Strategi for vitenskapelig publisering etter 2024

Innspill til utkast til strategi for vitenskapelig publisering etter 2024

Myndighetene har som mål at all offentlig finansiert forskning skal publiseres umiddelbart åpent etter 2024. Flere aktører har etterlyst tettere dialog med myndighetene om hva dette i realiteten innebærer. Med mandat fra Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032 ble det etablert en tverrsektoriell arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å bistå forskningsinstitusjonene med å utvikle forslag til en strategi for norsk vitenskapelig publisering etter 2024, inkludert en plan for å nå planene i en slik strategi. 

Arbeidsgruppens forslag til strategi forelå i juni og Forskerforbundet oversender med dette sitt innspill. 

Overgangen til åpen tilgang og åpen forskning er kompleks og ressurskrevende, og Forskerforbundet vil innledningsvis presisere at: 

• Myndigheter, institusjoner og forskningsfinansiører har det overordnede ansvaret for å legge til rette for åpen publisering og for at forskere og fagmiljø skal kunne utøve forskning av høy vitenskapelig kvalitet innenfor til enhver tid gjeldende rammer.
• Endringer i krav og forventninger må forankres i forskersamfunnet, formidles tydelig og ta hensyn til ulikheter på tvers av fagområder og institusjoner. 
• Den akademiske friheten må ivaretas og alle forskere må sikres lik tilgang til faglitteratur og samme muligheter til å publisere.
• Forskningsfinansiørenes krav til åpen forskning må sees i sammenheng med tilgjengelige publiseringskanaler, infrastruktur, finansieringsmuligheter og forskernes akademiske frihet.

Innledende kommentar til strategiutkastet

Rapporten peker på flere problematiske sider ved det eksisterende publiseringslandskapet, og kommer med konkrete anbefalinger til forskere, forskningsutførende institusjoner, forskningsfinansiører og myndighetene. Hovedfokuset er først og fremst på hvordan publiseringslandskapet bør se ut etter 2024, dersom man skal kunne sikre alle åpen tilgang og samtidig ivareta hensynet til vitenskapelig kvalitet, alt innenfor rammen av en mer bærekraftig publiseringsøkonomi. 

Forskerforbundet deler målsettingen om åpen tilgang, og kan ikke minst stille seg bak visjonen om at alle forskere skal ha lik tilgang til å lese og publisere. Tilsvarende er det positivt og en selvfølge at arbeidsgruppen understreker forskernes rett til selv å bestemme hvor de ønsker å publisere. Det er avgjørende for ivaretakelse av den akademiske friheten og for å sikre at forskning publiseres der det er relevant, der forskningsfronten står og der forskningsresultatene kan brynes mot fagfeller. Vi stiller samtidig spørsmål ved realismen i flere av forslagene og mener det er behov for både ytterligere utredninger og en lengre tidshorisont. Dette kommenteres nærmere under. 

Erfaringene fra Plan S viser at det er nødvendig med tett dialog og involvering av forskerne og at endringer knyttet til vitenskapelig publisering kan få direkte konsekvenser for forskerkarrieren. Videre arbeid i retning full åpen tilgang må skje på forskernes premisser og Forskerforbundet hadde derfor gjerne sett at også ansattes organisasjoner var koplet på i en tidligere fase i arbeidet med strategien. 

Vitenskapelig kvalitet og forskernes karrierer det klart viktigste hensynet

Målet om åpen tilgang, må sees i lys av viktigheten av å sikre høy vitenskapelig kvalitet og gode, forutsigbare rammer for forskerkarrieren. Det er legitimt å forvente at forskning som er offentlig finansiert gjøres allment tilgjengelig for samfunnet og til beste for kunnskapsutviklingen. Absolutte krav om å publisere umiddelbart åpent er likevel problematisk. Det finnes fortsatt ikke fullgode og kvalitetssikrede åpne publiseringsalternativer innenfor alle fagområder. Dermed er anbefalingen til forskerne på dette området i beste fall uklart formulert (jf. s. 5). Det kan ikke forventes at forskerne setter hensynet til forskningskvalitet og egen karriere til side for å etterleve krav om åpen publisering. Vitenskapelig kvalitet må alltid komme først, også dersom det innebærer å fravike krav og forventninger om åpen tilgang. 

Forskerforbundet mener videre at enkelte av anbefalingene i for liten grad tar innover seg forskernes arbeidssituasjon. Det er en gjennomgående utfordring, særlig i UH-sektoren, at vitenskapelig ansatte ikke har tid til å forske innenfor rammen av normalarbeidsdagen. Det pågår til enhver tid et betydelig merarbeid ved forskningsutførende institusjoner og forskningsaktiviteter skyves til fritid og helger. Gjennomgående kjennetegnes forskerhverdagen av et stort arbeidspress. Selv om det ideelt sett kan være ønskelig at fagmiljøene tar større eierskap over vitenskapelig tidsskrifter slik rapporten anbefaler, som et tiltak for å utfordre de store forlagenes monopolsituasjon, er det grunn til å stille spørsmål ved hvor tid og ressurser til dette skal tas fra. Dette problematiseres i altfor liten grad. Forskersamfunnet har et delansvar for å bidra til en mer bærekraftig publiseringsøkonomi, men hovedansvaret ligger hos myndighetene. Forskernes tid er en vesentlig del av de totale forskningsressursene. Forskerforbundet advarer mot initiativ som binder opp ressurser til forlegger- og redaksjonsarbeid og gir mindre tid til forskning.

Kanalregisteret skal bidra til å identifisere tidsskrifter av høy vitenskapelig kvalitet. I en stadig mer uoversiktlig jungel av mer eller mindre seriøse utgivere, er det nødvendig å dekke forskersamfunnets behov for informasjon om kvalitet i fagfellevurderinger og andre redaksjonelle prosesser. Vitenskapelig publisering er helt grunnleggende for forskerne. Det handler om nettverksbygging, kvalifisering, om forskningsmidler og videre ansettelser. Konkurransen er hard og særlig unge forskere kan være sårbare i møte med aktører som tilbyr rask peer review og publisering. Forskerforbundet støtter derfor forslaget om å videreføre kanalregisteret og er særlig opptatt av registerets rolle som portvokter mot useriøse kanaler og kanaler som opererer i gråsonen ^[1].

Forskerforbundet støtter også forslaget om å videreføre støtteordningen for norskspråklige tidsskrifter i humaniora og samfunnsfag (NÅHST), og at det bør vurderes å utvide med tilsvarende ordning for flere fagområder. Denne ordningen bidrar både til å ivareta norsk som fagspråk og gjør lesetilgang og publisering kostnadsfri for forskerne. Myndighetene må her sørge for langsiktig og forutsigbar finansiering, og gjennom det bidra til at tidsskriftene som faller inn under ordningen har rammebetingelser som sikrer høy vitenskapelig kvalitet. 

Økonomi, kompleksitet og nye krav 

Målsettingene om åpen tilgang er først og fremst drevet fram av myndighetene og skjøt fart med Norges tilslutning til Plan S i 2018. Forskerforbundet var blant dem som advarte mot manglende involvering, manglende konsekvensutredning, tidsperspektiv og økonomien tilknyttet de nye forretningsmodellene. Det har vist seg at det var gode grunner til dette. 

Forskerforbundet mener at myndighetene ikke i stor nok grad anerkjenner den kompleksiteten og det ressursbehovet de pågående endringsprosessene innebærer. Norge har kommet langt når det gjelder åpen publisering, men som strategiutkastet godt beskriver, så har man ikke lykkes i å få ned kostnadene. Det siste vil med all sannsynlighet fortsatt være en utfordring. Det er vanskelig å se for seg at publiser- og les-avtalene (PAR-avtalene) kan avvikles etter 2024. Det synes mer fornuftig at disse videreføres i en tidsavgrenset overgangsperiode, samtidig som det stilles strengere krav til pristransparens og kostnadsnivå (jfr. s. 6). Uavhengig av hvilken modell som til enhver tid dominerer publiseringsøkonomien, må det forutsettes at det følger ressurser med politikken myndighetene fører og de krav som stilles til institusjonene og forskerne. 

Rapporten er tydelig på at myndighetene må legge til rette for at all offentlig finansiert forskning skal publiseres åpent, og anbefaler også at myndighetene finansierer og realiserer nødvendig infrastruktur for åpen publisering. Det er anbefalinger Forskerforbundet stiller seg bak. Eksempelvis vil diamant åpen tilgang kreve infrastruktur og stabil finansiering (jfr. s. 53). Åpen tilgang og åpen forskning gir muligheter for økt deling og bidrar til å styrke kunnskapsutviklingen, men det kompliserer også forskningsprosessen. Både Aronsen-utvalget og Ruud-utvalget på behov for store investeringer i kompetanse, forskningsadministrative funksjoner og infrastruktur ^[2]. I langtidsplanen peker regjeringen på at den ville legge Ruud-utvalgets anbefalinger til grunn for videre arbeid med datainfrastruktur, men det foreligger ingen nærmere plan for når og ei heller signaler om økonomisk opptrapping. Dermed er det lett for at ansvaret skyves over på forskerne. Det må unngås.

Videre må det sørges for at alle forskere har lik tilgang til faglitteratur og samme muligheter til å publisere, uavhengig av fagområde og institusjonstilhørighet. Det er ikke tilfelle per nå. For mange forskningsutførende institusjoner er akselererende publiseringskostnader en stor utfordring og mange har ikke økonomi til å da del i forlagsavtalene. En undersøkelse blant Forskerforbundets medlemmer i instituttsektoren viser at én av tre ikke får dekket sitt behov for lesetilgang og publisering gjennom forlagsavtaler, mens én av fire opplever at arbeidsgiver ikke dekker nødvendige publiseringsutgifter (APC) ^[3]. Dette er alarmerende, gitt den betydning tilgang til faglitteratur og publiseringsmuligheter har for kunnskapsutvikling og forskerkarrieren. Her må myndighetene sørge for at forskningsinstituttenes grunnbevilgning styrkes. 

Arbeidsgruppen anbefaler institusjonene å vurdere forskere og forskerkarrierer i tråd med NORCAM og ARRA. Overgangen til åpen forskning aktualiserer en diskusjon om vurderingskriterier, men det bærende hensynet må alltid være vitenskapelig kvalitet. Forskerforbundet er generelt skeptisk til at en åpen forskningspraksis skal vektlegges i bedømminger. Dersom man ønsker å innføre insentiver for å styre sektoren i retning åpen forskning, bør det benyttes andre virkemidler. Dette er spørsmål som ikke bør individualiseres i ansettelses- og opprykksprosesser, ei heller tillegges vekt i tildeling av forskningsmidler uten at sektoren er tilstrekkelig rigget for dette. Det er forskjeller på tvers av forskningsprosjekter, fagdisipliner og institusjoner når det gjelder hvor åpen forskning kan være. Forskerforbundet er derfor imot at det stilles krav til forskerne som det ikke er tilstrekkelig lagt til rette for at alle kan innfri.

Om institusjonelle rettighetsstrategier, lisenskrav og opphavsrett

Arbeidsgruppen anbefaler institusjonene å innføre en institusjonell rettighetsstrategi og foreslår at myndighetene utreder muligheten for en nasjonal rettighetsstrategi i tråd med internasjonal utvikling på feltet. Flere institusjoner i UH-sektoren og enkelte forskningsinstitutter har de to siste årene vedtatt en institusjonell rettighetsstrategi. Det er både fordeler og ulemper knyttet til dette. Rettighetsstrategiene gjør at forskerne kan publisere i lukkede tidsskrifter forutsatt at man samtidig sørger for at fulltekstversjoner av samme artikkel gjøres umiddelbart tilgjengelig i vitenarkiver. Med det ivaretas den akademiske friheten til selv å velge publiseringskanal. I rapporten heter det at en annen stor fordel med rettighetsstrategien er «bruk av avklarte lisenser og gjenbruksbetingelser for sluttbruker» (jfr. s 49). Det er mer problematisk. I rettighetsstrategiene anbefales hovedregel å publiserer i vitenarkiv ved bruk av den mest liberale CC BY-lisensen (CC BY 4.0). Den tillater bearbeidelse av åndsverket på måter som kan virke krenkende for opphavers ideelle rettigheter (navngivelsesretten og respektretten). Åndsverksloven (§ 5) fastslår at et verk ikke må endres eller gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart ^[4].

Spørsmål om bruk av CC BY-lisensen er reist i en rekke sammenhenger, ikke minst i tilknytning til Plan S. Kielland-utredningen påpeker at lisenskravet kan utfordre den akademiske friheten og at det i mange tilfeller kan være gode grunner til å velge en mer restriktiv lisens hvor bearbeidelser ikke tillates (CC-BY-ND) ^[5]. Etter det Forskerforbundet erfarer, følger de institusjonelle rettighetsstrategiene mer eller mindre samme mal, og det oppfordres eksplisitt å benytte CC BY. Forskerne kan riktignok reservere seg mot å publisere i vitenarkivene, og i unntakstilfeller velge en mer restriktiv lisens. Her bør praksis være at forskerne selv velger lisens uten å måtte begrunne dette nærmere. 

Selv om rapporten legger relativt stor vekt på forskerens rettigheter, er opphavsrettslige problemstillinger som følger av åpen forskning ikke omtalt. Det er en svakhet, ikke minst i en tid hvor spørsmål om opphavsrett forsterkes som følge av generativ KI. Forskerforbundet etterlyser en sterkere vektlegging av forskernes opphavsrett og mener det må ivaretas langt bedre i de institusjonelle rettighetsstrategiene og dersom en nasjonal rettighetsstrategi skal utredes nærmere. 

Involverende prosesser og forsvarlig endringstakt

Forskerforbundet vil avslutningsvis understreke viktigheten av å sikre nødvendig forutsigbarhet og involverende prosesser i videre arbeid med åpen tilgang. Forskerkarrieren kjennetegnes av stor grad usikkerhet og yrkets attraktivitet har de siste årene tapt terreng som følge av høy midlertidig, stort arbeidspress og lite konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår. Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra 2022 viser at bare 20 prosent av postdoktorene vil anbefale en forskerkarriere. Overgangen til åpen forskning må ikke svekke attraktiviteten ytterligere. 

Rapporten får godt fram kompleksiteten i det vitenskapelige publiseringslandskapet. Det er åpenbart nødvendig å utfordre de store forlagenes markedsmakt og sikre at mest mulig av de totale forskningsressursene går til forskning og kunnskapsutvikling. Forskerforbundet har likevel vanskelig å se for seg at målet om full åpen tilgang kan nås innen utgangen av 2024. Det bør det gis tydeligere signaler om. 

Det må tas hensyn til at fagmiljøene er forskjellige og utviklingen framover må romme prosesser med ulik endringstakt, virkemiddelbruk og målbilde. Dette må komme klart fram når strategien ferdigstilles. Forskerforbundet mener også arbeidsgruppen må være enda tydeligere overfor myndighetene på deres overordnede ansvar. Det er myndighetene som har fastsatt at all offentlig finansiert forskning skal være åpent publisert innen 2024. Strategiutkastet viser at det krever målrettet innsats, vilje til finansiering, tett dialog med forskersamfunnet og en lengre tidshorisont.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Generalsekretær

---

[1]  Jfr. også Børresen, Røeggen og Sivertsen i Khrono 21. september 2023. 
[2]  Forskningsrådet 2021: Hvordan skal vi dele forskningsdata? Utredning og anbefalinger om lisensiering og tilgjengeliggjøring; Forskningsrådet 2022: Investering i infrastrukturer for FAIR forskningsdata og særlig relevante forvaltningsdata for forskning. 
[3]  Forskerforbundets skriftserie 3/2023: Arbeidsvilkår i instituttsektoren (offentliggjøres 17. oktober 2023)
[4]  https://www.forskerforum.no/advokat-cc-by-4-0-lisensen-er-uklar/
[5]  Torgeir Kielland (2019): Rettighets- og lisensspørsmål ved åpen publisering