Etiske retningslinjer for forskning på internett

Høringsuttalelse – forskningsetiske retningslinjer for NENT, NESH og internettforskning

Høringen har vært forelagt Forskerforbundets opphavsrettsutvalg. Opphavsrettsutvalget har kommentert høringen slik det fremgår nedenfor.

Forholdet mellom etisk lovgivning, generelle og sektorspesifikke retningslinjer

Dersom brudd på forskningsetiske retningslinjer ikke hadde hatt store konsekvenser, kunne det ha vært holdbart å trekke et skille mellom etikk og juss. Forskningsetikkloven inneholder i stor grad rettslige standarder som i praksis baserer seg på forskningsetiske retningslinjer. Hvis det påstås brudd på forskningsetiske retningslinjer, kan det ha store konsekvenser for den forskeren som rammes. Det kan være karriereødeleggende, og i verste fall føre til oppsigelse. Når dette har så store konsekvenser, må det stilles krav til regelutformingen, samtidig som man må ha regler og prosedyrer som ivaretar rettssikkerheten til den som beskyldes for å ha opptrådt i strid med forskningsetikken.

Selv om det ikke er noen formelle sanksjoner, er sanksjonen i praksis gapestokk.

Man kan ikke late som om forskningsetikken er noe som lever i sin egen verden, frikoblet fra den lovgivning som ellers regulerer virksomheten.

Det som nå er ute på høring er NESH, NENT og etiske retningslinjer for forskning på internett. Det finnes i tillegg generelle forskningsetiske retningslinjer, som ikke synes å være under revisjon. Når man har en struktur med generell og sektorspesifikke retningslinjer, bør det være unødvendig å gjenta det som står i de generelle retningslinjene i de fagspesifikke retningslinjene.

Velger man å omhandle samme spørsmål i begge sett av retningslinjer, må man være særdeles påpasselig med å sikre at dette ikke fører til uklarheter. Vi viser til at ”God henvisningsskikk” er regulert både i de generelle retningslinjer pkt. 8, og i NESH pkt. 28, men at formuleringene er ulike. I de generelle retningslinjene er det angitt formål: etterprøvbarhet og grunnlag for videre forskning, noe som ikke fremgår av NESH. Etter de generelle retningslinjene skal man følge god henvisningsskikk, mens man etter NESH skal ”etterstrebe god henvisningsskikk”. Vi har imidlertid ikke hatt kapasitet til en kritisk gjennomgang av sammenhengen mellom retningslinjene.

Revisjon av NESH

Dokumentet er skrevet på en måte som gjør det uklart. Er det bare de kursiverte avsnittene som utgjør forslag til retningslinjer, mens resten er kommentarer, eller er også de etterfølgende kommentarer en del av retningslinjene?

Hvis det bare er den kursiverte teksten som er forslag til retningslinjer, virker det underlig at man i denne teksten legger inn referanser til annet materiale, som i forslaget til pkt. 9. Dette er kommentarstoff som ikke bør stå i selve retningslinjen. Når det tas henvisninger direkte inn i retningslinjene, vil det være nærliggende å forstå det det henvises til, som en del av retningslinjene.

Dette er uklart også i hvordan dagens retningslinjer er presentert. Hvis det er retningslinjer med kommentarer, bør det fremgå klart. Det bør også være tydelig hvem som står for kommentarene.

Når man skal utarbeide nye etiske retningslinjer parallelt med at forskningsetikkloven er under revisjon, må man bestemme seg for og klargjøre hvordan man vil forholde seg til lovrevisjonsprosessen. Man kan velge å revidere retningslinjene innenfor gjeldende lovgivning, og være forberedt på at de må revideres på nytt når ny lovgivning er vedtatt, man kan utsette revisjonen til ny lov er vedtatt, eller man kan velge å revidere reglene med utgangspunkt i det foreliggende forslaget til ny forskningsetikklov. Det siste forutsetter at nye retningslinjer ikke kan settes i kraft før ny lov er vedtatt og satt i kraft. Man må da også være forberedt på at det må foretas en ny, og antageligvis mindre omfattende revisjon når ny lov er vedtatt. Rent praktisk vil dette kunne baseres på den proposisjonen som legges fram for Stortinget. Man kan uansett ikke revidere retningslinjene løsrevet fra lovrevisjonen.

Når det i forslaget til ny forskningsetikklov § 3 heter:

”Forskere skal opptre med aktsomhet og på en måte som sikrer at all forskning, herunder forberedelser til forskning, rapportering av forskning og andre forskningsrelaterte aktiviteter, følger anerkjente etiske normer.”

Da er det unødvendig å gjenta noe nesten tilsvarende i pkt. 1 i retningslinjene.

Det er heller ikke noen god utforming når man under overskriften ”Forskningens verdier” i hovedsak sier at disse verdiene består i å følge de etterfølgende retningslinjer. Vi stiller oss dessuten undrende til hva det ligger i og hva som er begrunnelsen for at ”ydmykhet” er en del av forskningens verdier og de forskningsetiske normer. Vi mener at mot og vilje til å fremlegge og forsvare teorier og forskningsresultater som går mot det bestående er viktig, og det er ikke det man vanligvis tenker på som ydmykhet. Dette er heller ikke begrunnet i kommentarene.

Det som står i pkt. 1 er dekket både i den foreslåtte forskningsetikkloven § 3 og i de generelle retningslinjene. Det hele gjentas dessuten i stor grad i pkt. 4. Det bør ryddes opp i forholdet mellom disse.

I utkastet til forskningsetikklovens § 3 og NESH pkt. 4 fremholdes også institusjonens ansvar. Dette er viktig. Flere saker med påståtte brudd på forskningsetikk bunner først og fremst i mangelfull opplæring og dårlig ledelse, noe som er institusjonens ansvar.

Det er også grunn til å spørre om overskriftene på pkt. 2 og 3 er byttet om. Pkt. 2, med overskrift ”Forskningens frihet” starter med forskere og forskningsinstitusjonenes ansvar, mens pkt. 3 med overskriften ”Forskningens ansvar” starter med at forskningen forutsetter frihet. Det som står i disse to punktene kan med fordel slås sammen.

I kapittel B blir forholdet mellom jus og etikk problematisk, i alle fall så lenge så mye av dette er lovregulert. Når det gjelder behandling av personopplysninger er kravet først og fremst at de skal behandles i henhold til personopplysningslovens og tilhørende forskrifters bestemmelser. Når man forsøker å uttrykke omtrent det samme på en mindre klar måte gjennom etiske retningslinjer, er lite vunnet ved det.

Pkt. 8 har overskrift ”Informasjonsplikt, samtykke og konsesjon”. Hva man har informasjonsplikt om, fremgår ikke av den kursiverte teksten. Det står heller ikke noe om konsesjon, slik at overskrift og tekst ikke henger sammen. Konsesjonsplikt er uansett noe som følger av personopplysningsloven § 33, og er kun et rettslig, ikke et etisk spørsmål.

Når det gjelder samtykke, er pkt. 11 i NENT (evt. med kommentarer, dersom det ikke er en del av bestemmelsen), bedre utformet enn det som står i NESH.

Pkt. 9: Hva som menes med at forskeren må balansere taushetsplikt og varslingsplikt, er ikke lett å forstå. Har man taushetsplikt, så har man taushetsplikt, og det er ikke opp til den enkelte forsker å avgjøre om han eller hun skal varsle om noe som er underlagt taushetsplikt, annet enn i de få situasjoner hvor man har en (lovbestemt) plikt til å varsle til tross for taushetsplikt.

Pkt. 10: Det følger av personopplysningsloven § 11 første ledd, bokstavene b og c at personopplysninger ikke kan brukes til annet enn det uttrykkelig angitte formål, og ikke brukes til andre formål som er uforenelige med det opprinnelige formålet. Her vil man måtte holde seg til personopplysningsloven, ikke etiske retningslinjer.

Pkt. 11: Personopplysningsloven § 13 stiller krav til informasjonssikkerhet som også gjelder her, og § 14 stiller krav om internkontroll som også gjelder. Igjen er det liten grunn til å vanne ut lovens krav gjennom uklare etiske retningslinjer.

Pkt. 15: Det følger av Den europeiske menneskerettskonvensjonen art 8, som også er gjort til norsk lov, at man har krav på respekt for sitt privatliv og sitt familieliv. Men NESH pkt. 15 fortsetter med at informanter har krav på å kunne kontrollere hvorvidt sensitiv informasjon om dem selv skal gjøres tilgjengelig for andre. Her kan vi vise tilbake til pkt. 9, som sier at personopplysninger skal avidentifiseres og formidles i anonymisert form. Forholdet mellom de to bestemmelsene blir uklart.

Kommentarene til pkt. 15 gir liten veiledning om hva som menes med ”sensitiv informasjon”, ikke minst fordi det der også vises til ”følsomme opplysninger”.

Pkt. 16. At man ikke skal tillegge noen motiver uten tilstrekkelige dokumentasjon og begrunnelse, sier vel ikke noe mer enn at man ikke skal trekke slutninger som forskningsmaterialet ikke gir grunnlag for.

Pkt. 17 inneholder en egen bestemmelse om avdøde personers ettermæle. I straffeloven av 1902 var det i § 252 en egen bestemmelse om vern av avdøde personers minne, som var slik at den gjorde noen av ærekrenkelsesbestemmelsene også gjeldende når det gjaldt avdøde personer. Da straffeloven av 2005 trådte i kraft i oktober 2015, ble dette opphevet. Ærekrenkelser er ikke lenger straffbart, men kan medføre erstatningsansvar. For avdøde personer gjelder dette vernet bare dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen fant sted.

Dette er et utslag av at ytringsfriheten har fått større gjennomslag i samfunnet, blant annet på bekostning av avdøde personers minne. En slik endring bør også reflekteres i forskningsetiske retningslinjer, slik at pkt. 17 i dag fremstår som unødvendig.

Kapittel C er et uryddig kapittel, som dessuten inneholder mye som ikke hører hjemme i forskningsetiske retningslinjer.

For pkt. 19 er det dårlig sammenheng mellom den kursiverte teksten og kommentaren. Man skal som forsker alltid respektere legitime interesser som forskningsobjektene har til å motsette seg at opplysninger om dem blir offentliggjort. Har man gjort avtale om for eksempel tilgang til informasjon på visse vilkår, må man holde de avtalene som er inngått. Dette er det samme enten det er bedrifter, interesseorganisasjoner eller private. Det er vel ellers selvsagt at man må respektere at noen ikke vil gi fra seg opplysninger man ikke har plikt til å gi.

Når det står at ”Slike institusjoner bør likevel stille sine arkiver til disposisjon for forskning”, så kan man gjerne mene og ønske dette. Men slike bedrifter er ikke omfattet av forskningsetiske retningslinjer, så det blir bare et ønske.

Om bedrifter, interesseorganisasjoner eller offentlige etater ikke ønsker å få offentliggjort opplysninger om seg selv, er det ikke noe man bør ha noen plikt til å respektere annet enn i tilfeller hvor man har fått tilgang til ikke offentlige opplysninger under slike forutsetninger. Om man skulle forske på hvordan bedrifter bedriver ulovlig skatteplanlegging og unndrar betydelige beløp fra beskatning, da kan man være ganske sikker på at bedrifter ikke vil ønske å få offentliggjort slike opplysninger om seg selv, kanskje heller ikke ikke-identifiserbare opplysninger om hvilke metoder som benyttes. Tilsvarende kan det være om man vil forske på hvordan bedrifter utnytter sin sterke markedsstilling, for eksempel hvis man vil forske på matvarebransjen i Norge. Man kan selvsagt skyve dette inn under at bedriftene da ikke har legitime grunner til ikke å ønske offentliggjøring. Men da er det ikke mye veiledning i dette.

Pkt. 20. Adressaten for forskningsetiske retningslinjerer er forskersamfunnet, det vil si forskere og forskningsinstitusjoner. Offentlige organer, bortsett for offentlige forskningsinstitusjoner omfattes ikke av reglene. Spørsmålet om hvordan offentlige organer bør opptre, hører ikke hjemme i slike retningslinjer.

For pkt. 22 er det også dårlig sammenheng mellom kursivtekst og kommentarer. Det burde være ganske åpenbart at man ikke skal gjøre seg medskyldig i straffbare forhold. I kommentarene står det følgende: ”Uten hensyn til taushetsplikt har forskeren en rettslig plikt til å avverge alvorlige fremtidige lovbrudd, for eksempel ved anmeldelse til barnevernet eller politiet”. Her er det igjen grunn til å minne om at forsøket på å skille mellom det etiske og rettslige blir problematisk. Uansett: Når det påstås å foreligge en rettslig plikt, må man være presis og i det minste angi hjemmel for denne plikten. Plikten etter strl. § 196 gjelder bare for en del nærmere angitte forbrytelser, og er ikke ubetinget. Vi kan ikke se at det foreligger noen generell rettslig plikt til å melde fra til barnevernet, uten at vi har sett det som vår oppgave å undersøke dette spørsmålet nærmere.

Det som derimot kunne ha fortjent et eget punkt, og som kunne ha vært utdypet, er bruk av opplysninger som man kan få eller har fått tilgang til under et løfte om konfidensialitet. Det er noe man bør reflektere over fordi det kan gi andre en for stor grad av styring av den forskning som gjøres. Noen ganger bør man si nei til å få tilgang til slike opplysninger, hvis det legger uheldige føringer på forskningsarbeidet.

Kommentarene til pkt. 23 blir misvisende når de bare viser til at menneskelige levninger fra før 1537, samt samiske levninger som er eldre enn 100 år automatisk er fredet. Pkt. 23 handler om kulturminner generelt, ikke bare om menneskelige levninger. En lang rekke kulturminner fra før 1537 og samiske kulturminner som er eldre enn 100 år, er automatisk fredet etter kulturminneloven § 4.

Pkt. 26 fremstår som overflødig ved siden av de generelle retningslinjer pkt. 7.

Pkt. 27 Plagiat er en sterk, negativ karakteristikk, som bør brukes med varsomhet. Begrepet ble første gang brukt i den betydning vi i dag bruker det, av den romerske poeten Martialis, som beskyldte Fidentinus for å resitere Martialis’ dikt som om de var hans egne. Ordets opprinnelige betydning er en form for kidnapping, å gjøre en fri mann til slave.

I pkt. 27 utvides plagiatbegrepet til å omfatte langt mer enn det som vanligvis har blitt ansett som plagiat. Man har nærmest lagt til grunn en vulgæroppfatning av dette. Hvis man i større eller mindre grad publiserer andres arbeider som sine egne, er det uten tvil plagiat. Det finnes dessverre en del eksempler på dette. Vi kan illustrere med den tidligere tyske undervisnings- og forskningsminister Annette Schavan, som i 2011 fikk sin doktorgrad ved Universitetet i Düsseldorf trukket tilbake. Om avhandlingen kan vi lese: (1)

”I stedet for at hun selvstendig kommenterte, klippet og skrev hun om det hun fant «her og der», uten å angi opphav på ryddig og ordentlig måte. Andres arbeid er utgitt som hennes eget, og det omfatter om lag hundre sider i en avhandling på 350 sider. Som forskningsjuks betraktet er saken alvorlig.”

Hun fulgte etter tidligere forsvarsminister Karl-Theodor zu Guttenberg, som ble fratatt sin doktorgrad fra Universitetet i Bayreuth på grunn av plagiat. Det finnes også eksempler på at noen har utgitt som sitt eget det som i praksis i stor grad bare har vært oversettelser av andres arbeider. I slike tilfeller er det ingen tvil om at det foreligger plagiat.

Hva som ligger i plagiering av ”materiale” og ”forskningsresultater” er ganske uklart. I den grad det gjelder manglende og upresise henvisninger, vil det være et brudd på god henvisningsskikk og ikke plagiat, i alle fall så lenge man ikke klart fremstiller det som om det er ens eget. Så lenge det ikke er substansielle deler som er ettergjort og utgitt som ens eget, er det ikke plagiat om man kunne ha løst det hele ved å føye til en fotnote med kildeangivelse. Da er det dårlig henvisningsskikk som ikke fortjener at den store plagiatslegga trekkes fram og brukes.

Det er særlig problematisk at man også inkluderer plagiat av ideer. De fleste ideer er verken så originale eller geniale som man gjerne tror selv. Det er ikke uvanlig at flere har tenkt i de samme baner uavhengig av hverandre, og dermed ender opp med å forfølge de samme ideene. I et velfungerende forskningsmiljø flyter ideer ganske fritt. Det er nok av ideer, problemet er manglende kapasitet til å utvikle og realisere dem. Hvem som egentlig lanserte en idé i et forskningsmiljø, er det ikke alltid lett å vite. Ofte vil man plukke opp ganske vage ideer, som så utvikles og modnes som ideer før man eventuelt bestemmer seg for å undersøke spørsmålet nærmere. Når man begynner på arbeidet, husker man ikke hvor ideen kom fra, og det er i praksis ingen å kreditere.

Man har laget en altfor omfattende definisjon av plagiat, og sier uten forbehold eller modifikasjoner at dette ”innebærer et alvorlig brudd på etiske standarder”. De fleste har vært i den situasjon hvor man har lest etter eller annet, men husker ikke nøyaktig hva det var og man klarer ikke å finne tilbake til det. Om man så bruker en slik formulering uten å angi kilde, er det så et ”alvorlig brudd på etiske standarder”?

Formuleringen i det som vel er kommentarene til forslag til revidert NENT pkt. 4 er bedre formulert, bortsett fra at man også der har tatt med det problematiske å plagiere ideer:

”Å plagiere innebærer å fremstille andres ideer eller forskning som sitt eget. Det er forskningens egenart å bygge videre på andres forskning. Forskere som bygger på andres ideer og forskning skal gjøre rede for dette på en presis måte, slik at det går fram hva som er forskerens eget bidrag.”

Kommentarene til dette punktet gjør det hele verre. ”Plagiat kan imidlertid også ta andre og mer raffinerte former, og gjelde avgrensede resultater, ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkninger, design, m.m.” Det er vanskelig å se at dette skal være plagiat, og det er i alle fall ikke en raffinert særlig form for plagiat. De fleste begreper vi bruker, har nok noen en gang funnet på. Men de har glidd inn i fagets terminologi og grunnleggende begrepsapparat. Man må selvfølgelig gjøre bruk av fagets terminologi, men ikke alle faguttrykk kan utstyres med fotnoter.

”Det å henvise til et annet arbeid tidlig i ens egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av det uten videre henvisninger, er også plagiat.”

Dette er vi ikke enig i. Hvorvidt en omfattende bruk av et annet arbeid skal kunne karakteriseres som plagiat, kommer an på hvordan man gjør bruk av det. Det må også være helt akseptabelt at man i begynnelsen av et kapittel eller avsnitt skriver at ”Dette kapittelet/avsnittet bygger i hovedsak på ….”, uten ytterligere henvisninger annet enn der det måtte være ordrette tekstsitater.

Det står at ”Forskningsinstitusjonen har ansvar for å være på vakt mot plagiat”. Ut over det ansvar institusjonen har generelt for opplæring og forskningsledelse, kan vi ikke se at den skal ha noe særskilt ansvar når det gjelder plagiat. Det vil være et ansvar for veileder når forskningsarbeidet skjer under veiledning og ved bedømmelser. Ellers må det være et ansvar for redaksjoner og reviewere ved publisering.

Uansett hører den siterte setning ikke hjemme under en bestemmelse om plagiat, men eventuelt under en bestemmelse om god henvisningsskikk.  Også når det gjelder god henvisningsskikk er det som står i kommentarene til NENT-utkastet pkt. 4 bedre formulert enn det som står under forslaget til pkt. 28 i NESH:

”Forskere skal gi balanserte og sannferdige fremstillinger av andres forskning. Ideer og resultater, både publiserte og upubliserte, som benyttes i egen forskning, skal henvises til så nøyaktig som mulig. Gjennom sitering blir forskning sporbar og etterprøvbar.”

Pkt. 29 om medforfatterskap er, så langt vi kan se, nytt i forhold til gjeldende retningslinjer.

Medforfatterskap, i alle fall med et stort antall forfattere, er mindre vanlig innenfor NESH-området enn innenfor NENT-området, og praksis varierer mellom fagene.

Kommentarene til NESH-forslagets pkt. 29 avviker ganske mye fra kommentarene til NENT-forslaget pkt. 6, bl.a. ved at det i NENT skrives at man må ha gitt et betydelig bidrag på minst to av de fire nevnte punktene, mens det i kommentarene til NESH 29 ikke fremgår om det er alternative eller kumulative kriterier.

Pkt. 31, forskerens habilitet. Dette er noe som må klargjøres når et forskningsprosjekt starter, noe som bør signaliseres ved at det står lenger fremme i retningslinjene. Det bør inn i kapittel A.

Kapittel E, som gjelder organisering av forskningen, kan med fordel flyttes lenger fram. Tematisk hører det nært sammen med det som står i kapittel C, som understrekes ved at det i C er et pkt. 22 om forskningens uavhengighet, mens det i E er et pkt. 38 om forskeres uavhengighet. De sier nesten, men ikke helt det samme – hvilket i seg selv er en kilde til uklarhet.

Pkt. 41 kan med fordel formuleres skarpere. Vi kan vise til kommentarene til pkt. 18 i NENT-forslaget, om at det kan avtales en tidsbegrenset eksklusiv bruksrett for oppdragsgiver, men at det ikke bør være noen tidsubegrenset eksklusivitet. Det bør formuleres som eventuelt tidsbegrenset eksklusiv tilgang. Adgangen for andre til å bruke noe som de har fått tilgang til, til tross for en slik avtale, er ikke noe som kan reguleres gjennom forskningsetiske retningslinjer.

Man bør også vurdere å ta inn noe tilsvarende som i NENT-forslaget pkt. 24:
”Forskeren skal ikke misbruke sin tittel til å gi sine meninger større tyngde.”

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær

______________

1) Fra omtale i Forskerforum: http://www.forskerforum.no/wip4/nok-en-tysk-toppolitiker-avsloert/d.epl?id=2118365