Innspill til Forskningsrådets rekrutteringspolitikk

Innspill til Forskningsrådets rekrutteringspolitikk

Forskerforbundet viser til Forskningsrådets invitasjon til å gi innspill til rådets nye politikk for forskerrekruttering og karriereløp. Vi oversender med dette forbundets innspill.

Forskerforbundet synes det er svært gledelig at Forskningsrådet vektlegger rekruttering og karriereløp i forskning. Høy aldersavgang i kombinasjon med stor studenttilstrømming og ambisjon om fortsatt økt forskingsinnsats tilsier at rekruttering til utdannings- og forskningssektoren vil være en hovedutfordring i overskuelig fremtid. Da må lønns- og arbeidsvilkårene være konkurransedyktige i det norske arbeidsmarkedet, og da vil de også være attraktive internasjonalt.

I dag preges forskerkarrieren av lange perioder i midlertidige tilsettinger og dermed stor grad av usikkerhet. Dersom forskerkarrieren skal bli mer attraktiv må den bli mer forutsigbar og i større grad kunne kombineres med et familieliv. I denne sammenhengen gir vi full tilslutning til intensjonen i dokumentet om en mer strategisk bruk av postdoktorordningen med sikte på mer forutsigbar og mer attraktiv karriere.

Videre vil vi oppfordre Forskningsrådet til å vurdere hvordan dagens støtteordninger bidrar til bruken av midlertidig tilsetting. Her vil vi konkret oppfordre til at støtteordningene i større grad overlater til institusjonene å bestemme om prosjektene skal bemannes av ordinært vitenskapelig personale eller rekrutteringsstillinger. Vi tror at dette både vil kunne bidra til økt langsiktighet i det faglige arbeidet og økt brukt av fast tilsetting på eksternt finansierte prosjekter. Økt bruk av fast tilsetting på ekstern midler krever at institusjonene i større grad jobber strategisk med sin portefølje av eksterne prosjekter. Den eksternt finansierte forskningsaktiviteten må i større grad integreres i en helhetlig forskningsstrategi som muliggjør en mer planmessig bruk personalressursene enn i dag. Her mener vi som sagt at Forskningsrådet kan spille en rolle ved i større grad å overlate til institusjonene hvordan prosjektene skal bemannes opp.

Nedenfor følger våre innspill til de tre konkrete spørsmålene i høringsutkastet.

1. Innspill til hvordan Forskningsrådet kan bidra til økt mobilitet blant doktorgrads- og postdoktorstipendiater

Etter vår oppfatning vil økt vektlegging av utenlandsopphold/mobilitet i prosjektbeskrivelsen, tildelingen og oppfølgingen av forskningsprosjektene være et viktig tiltak i denne sammenheng. Vi anbefaler også ytterligere forenkling av søknadsprosedyrene for utenlandsopphold til alle stipendiat- og postdoktorstillinger.

Videre mener forbundet at det er riktig av Forskningsrådet også å tilby stipendiater og postdoktorer som ikke har sin finansiering gjennom forskningsrådet å kunne søke på støtteordningene for utenlandsopphold. Det er i utgangspunktet ingen grunn til at ikke disse også skal kunne omfattes. 

Formålet med postdoktorstillingen er at den skal være en kvalifiseringsstilling til toppstillinger i akademia. Dagens bruk av stillingen strider imidlertid mot dette ved at institusjonene bruker stillingen uten noen klar plan for videre bruk av postdoktoren. Misbruken av postdoktorstillingen understøttes av et uklart regelverk som ikke tydelig nok definerer hva som er postdoktorarbeid og hva som er ordinære forskeroppgaver som bør løses av fast tilsatte. Det er derfor viktig at Forskningsrådet ikke bidrar til å uthule postdoktorordningen ytterligere. Å redusere postdoktorstipendet til 2 år vil gjøre stillingen enda mer lik en ordinær midlertidig prosjektforskerstilling – i strid med intensjonen. Mangelen på langsiktige planleggingen oppveies ikke ved en eventuell mulighet for forlengelse ved utenlandsopphold. Forskerforbundet går i mot dette forslaget.

Videre vil Forskerforbundet trekke frem at utenlandsopphold ikke passer for alle forskere eller forskningsprosjekter. Årsakene kan være flere; familiære/personlige grunner, fordi forskningsprosjektet har en spesielt nasjonal karakter, prosjektet krever jevnlig oppfølging av en pasientgruppe. Forskerforbundet understreker at det må lages ordninger som gjør det mulig å satse på en forskerkarriere uavhengig av egen familiesituasjon eller fagområde.

Det norske arbeidsmarkedet har lenge vært godt og norske stipendiater og postdoktorer er ofte eldre enn sine kolleger i andre land – særlig Storbritannia og USA, som vi stadig sammenligner oss med. Det betyr at de for en stor grad allerede er i en etablert familiesituasjon med en partner i fast arbeid og barn i barnehage/skole.  En utfordring for utgående mobilitet er dermed å sikre at en hel familie kan flytte på seg i en lengre periode og samtidig få utnyttet forskningsoppholdet til fulle. Støtteordningene for utgående mobilitet bør dermed være så vidt gode at dette kan gjennomføres. For eksempel utgjør skolepenger til barn som er med på utenlandsopphold en betydelig utgift for mange. Denne utgiften kan man i dag få refusert, men da må man først betale og så søke om å få penger tilbake. Her burde det være mulig å finne en bedre løsning.

Som en del av forvaltningen bør NFR også arbeide for minst mulig friksjon og problemer knyttet til sosiale stønader. Et tiltak kan være å få regjeringen til å etablert et nasjonalt NAV-kontor for forskermobilitet. Et slikt kontor utstyrt med ekspertise på slike saker og som kunne gi korrekte råd og behandle slike saker fortløpende, ville være til stor hjelp. Vi får stadig tilbakemelding på motstridende rådgivning og feilinformasjon til forskere i forbindelse med utenlandsopphold.

2. Innspill til spørsmålet om det bør settes måltall for rekruttering på områder hvor rekrutteringen er svak og behovet stort

Forskerforbundet støtter intensjonen om at det bør settes måltall for rekrutteringen slik at kapasiteten i forskerutdanningen i størst mulig grad svarer til samfunnets behov. SSBs framskriving av kompetansebehov stopper imidlertid på masternivå, og det er derfor behov for å utarbeide et bedre kunnskapsgrunnlag om det fremtidige behovet for forskerutdannet personale før det settes måltall.

Et tilbakevendende tema er at vi ikke klarer å forutsi hva som blir det neste store teknologiske gjennombruddet eller hvilken forskning som i særlig grad vil bidra til næringsutvikling og et bedre samfunn. Slik sett er det klokt å sikre bredden i forskningen og ikke legge alle eggene i én kurv. Forskerforbundet vil derfor advare mot for sterk vektlegging av å kanalisere forskningsmidler og rekrutteringen mot store, sterke og dermed ofte like miljøer. Når det er sagt, vil det være naturlig og riktig å følge opp nasjonale strategier når det kommer til samfunnsbehov og forskningsbasert næringsutvikling, og sikre at stipendiatene er en integrert del av slike satsinger og utviklingen av disse områdene.

Det er viktig at forskningsfinansieringen ikke i seg selv har krav om at forskningsprosjekt skal bemannes med midlertidige stillinger. Vi støtter dermed forslaget om ikke å kreve at stipendiat- eller postdoktorstillinger må inngå i søknader i FRIPRO og SFF. Det må være forskningsmiljøene selv som avgjør om det er behov for rekrutteringsstillinger eller kun mer etablerte forskere i et forskningsprosjekt.

Vi vil i denne sammenhengen også trekke frem Charter & Code og punkt om karriereutvikling der det heter at: «Arbeidsgiver skal utarbeide en spesifikk karriereutviklingsstrategi for alle forskere på alle stadier uavhengig av kontraktsmessig situasjon.» Dette kan med fordel inkluderes og synliggjøres i Forskningsrådets politikk også.  

3. Innspill til spørsmålet om det er behov for å tydeliggjøre bruken av postdoktorstipend som kvalifiseringsstilling til vitenskapelig toppstilling

Forskerforbundet mener at det er behov for at postdoktorstillingen og dens intensjon tydeliggjøres. Vi støtter helhjertet opp om Forskningsrådets forslag her. Intensjonen med postdoktorordningen er kvalifisering til vitenskapelig toppstilling for særlig dyktige kandidater og skulle i utgangspunktet bare tildeles doktorgradsgivende institusjoner. Det bør være en selvfølge med krav om utviklingsplan, karrierepolitikk og en prøving opp mot behovet for førstestillinger i UH-sektor.

Postdoktorstillingen er en åremålsstilling og utgjør et spesielt unntak fra hovedregelen om fast tilsetting. Imidlertid brukes postdoktorstillingen i dag som en ren midlertidig forskerstilling uten videre forpliktelser eller at det finnes konkrete rekrutteringsønsker innen det bestemte fagfeltet. Postdoktorinstitusjonen er blitt en ren carte blanche til å ansette noen midlertidig i 2-3 år. Postdoktorinstitusjonen er imidlertid blitt et nytt nødvendig ledd i en lang midlertidig karriere og dens status og formål i en norsk setting bør gjennomgås, særlig med tanke på at norske doktorander er 37 år i gjennomsnitt (NIFU Doktorgradsstatistikk) og dermed er i en annen livsfase enn doktorander i de angelsaksiske landene man så ofte sammenligner seg med.

Uforpliktende bruk av postdoktorordningen bør begrenses. Der det er mulig – også for prosjekter som gir kvalifiseringsmulighet til toppstilling i instituttsektoren – bør finansiering fra forskningsrådet like gjerne kunne benyttes til ordinære (og faste) vitenskapelige stillinger.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær