Lov om universiteter og høyskoler (Prop. 126 L, 2022–2023)

Kommentar til Lov om universiteter og høyskoler 

Forskerforbundet takker for anledningen til å la seg høre i forbindelse med forslag til ny lov om universiteter og høyskoler (Prop. 126 L (2022–2023)), og oversender med dette våre kommentarer. 

Til grunn for lovforslaget ligger Aune-utvalget (NOU 2020:3). Utvalget ble blant annet særlig bedt om å vurdere bestemmelsene om ansettelse og spørsmålet om midlertidighet på bakgrunn av den utstrakte bruken av midlertidig ansettelse i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren). Dette må også ses i sammenheng med målet om redusert midlertidighet og regjeringens storrengjøring i arbeidslivet for å sikre faste, hele stilinger med norske lønns- og arbeidsvilkår. Forskerforbundet er derfor opptatt av at komiteen benytter anledningen til å foreta endringer som faktisk bidrar til å redusere adgangen til uønsket midlertidig ansettelse. Her vil vi særlig trekke frem spørsmålet om vikar for åremålsansatt/valgt leder og avvikling av adgangen til å ansette midlertidig i kunstneriske åremål. 

Forskerforbundet mener komiteen må:

• Begrense adgangen til midlertidig ansettelse og avvikle adgangen til kunstneriske åremål.
• Styrke rettighetene til midlertidig ansatte ved å gi vikarer for åremålsansatt leder rett til å fortsette i stillingen dersom lederen fortsetter i ny åremålsperiode.
• Sikre at bestemmelsene om stipendiater og postdoktorer videreføres i forskriften – det er nødvendig for å sikre like rettigheter i alle sektorer. 
• Opprettholde universitetenes og høyskolenes autonomi, ved ikke å legge myndigheten til å nedlegge studiesteder til Kongen i statsråd.
• Be regjeringen iverksette et arbeid med sikte på å grunnlovfeste akademisk frihet.

Forskerforbundets kommentarer gjengis i samme rekkefølge og i henhold til kapitlene i lovforslaget. 

Kapittel 6.2 akademisk frihet og ansvar 

Begrunnelsen for akademisk frihet er at det er den beste og eneste måten å frembringe sann kunnskap på. Akademisk frihet er en nødvendig forutsetning for at forsknings- og kunnskapsinstitusjonene kan oppfylle sitt samfunnsoppdrag og funksjon i samfunnet. Tankefrihet og ytringsfrihet er grunnleggende vilkår for søking etter sann (holdbar) kunnskap og forståelse. Det at forskere skal forfølge sannheten, hvor enn det fører dem, er essensen i akademisk frihet og viktig for samfunnet. Bare slik kan vi ha tillit til at kunnskapen er fremkommet etter anerkjente vitenskapelige prinsipper og uten påvirkning fra utenforliggende forhold. Dette er grunnleggende i et demokratisk samfunn for å sikre en informert debatt. 

Forskerforbundet er positiv til forslaget om å fastslå og presisere institusjonenes plikt til å ivareta de som utøver akademisk frihet. Dette vil forbedre ivaretakelsen av ansatte og studenter som opplever hets og trakassering i forbindelse med sin faglige virksomhet. 

Departementet følger dessverre ikke opp forslaget fra både Aune-utvalget og Kierulf-utvalget (NOU 2022:2) om å lovfeste institusjonenes ansvar for å sikre ansatte og studenter opplæring i akademisk frihet. I en undersøkelse blant vitenskapelig ansatte fra 2015 var det i den norske delen av undersøkelsen 35 % som ikke var enige i at de hadde en «adequate working knowledge of the concept of academic freedom», og bare 18 prosent mente egen institusjon hadde bidratt til dette. Videre ønsket fire av fem mer informasjon og etterlyste seminarer og diskusjoner om akademisk frihet ved egen institusjon, samtidig som tre av fem ikke visste om egen institusjon har en policy på akademisk frihet. Dette viser at det er behov for å understreke institusjonenes ansvar for informasjon og opplæring. 

Forskerforbundet foreslår derfor at følgende tillegg tas inn i forslaget til ny § 2-2 Akademisk frihet og ansvar:
«Universiteter og høyskoler skal sikre at ansatte og studenter får tilstrekkelig opplæring i og forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet.»

Forskerforbundet mener at merknaden til § 2-2 i forslag til ny lov om at «Institusjonene vil kunne pålegge de faglig ansatte som hovedregel å publisere i åpent tilgjengelige kanaler.» er et inngrep i den akademiske friheten. Åpen tilgang til forskningsresultater er et gode for samfunnet og forskningsmiljøene og det er i forskernes interesse å bidra til åpenhet. Merknaden er derfor unødvendig. Videre gir dagens uhl. §1-5 sjette ledd den enkelte forsker rett til selv å bestemme hvordan offentliggjøring av egne forskningsresultater skal skje. Dette er viktig for å kunne publisere forskningsresultatene i de relevante kanalene i eget fag og kunne nå sine fagfeller på fagområdet. Dersom det ikke er relevante åpne kanaler i et fag må forskeren kunne velge å publisere andre steder. Åpen tilgang sikres ved at åpen publisering er mulig og tilgjengelig i alle fag, og ikke gjennom påbud overfor enkeltforskere. Forskerforbundet oppfordrer komiteen om å sikre at ny UH-lov ikke innebærer at arbeidsgiver kan gi pålegg om hvor de ansatte skal publisere. 

Forskerforbundet støtter forslaget om å ta inn et nytt sjette ledd for å regulere den individuelle retten og ansvaret for å drive akademisk formidling. Her legger vi til grunn at bestemmelsen ikke innebærer en formidlingsplikt for forskeren, og at den skal forstås på samme måte som bestemmelsen i §2-2 syvende ledd om «rett til å offentliggjøre resultatene sine og skal sørge for slik offentliggjøring» som heller ikke innebærer noen produksjonsplikt. 

I dag er akademisk frihet kun lovfestet i UH-loven. Samtidig utføres nesten 70% av forskningsinnsatsen i Norge utenfor UH-sektoren og her gjelder akademisk frihet kun som et ulovfestet begrep. Forskerforbundet mener det er på høy tid at akademisk frihet lovfestes også for forskere utenfor UH-sektoren. Dette vil sikre forskningens kvalitet, og den opplyste og kritiske samfunnsdebatten og tilliten til forskningsbasert kunnskap. Forskerforbundet oppfordrer  derfor komiteen om å be Regjeringen iverksette et arbeid med sikte på å grunnlovfeste akademisk frihet. 

Kapittel 6.3 norsk og samisk fagspråk

Forskerforbundet støtter forslagene knyttet til norsk og samisk fagspråk. Det er viktig at samisk fagspråk nevnes i loven og at det gis et tydelig signal om at norsk fagspråk skal ha et særlig vern når det gjelder undervisning. 

Lovforslaget gir hjemmel for å gi forskrift om institusjonenes ansvar for norsk og samisk fagspråk. Stortinget må be regjeringen om å utforme språkkrav med forsiktighet og i samråd med sektoren slik at de treffer godt og ikke medfører økt byråkrati i form av pålegg og kontrolltiltak. Det er ønskelig at fast ansatte kan settes i stand til å undervise på norsk, men kravet må være fleksibelt nok til at det kan tilpasses fagområde og ikke er til hinder for å kunne rekruttere internasjonale talenter. Det bør legges til rette norskopplæring for åremålsansatte i stipendiat og postdoktorstillinger, men det er viktig at dette ikke legges inn som et krav for åremålsstillinger med en begrenset periode.

Kapittel 6.6 egenbetaling for borgere fra land utenfor EØS og Sveits

Forskerforbundet går mot forslaget om å videreføre reglene om egenbetaling for borgere fra land utenfor EØS og Sveits m.m. Egenbetalingen ble innført uten noen form for konsekvensutredning og har flere negative sider. Det er et paradoks at kunnskapspolitikken ikke er kunnskapsbasert og at gjennomføring av endringer ikke forholder seg til utredningsinstruksen. 

Forslaget innebærer at disse internasjonale studentene heretter må betale nesten 500 000 kroner i året for de dyreste masterutdanningene og om lag 130 000 for de rimeligste. Med dette vil antallet studenter utenfor EØS bli langt færre, og det er svært beklagelig. Norge som høykostland er ikke attraktivt for studenter utenfor EØS. Bare denne høsten kom det 1000 færre slike utenlandsstudenter. 

Norsk høyere utdanning blir rikere på ideer, erfaringer og perspektiver med studenter fra hele verden på campus. Mange av disse fortsetter i en karriere innen forskning og høyere utdanning i Norge. Norge mister derfor med dette også fremtidige forskere som samfunnet per i dag har stor glede og nytte av. Et akademia uten internasjonale studenter, er et fattigere akademia. At unge mennesker fra det globale sør får muligheten til å studere i vesten, bidrar til demokrati og utvikling i landene de reiser tilbake til. 

Forskerforbundet oppfordrer derfor Stortinget om å hegne om gratisprinsippet ved å fjerne bestemmelsen §2-6 Egenbetaling for statsborgere fra land utenfor EØS og Sveits i tråd med Hurdalsplattformen. 

Kapittel 8 Organisering og ledelse ved statlige universiteter og høyskoler

Kapittel 8.2 Styret 

Nedleggelse av studiesteder

Forskerforbundet er svært kritisk til og går mot forslaget om at myndigheten til å beslutte nedleggelse av studiesteder legges til Kongen i statsråd, jf § 4-1 femte ledd. Forskerforbundet viser her til at 33 høringsinstanser, herunder 22 universiteter og høyskoler, gikk mot forslaget. Bare seks høringsinstanser støttet forslaget. 

Den institusjonelle autonomien er avgjørende for at universitetene og høyskolene skal fylle sitt samfunnsoppdrag. Universitetene og høyskolene er de beste til å vurdere hvordan virksomhetene skal organiseres for å gi best mulig utdanning og forskning innenfor gjeldende budsjett. Forskerforbundet ber derfor om at §4-1 femte ledd strykes. Dersom Stortinget ikke velger å endre dette er det helt nødvendig at det gis et tydelig signal om at pålegg om å opprettholde tilbud som ikke er ressurseffektive må følges opp med nødvendig kompensasjon for merutgiftene slik at det ikke går på bekostning av forsknings- og utdanningskvaliteten. 

Intern organisasjonsendring – forholdet til hovedavtalen i staten

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om at «Styret selv fastsetter institusjonenes interne organisering på alle nivåer». I henhold til §19 bokstav a i hovedavtalen i staten skal interne organisasjonsendringer forhandles. Etablert praksis er at endringene forhandles med de tillitsvalgte, og at protokollen følger saken til styrets behandling. For å tydeliggjøre medbestemmelsen og styrke gjeldende praksis foreslår Forskerforbundet at følgende tillegg tas inn som nytt andre punktum i §4-1 femte ledd for å ivareta gjeldende praksis: 
«Forslag til organisasjonsendring skal forhandles med organisasjonenes tillitsvalgte i forkant av styremøtet og protokoll fra forhandlingene vedlegges saken til styret.»

Åpne styremøter

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om at styremøtene skal holdes for åpne dører. Det er positivt, men Forskerforbundet mener det i forbindelse med stortingsbehandlingen må presiseres hva «åpenhet om styrets arbeid» og «åpne dører» innebærer. 

Det er behov for å presisere hvordan intensjonen om åpenhet skal etterleves i praksis ved universiteter og høyskoler med flere studiesteder. Formålet med bestemmelsen er å understreke at styret har et særlig ansvar for å legge opp sitt arbeid slik at det er åpenhet rundt beslutningsprosessene, og mulig for studenter, ansatte og andre interesserte å følge med i styrets arbeid. Ved universiteter og høyskoler med flere studiesteder er ikke fysisk åpne styremøter tilstrekkelig. Her er det nødvendig å strømme styremøtene for at det skal være mulig for ansatte og studenter å kunne følge møtene. Det er allerede etablert praksis flere steder med at styremøtene strømmes, men det er behov for å regulere dette i loven. Forskerforbundet foreslår at følgende tillegg tas inn i § 4-8 i lovforslaget som nytt punktum til andre ledd:
«Ved universiteter og høyskoler med flere studiesteder skal styremøtene som hovedregel strømmes».

Videre er det behov for å presisere at «åpne dører» omfatter rett til fysisk deltakelse i styremøtet. Loven ikke sier noe om hvordan «åpne dører» skal praktiseres. Utgangspunktet må likevel være at åpne dører innebærer rett til å være fysisk til stede etter modell av kommuneforvaltningen og domstolene. Avvik fra dette kan gjøres hvis sterke grunner tilsier det som for eksempel at lokalet er for lite, brannsikkerhet mv. Hensyn til selve diskusjonen i møtet er ikke sterke nok grunner til å lukke styremøtet for fysisk deltakelse. Forskerforbundet ber om at dette presiseres som ledd i stortingsbehandlingen.

Kapittel 8.3 Styrets sammensetting

Valgt rektor var normalordning i UH-loven frem til 2016 da ansatt rektor ble innført som ny normalordning. Høsten 2023 har 13 av 21 statlige høyskoler universiteter ansatt rektor og ekstern styreleder, mens 8 har valgt rektor som styreleder. Forskerforbundet er opptatt av at universitetene og høyskolene skal ha frihet til selv å velge styringsform. 

Det er gode argumenter for både valgt og ansatt rektor. Forskerforbundet mener imidlertid at ordningen med valgt rektor er å foretrekke fordi valg av rektor som henter sin legitimitet nedenfra på en bedre måte ivaretar institusjonenes autonomi og fagstyre. Det vises her til mindretallets begrunnelse i Aune-utvalget som drøfter dette og konkluderte med at valgt rektor som styreleder best støtter opp under samfunnsoppdraget til universitetene og høyskolene. 

Forskerforbundet foreslår i tråd med dette følgende endringsforslag: 

• § 4-3 første ledd andre punktum om styrets sammensetting endres slik at valgt rektor gjeninnføres som normalordning: 
  «Dersom institusjonen har ansatt rektor utpeker departementet ett av de eksterne styremedlemmene til å være styrets leder.» 
• § 4-5 om ansatt rektor første punktum endres som følger:
  «Rektor kan ansettes på åremål dersom styret bestemmer det»
• § 4-6 første punktum om valgt rektor endres som følger:
  «Rektor skal utpekes ved valg med mindre rektor er ansatt etter §4-5.»

Kommentar til kapittel 11 Ansettelser

Kapittel 11.2 Likestilling

Forskerforbundet støtter forslaget til ny §7-1 Likestilling, og det er viktig at forslaget inkluderer andre diskrimineringsgrunnlag. Forbundet er samtidig kritisk til at forslaget ikke viderefører dagens ordlyd om at arbeidet skal omfatte «samtlige kategorier av stillinger» ved institusjonen. Forskerforbundets oppfatning er at dette kan svekke likestillingsarbeidet. 

Det er et klart flertall kvinner i administrative og bibliotekfaglige stillinger, og dessuten mer enn 60 prosent (og et økende andel) kvinner i lektorstillinger (1007 og 1008). Dette er det lite oppmerksomhet rundt. Det har vært de akademiske førstestillingene, særlig 1013 Professor som har fått oppmerksomhet. 

Forskerforbundet foreslår derfor at dagens ordlyd videreføres, slik at loven sikrer oppmerksomhet om likestilling i alle stillinger. Forskerforbundet foreslår i tråd med dette følgende endring til forslaget til §7-1 første ledd: 
«Universiteter og høyskoler skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene for samtlige kategorier av stillinger ved institusjonen, for annen likestilling og for å hindre diskriminering, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 26.» (ny tekst uthevet)

Kapittel 11.3 ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger

Forskerforbundet er kritisk til forslaget om å ikke videreføre bestemmelsen om at ansettelsesorganet kan avgjøre at det skal gjennomføres intervju ved ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger, jf. dagens § 6-3 (3). Aune-utvalget foreslo at «Det skal gjennomføres intervju, prøveforelesninger eller andre prøver, med mindre det er åpenbart unødvendig» (NOU 2020:3). Forslaget innebar en styrking av dagens § 6-3 (3) som flertallet av høringsinstansene støttet. En styrking av loven vil bidra til å sikre ryddige ansettelsesprosesser og til at den best kvalifiserte blir ansatt. Ikke minst vil det minske faren for feilansettelser. Aune-utvalgets forslag er i tråd med pågående endringsprosesser nasjonalt og internasjonalt hvor målet er større bredde i hvilke kompetanser som tillegges vekt ved ansettelser i vitenskapelige stillinger (jfr. NORCAM og Coara). Videre er bruk av intervju, prøveforelesninger eller andre prøver viktig for å sikre en bredere vurdering av kandidatenes relevante kompetanseområder. 

Forskerforbundet foreslår at følgende tillegg tas inn i § 7-2 som nytt tredje ledd:
«Det skal gjennomføres intervju, prøveforelesninger eller andre prøver, med mindre det er åpenbart unødvendig.»

Kapittel 11.4 Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstilling

Forskerforbundet støtter forslaget om å videreføre dagens § 6-5 andre ledd om muligheten til å ansette midlertidig i en lavere stilling når det ikke er søkere som fullt ut oppfyller kompetansekravene satt i utlysningen og det er helt nødvendig av hensyn til undervisningssituasjonen. 

Forskerforbundet støtter imidlertid ikke forslaget om å begrense ansettelsesperioden til ett år. I lovforslaget heter det at dersom det er behov for å ansette noen året etter, lyses stillingen ut med sikte på å få en kvalifisert søker og den midlertidig ansatte fratrer uten oppsigelse. Forskerforbundet er opptatt av at den midlertidig ansatte sikres forutsigbarhet. Dersom behovet for videre ansettelse er tilstede etter et år, og det fortsatt ikke har meldt seg kvalifisert søker må den midlertidig ansatte kunne gis forlenget ansettelse. Dette er også i tråd med juridisk teori om at man ikke kan erstatte en midlertidig med en annen midlertidig uten saklig grunn.

Forskerforbundet foreslår derfor at følgende tillegg tas inn i § 7-3 som nytt andre ledd:
«Dersom behovet for videre ansettelse er til stede etter et år, og det fortsatt ikke har meldt seg kvalifisert søker, forlenges den midlertidige ansettelsen inntil kvalifisert søker har meldt seg.» 

Kapittel 11.6 Vikar for valgt eller åremålstilsatt leder ved statlige universiteter og høyskoler

Forskerforbundet er kritisk til forslaget om å videreføre reglene i gjeldende §6-5 fjerde ledd, og begrense perioden vikaren kan være midlertidig ansatt til fire år. 

Etter gjeldende lov kan vikaren være midlertidig ansatt i inntil åtte år som vikar for rektor og prorektor, og i inntil tolv år som vikar for leder av avdeling og grunnenhet. Forskerforbundet er opptatt av at vikaren sikres forutsigbarhet og rettigheter dersom vikarbehovet vedvarer. Med dagens bestemmelse er rettighetene knyttet til når «stillingens faste innehaver gjeninntrer». Dette gir rett til å fortsette i vikariatet dersom lederen gjenvelges for ny periode. 

Regjeringens forslag innebærer at vikaren må fratre stillingen uten oppsigelse etter fire år. Videre innebærer forslaget at det er arbeidsgiver som avgjør om det er ønskelig å beholde samme vikar dersom lederen får en ny åremålsperiode «Hvis arbeidsgiver ønsker å beholde samme vikar i lederens eventuelle nye åremålsperiode, må personen ansettes fast.». Dette svekker vikarens rettigheter sammenlignet med dagens lov. Det er behov for å endre lovteksten slik at det tydelig fremkommer at vikaren gis rett til å fortsette dersom lederen fortsetter i en ny åremålsperiode. Dette på bakgrunn av at det ikke uten saklig grunn er adgang til å erstatte en midlertidig med en annen.

Forskerforbundet forslår i tråd med dette at anledningen benyttes til å styrke rettighetene til midlertidig ansatte, og foreslår et nytt tredje ledd til §7-5:
«Dersom stillingens faste innehaver ikke gjeninntrer, men fortsetter som valgt eller åremålsansatt leder ut over den første perioden, skal vikaren anses som fast ansatt om vikariatet har vart i mer enn tre år.». 

Kapittel 11.7 Ansettelse på åremål

Åremålsstillinger med skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse

Fast ansettelse er hovedregelen i norsk arbeidsliv. UH-loven gir imidlertid en egen særregel for kunstfagene med adgang til å ansette i kunstneriske åremål i inntil 12 år fordelt på to åremålsperioder. Dagens praksis viser at unntaksbestemmelsen misbrukes og mange steder benyttes mer som en hovedregel enn som et unntak fra hovedregelen om fast ansettelse. Konsekvensen er at en stor andel av de som utdanner fremtidens kunstnere, arkitekter, designere og musikere er midlertidig ansatt etter denne bestemmelsen, og mange steder er det et stort flertall av midlertidig ansatte. 

Forskerforbundet og Creos nylig gjennomførte medlemsundersøkelse innen kunstutdanningene viser at:

• Tre av fire kunstfaglig åremålsansatte ville heller hatt fast jobb.
• Halvparten av respondentene mener muligheten til å benytte seg av åremålsstillinger, blir misbrukt.
• 84 prosent mener ordinær ansettelse (som ellers i UH-sektoren) ville vært bedre for de ansatte, 76 prosent at det ville vært bedre for arbeidsmiljøet, 64 prosent at det ville vært bedre for undervisningen og 63 prosent at det ville vært bedre for det kunstneriske utviklingsarbeidet.

Departementet skriver selv i lovforslaget at «dagens praksis med så vidt utbredt bruk av åremål er uheldig». Forskerforbundet er derfor svært kritisk til at anledningen ikke benyttes til å stramme inn på adgangen til å ansette midlertidig. Departementet foreslår å begrense muligheten til å ansette på åremål til en periode på fire til seks år. Dette innebærer at dagens åremålsadgang videreføres. Dermed vil begrensningen til en åremålsperiode forverre situasjonen ved hyppigere utskifting og mindre forutsigbarhet for de åremålsansatte. Våre medlemmer og tillitsvalgte melder om at dagens praksis med denne bestemmelsen både går ut over arbeidsmiljøet, kvaliteten på utdanningen og den enkeltes mulighet til å bygge vitenskapelig karriere og utdanningsfaglig kompetanse.

Forskerforbundet anerkjenner behovet for kunne hente inn en «aktivt utøvende kunstner på høyt internasjonalt nivå» for en tidsavgrenset periode slik at kunstnerskapet ble opprettholdt, og én spesiell kunstfaglig retning ikke skulle dominere en utdanning over lang tid. Dette behovet lar seg imidlertid løse på andre måter. Det kan ansettes fast i full stilling med kunstnerisk utviklingsarbeid som del av arbeidsplikten, i deltidsstilling og fast eller midlertidig i 20% bistilling. Mer kortvarige behov innen undervisning og veiledning vil også kunne sikres gjennom korttidskontrakter som timelærer eller veileder. 

Forskerforbundet foreslår derfor at adgangen til å ansette i kunstneriske åremål oppheves og ikke videreføres i ny lov. Dette innebærer at forslaget til § 7-6 bokstav d slettes. 

Lengden på de ulike åremålsstillingene

Forskerforbundet vil berømme regjeringen for forslaget om å endre perioden for postdoktorer fra to til fire år til tre til fire år. Dette vil bety at postdoktorstilingen blir mer forpliktende og at stillingen vil kunne bli brukt mer i samsvar med intensjonen som en reell kvalifiseringsstilling frem til høyere undervisnings- og forskningsstillinger. Dette er et skritt i riktig retning, men er ikke tilstrekkelig. 

Forskerforbundets medlemsundersøkelse fra 2022 viser at kun en av fem postdoktorer vil anbefale forskerkarrieren til andre. Den viktigste årsaken er høy grad av usikkerhet og stort arbeidspress. Norge risikerer med andre ord å miste unge forskertalenter og det har Norge som kunnskapsnasjon ikke råd til. 

Det er derfor behov for å stramme inn postdoktorordningen ytterligere. For å gi reell mulighet for kvalifisering frem til førstestillingsnivå må kvalifiseringsperioden settes til fire år. Dette må ses i sammenheng med det pågående arbeidet med ansettelsesforskriften. Her må det presiseres i ansettelsesforskriften at tre år avsettes til forskningsarbeid, og at ett år av perioden avsettes til utvikling av undervisnings- og veiledningskompetanse. For postdoktorer innen særskilte fagområder eller sektorer utenfor UH, hvor det ikke er relevant eller praktisk mulig å bygge undervisningskompetanse, skal ett år avsettes til å utvikle kompetanse innen ett eller flere relevante områder som formidling, innovasjon, næringssamarbeid, akkvisisjon, kuratering, klinisk virksomhet e.l. 

Forskerforbundet foreslår i tråd med dette at forslaget til § 7-6 tredje ledd endres som følger: (endret tekst markert)
«Åremålsperioden etter første ledd bokstav e skal være seks til sju år. Åremålsperioden etter første ledd bokstav f skal være fire år. Åremålsperioden etter første ledd bokstav g skal være tre til fire år. Åremålsperioden etter første ledd bokstav h skal være to til fire år. Åremålsperioden etter første ledd bokstav i skal være inntil to år. Åremålsperioden etter første ledd bokstav d og j skal være fire til seks år.»

Flytte regler om åremål for utdannings og forskningsstillinger fra forskrift til lov

Forskerforbundet støtter ikke forslaget om å flytte bestemmelser om antall perioder og lengden på dem fra forskriften til loven, fordi bestemmelsene da ikke vil gjelde for stipendiat- og postdoktorstillingene som benyttes utenfor universitets- og høyskolesektoren. Forslaget har ikke vært på høring og vil medføre ulike vilkår for stipendiater og postdoktorer på tvers av sektorer. Det er svært uheldig og åpner for at stillingene kan misbrukes. Dersom forskerkarrieren skal være attraktiv er det nødvendig å sikre like gode rettigheter i alle sektorer. Forskerforbundet understreker at det er viktig at arbeidet med ansettelsesforskriften ses i sammenheng med endringene i ny UH-lov. 

Stillingene som stipendiat og postdoktor er rekrutterings- og kvalifiseringsstillinger som skal lede frem til fast ansettelse innen undervisning og forskning. Stillingene er unntak fra hovedregelen om fast ansettelse og det er viktig at de rettslige rammene for stillingene knyttet til varighet, krav til innhold og rettigheter og forpliktelser gjelder alle virksomheter som benytter stillingene. Stillingene benyttes utenfor universitets- og høyskolesektoren, både av andre statlige virksomheter, av private forskningsinstitutter og av sykehus. I dag er forskriften om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat gjort gjeldende for hele staten gjennom §6 (5) i forskrift til statsansatteloven. Forskerforbundet arbeider for at forskriften på samme måte kan gjøres gjeldende etter arbeidsmiljøloven og omfatte alle virksomheter. Dette er helt avgjørende for å sikre samme rettigheter og vilkår for stipendiater og postdoktorer, og for å unngå misbruk av stillingene. 

Forskerforbundet foreslår i tråd med dette at bestemmelsene om begrensningen om én åremålsperiode for postdoktor og reglene om åremålsperiodens lengde for stipendiater og postdoktorer videreføres i forskrift, og ikke flyttes til loven. 

Kapittel 11.8 Særregel om ekstraverv

Forskerforbundet er positiv til at departementet foreslår å beholde bestemmelsen om bistillinger, og viser til at bistillinger er en ønsket og anerkjent ordning. Forskerforbundet støtter imidlertid ikke forslaget om å endre begrepsbruken fra «bistilling» til «ekstraverv». Bistilling er en etablert og innarbeidet ordning og endringsforslaget innebærer ingen realitetsendring og fremstår derfor som unødvendig. Dette fremkommer også av høringsinnspillene hvor fire høringsinstanser støttet forslaget mens 49 gikk mot. Forskerforbundet oppfordrer derfor Stortinget til å opprettholde begrepet bistilling i loven. 

Kapittel 15 Undervisning, eksamen, sensur, klage og vitnemål

Gjennomføring av sensur 

En ordning med to sensorer vil innebære økte kostnader. Merkostnadene for institusjonene ved gjennomføring av to-sensorordningen må kompenseres fullt ut. Noe annet vil gå ut over kvaliteten på utdanningen og FOU-arbeidet og medføre et betydelig merarbeid for de ansatte. Forskerforbundet oppfordrer Stortinget til å gi et tydelig signal om at merkostnadene ved dette må kompenseres. 

Kapittel 15.11 Gjennomføring av klagesensur 

Forslaget om å videreføre bestemmelsene om gjennomføring av klagesensur innebærer at de nye sensorene ikke får opprinnelig karakter, opprinnelig sensors begrunnelse for denne eller studentens begrunnelse for klagen. Her har regjeringen verken lyttet til Aune-utvalget, eget fagdirektorat (NOKUT), institusjonene eller de ansattes organisasjoner.

Aune-utvalget foreslo å avvikle ordningen med blind sensur, og at det innføres en ny lovbestemmelse som åpner for en reell klagebehandling. Blind sensur gir et dårligere utgangspunkt for ny sensur fordi den mangler kontekst og ikke har tilgjengelig alle opplysninger. Blind sensur blir dermed dårligere førstesensur. 

Opplysning av saken er nødvendig for å sikre kvalitet på vedtaket. Hvis det er grunn til å tro at det hefter feil eller mangler ved det opprinnelige vedtaket, er det sentralt å utfylle saken med all tilgjengelig informasjon for å sikre et bedre vedtak i klageomgangen. En klagebehandling etter forvaltningslovens regler, hvor studenten kan begrunne sin klage, gir bedre rettssikkerhet for studentene.

Forskerforbundet foreslår at Stortinget endrer § 11-11 i lovforslaget slik at loven åpner for reell klagebehandling i tråd med Aune-utvalgets forslag. 

Forskerforbundet foreslår at § 11-11 andre ledd endres som følger (ny tekst i kursiv):
«Det skal være minst to nye sensorer, hvorav minst én ekstern, ved klagesensuren. Sensorene skal få opprinnelig karakter, sensorveiledning, opprinnelig sensors begrunnelse der den foreligger og studentens begrunnelse for klagen.»

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Generalsekretær