i det videre arbeidet problematiserer idealet om verdiskaping noe, og gjennom politikkdokumentet reflekterer mer om slike interessemotsetninger knyttet til domene, patenteringer og kommersialisering i åpne prosesser. Målet må være at samfunnet tjener på dette og ikke bare de som har evnen til å utnytte andres ideer i kommersielle formål.

Forskerforbundet mener at politikkdokumentet tjener på å drøfte hvordan forskerne kan stimuleres til å drive kommersialisering. TTO-ene (Technology Transfers Offices) vil i så måte spille en alt mer viktig rolle for at forskere med ideer til kommersialisering av forskningsresultater blir møtt med høy kompetanse på deres fagområde, og da særlig ved etablering av spinout-selskaper. Erfaringer tilsier at det er nødvendig med ytterligere klargjøring av TTO-enes organisasjonsform, enten ved at de integreres fullt inn i universitetene eller omdannes til organisasjoner der UH-institusjonenes eierskap og styring tones ned. Da unngår man en situasjon der TTO-ene dels opererer som markedsaktør og dels som en del av universitetet. Videre er det nødvendig med fleksible, men klare retningslinjer for hvordan institusjonen skal kompenseres for tap av eierrettigheter ved selskapsetablering (IPR). Som gründer bør forskeren ha frihet til å kunne velge mellom ulike kompensasjonsformer til eierinstitusjonen (jf. også Menon 2018 og den pågående høringen om insentiver for kommersialisering av forskningsresultater).

Samspillet mellom kunnskapsutvikling, innovasjon og kommersialisering virker i stor grad å være avhengig av et virkemiddelapparat som stimulerer til økt forskningsinnsats og tilgang til risikokapital, som SkatteFUNN, Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Brukerstyrt Innovasjonsarena (BIA). Hvordan disse skal kobles på åpen innovasjon bør klargjøres. Det synes særlig nødvendig å styrke virkemidlene for omstilling og fornying i offentlig sektor, i form av mobiliseringstiltak, tverrfaglig sentersatsing/SFI for offentlig sektor og BIA for offentlig sektor. En andel av offentlige utviklings- og utbyggingsprosjekter bør settes av til forskning og innovasjon og kobles til strategien om åpen forskning. Dersom Forskningsrådets policy om åpen innovasjon kunne bidra til å øke bestillerkompetansen i offentlig forvaltning ville det absolutt være et stort pluss, og et skritt i retning av mer innovative anskaffelser og mer målrettet forskning og utviklingsarbeid.

Spesielt om folkeforskning

Forskerforbundet synes ikke begrepet folkeforskning er særlig godt. Det rommer ikke helt det samme som citizen science og kan gi uheldige konnotasjoner. Vi vil foretrekke et begrep som på en eller annen måte inneholder ord som medvirkning eller involvering – av typen publikumsmedvirkende / publikumsinvolvert forskning. Dette vil være tydeligere og mer presist.

Forskerforbundet er åpne for å møte Forskningsrådet for å diskutere åpen forskning sett fra et forskerperspektiv.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær