Forslag om overgangsordninger i forskrift om ansettelse og opprykk

Forslag om overgangsordninger i forskrift om ansettelse og opprykk

Forskerforbundet vil med dette ta opp et forslag om innføring av overgangsordninger mellom karriereløpene i forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstilling. Det vises til brev fra Kunnskapsdepartementet om dette 08.02.19 hvor det heter at «Departementet ser ikke at det er kommet nye momenter som skulle tilsi en revurdering av nåværende forskrift på dette området.»

Forskerforbundet vurderer spørsmålet annerledes. Dette på bakgrunn av at Forskerforbundet over tid har mottatt en rekke henvendelser fra medlemmer og tillitsvalgte om saker om overgang mellom karriereløpene til dosent og til professor. Vi ønsker derfor å utdype vår argumentasjon og framsette det vi mener er momenter som bør føre til en slik revurdering.

Vårt hovedbudskap er at dagens ordning hindrer vitenskapelig ansatte og virksomheter å endre karriereløp ved behov, og innskrenker dermed – snarere enn å styrke – institusjonenes strategiske handlingsrom og mulighet for å drive god livsfase- og personalpolitikk. Det framstår som unødvendig, lite fleksibelt og ikke i tråd med intensjonen bak forskriftsendringen.

Bakgrunnen for endringen av 2015

Ved endring av forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger i september 2015 ble muligheten for søke overgang fra førstelektor til førsteamanuensis fjernet. Det lå tidligere i forskriften en anledning til å få sideveis forflytning fra førstelektor til førsteamanuensis og motsatt, som en personlig «opprykksmulighet». Ble man funnet kvalifisert, fikk man endret tittel/status (men ikke nødvendigvis arbeidsoppgaver). I høringsdokumentene og debatten forut for endringen er det tydelig at det man ønsket å avvikle var nettopp denne personlige adgangen til å endre stillingsløp uten at dette inngikk i institusjonens strategiske plan. Endringen ble begrunnet i institusjonenes «mulighet for å planlegge faglig utvikling og ivareta ønsket akademisk standard for de enkelte stillingsnivåene». I høringsbrevet forut for forskriftsendringen heter det:

Institusjonene lyser ut stillinger i de to karriereløpene på bakgrunn av sine faglige behov, og overgangsordning mellom dem svekker den strategiske og faglige ledelsen. Overgang til annet karriereløp er fortsatt mulig, men dette må skje ved søknad på utlyst stilling.

Noe tilsvarende er beskrevet i brev til Forskerforbundet nevnt over:

Bakgrunnen for endringer i forskriften var bl.a. at departementet ønsket å legge til rette for en personalpolitikk som var bedre tilpasset det mangfold som sektoren var forventet å utvikle. De to karriereveiene har en ulik profil. Begge karriereløpene krever at de ansatte har pedagogisk kompetanse, men mens professorløpet er basert på forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid, baseres dosentløpet på pedagogisk utviklingsarbeid og praktiskrettet FoU, og en overgangsordning mellom de to karriereløpene vil svekke institusjonenes strategiske og faglige ledelse av personalressursene.

Institusjonenes behov for å bestemme over egen stillingsstruktur og kvalifikasjonskrav til vitenskapelige stillinger lå åpenbart til grunn for forskriftsendringen av 2015.

Institusjonell autonomi – når overgang er i institusjonens interesse

Felles for de henvendelsene vi får fra medlemmer og tillitsvalgte, er at de ansattes kompetanse til en stilling i det andre karriereløpet synes å være udiskutabel og at en overgang også synes å være i arbeidsgivers interesse. Det dreier seg både om førsteamanuenser som jobber med praksisnær undervisning og utviklingsarbeid og ønsker seg en videre kvalifisering mot dosent, og det dreier seg om førstelektorer med doktorgrad og forskeraspirasjoner som vil satse på å kvalifisere seg videre til professor gjennom forskning. I disse tilfellene har det vært uttalt støtte fra arbeidsgiver, som ga uttrykk for at dette også var i institusjonens interesse.

Forskerforbundet mener derfor at det kan være en rekke situasjoner hvor det både er i virksomhetens og den enkelte ansattes interesse at det er anledning til slike skifter i løpet av karriereløpet. Mange institusjoner har fagområder med behov for flere i professorløpet for å sikre veiledning på doktorgradsnivå og nødvendig akkreditering av studieprogrammer. Andre ganger vil det være i institusjonens interesse å styrke undervisningen og utviklingsarbeidet opp mot profesjonsfeltet utenfor og man ser seg tjent med at vitenskapelig ansatte i førsteamanuensisstilling heller forfølger dosentløpet.

Vi kan ikke se at noe av det departementet skriver om bakgrunnen for dagens ordning skal gjøre det nødvendig å hindre institusjonene selv i å kunne foreta slike overganger dersom de ansatte selv ønsker det, og kvalifikasjonene tillater det. Å kunne endre individuelle karriereløp synes å være et velegnet eksempel på et område som bør ligge innenfor institusjonens selvråderett og ikke under statsrådens ansvar.

Ikke ens praksis

Problemet med disse stillingsløpene og manglende mulighet til overgang forsterkes av at institusjonene praktiserer tilsetting i lektorstillinger veldig ulikt og ved at flere institusjoner ikke har kriterier for opprykk eller programmer for kompetanseutvikling til dosent. Ved UiO brukes f.eks. lektorstillingene til å ansette medarbeidere i fagområder med stort undervisningsbehov, uten at vedkommende er involvert i profesjonsutdanning eller utviklingsarbeid. Vi har eksempel på personer som er blitt ansatt som førstelektor etter endt postdoktor- og forskerperiode. Vedkommende er gjennom sin akademiske profil mye nærmere kvalifisering til professor enn de meritter som kvalifiserer til dosent.

Et tilliggende argument er at man fra stillingen som høgskole-/universitetslektor kan søke personlig opprykk både til førstelektor og til førsteamanuensis. På den måten er institusjonens handlingsrom og strategiske valgmuligheter knyttet til karriereløpene allerede noe begrenset, uten at det ser ut til å skape problemer. Det kan dessuten påpekes at det er urimelig at man innenfor dagens opprykksregler kan velge fritt hvilken vei man ønsker å kvalifisere seg videre fra en U/H-lektor, mens man deretter ikke kan endre karrierevalg.

Mulige løsninger

I sitt svarbrev skisserer KD at en overgang kan skje innenfor dagens system:

At overgangsordningen mellom de to karriereløpene er opphevet, utelukker ikke skifte i karriereløp. Endring fra førstelektor-dosent sporet til førsteamanuensis-professor sporet må skje ved tilsetting i ny stilling.

Dette fordrer imidlertid at det er en ny ledig stilling, noe det sjelden er. Ingen ønsker seg dessuten fiktive prosesser og utlysninger som ikke er reelle. I de tilfellene vi har sett på, er det ikke snakk om at det er en ledig stilling, men at vedkommende som sitter i stillingen skal kunne fortsette med undervisning og FoU-arbeid innen stillingens fagområde, innenfor andre rammer og med andre utviklingsmuligheter.

Gitt dagens regelverk må institusjoner som anser det som ønskelig med sideveis overgang mellom karriereløp enten lage fiktive utlysninger, eller gjennomføre «kvalifikasjonsnedrykk», eksempelvis fra førstelektor til universitetslektor og la vedkommende deretter søke personlig opprykk til førsteamanuensis. Alternativt kan de også gjennomføre overganger mellom karriereløpene på tross av regelverket. Forskerforbundet er kjent med at overganger mellom førstelektor og førsteamanuensis allerede skjer ved enkelte institusjoner, selv med dagens regelverk.

Forskerforbundet mener derfor at i tilfeller hvor den ansatte utvilsomt er kvalifisert og ønsker en overgang førstelektor-førsteamanuensis, samtidig som institusjonen ser seg tjent med det samme, så må det må kunne håndteres lokalt. Forskerforbundet foreslår derfor at forskriften endres slik at sideveis forflytning blir mulig, ikke som en individuell rettighet men som noe arbeidsgiver kan gi.

Forskriftens opprykksreglement er dessuten tydelig på at opprykk «er personlig og får ingen konsekvenser for stillingsinnehaverens arbeidsoppgaver», noe som isolert svekker argumentet om at en sideveis forflytning vil medføre en svekkelse av «institusjonenes strategiske og faglige ledelse av personalressursene».

Et annet alternativ er at departementet i eget brev eller på annet vis orienterer institusjonene om at slike overganger kan skje lokalt innenfor rammen av virkemidlene i hovedtariffavtalen.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær