Ny forskningsetikklov. Prop 158L (2015–2016) – Kommentarer fra Forskerforbundet

Etter Forskerforbundets oppfatning imøtekommer proposisjonen til ny forskningsetikklov flere av de forholdene vi tok opp i vårt svar av 30.10.2015 til departementets høringsbrev av 09.07.2015. På enkelte punkter i kapitlene 13 og 14 er vi imidlertid fortsatt uenig i forslagene til ny lov.

Proposisjonens kap. 13 omhandler systemet for behandling av uredelighetssaker. Institusjonene får plikt til å behandle alle saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer. Institusjonene må ha egne uredelighetsutvalg.

Dette kapittelet inneholder også en av prinsippsakene i Forskerforbundets engasjement, nemlig klageretten. I departementets høringsbrev av 2015 ble det lagt opptil to alternativer:

  • Etter alternativ 1 skulle Granskningsutvalget veilede forskningsinstitusjonene i forskningsetiske spørsmål. Etter dette alternativet vil ikke den eller de som får kjennelser mot seg, ha noen videre klagemulighet.
  • Etter alternativ 2 etableres det en klagerett på alle uttalelser om forskning som ikke er skjedd i henhold til anerkjente etiske normer, fra institusjonen til Granskningsutvalget. Da vil Granskningsutvalget bli et rent klageorgan, og begrense dets rolle som veileder.

Departementet viste til ressursbruk og økonomi, og gikk inn for alternativ 1. Forskerforbundet viste til rettsikkerheten, og anbefalte alternativ 2.

I lovforslaget fremmes alternativ 2, men er begrenset til klagerett på uttalelser som konkluderer med at en eller flere forskere har opptrådt vitenskapelig uredelig, se forslagets § 7. 

Proposisjonens alt. 2 er en innskrenkning av det opprinnelige alternativ 2 i departementets brev av 09.07.2015. Nå er som nevnt klageretten begrenset til såkalt vitenskapelig uredelighet. Denne forutsetter etter definisjonen at forskeren må ha opptrådt med forsett eller utvist grov uaktsomhet for å få saken sin prøvd for Granskningsutvalget. Paradoksalt nok innebærer dette at forskere som, etter de lokale redelighetsutvalgenes oppfatning, kun har utvist simpel uaktsomhet ikke får anledning til å prøve saken sin for det det nasjonale Granskningsutvalget, og må derfor leve med beskyldninger om forskningsjuks.

Kap. 14 er også viktig for Forskerforbundet. Her foreslås det at redelighetsutvalgene i saker om mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal ta stilling til:

a) om forskeren har opptrådt vitenskapelig uredelig eller ikke
b) om det foreligger systemfeil ved institusjonen
c) om det vitenskapelige arbeidet bør korrigeres eller trekkes tilbake

Forskerforbundet var i sin høringsuttalelse fra 2015 kritisk til pkt. c) og viste til at mange fremdragende forskere gjennom historien er blitt bedt om å korrigere eller trekke tilbake de vitenskapelige arbeidene sine. Utvalget skulle, etter vår oppfatning, avgi en uttalelse om eventuelle alvorlige brudd på forskningsetikken og ikke om konsekvensene av bruddet. Vi mener fortsatt at pkt. c må strykes.

Definisjonen av vitenskapelig uredelighet, spesielt bruken og forståelsen av begrepet «plagiat» ga vi stor oppmerksomhet i høringsbrevet vårt fra oktober 2015. Det gjør også departementet på sidene 33 til 35 i proposisjonen, men tar ikke inn over seg problemet med stigmatiseringen av de som får plagiatbeskyldninger mot seg. Folks rettsoppfatning er først og fremst knyttet til åndsverklovens forståelse av plagiatbegrepet. Det meste av det som i forskningsetikken betegnes som plagiat, handler egentlig om dårlig henvisningsskikk, og ikke med det folk flest forbinder med plagiat. Derfor foreslår det at ordet plagiat strykes i forslagets § 8, siste ledd. Slik bestemmelsen er formulert er det uansett ikke nødvendig å ta dette med i eksemplifiseringen.