Sjokkrapport

9. mars la Kunnskapsdepartementet fram rapporten «Analyse av ekstern finansiering og midlertidighet i universitets- og høyskolesektoren», utarbeidet av Proba samfunnsanalyse. Skjønt – la fram og la fram. Ingen pressekonferanse, pressemelding eller uttalelse fra statsråden fulgte rapporten, som bare ble publisert under «rapporter og planer» på regjeringens hjemmeside i all stillhet.

Men dette er ikke en rapport som fortjener stillhet. Dette er en rapport som fortjener bråk.

For sjelden har jeg lest en rapport som leverer en så knusende dom over arbeidsgiverpolitikken i staten. Den utstrakte bruken av midlertidige stillinger i universitets- og høyskolesektoren bryter med et ideal i norsk arbeidsliv, slår rapporten fast. Retten til fast ansettelse er et hovedprinsipp i den norske arbeidslivsmodellen, men i en sektor hvor staten selv styrer arbeidsgiverpolitikken, sviktes prinsippene med åpne øyne. For regjeringen burde dette være en sjokkrapport.

Seig kamp for faste stillinger

Kampen mot midlertidighet i akademia har vært en hovedsak for oss i Forskerforbundet i flere tiår. Til tross for stor politisk enighet og stadige politiske signaler om hvor uakseptabel situasjonen er, går arbeidet forferdelig tregt. Statsviter Hege Skjeie beskrev kampen for likestilling i samfunnet som en «myr av velvilje». Slik er det også i kampen for faste vitenskapelige stillinger.

Med denne rapporten håper jeg vi kan ta et skritt ut av myra. For en regjering som har lovet en «storrengjøring» i norsk arbeidsliv, må det være helt uakseptabelt at staten selv skitner til arbeidslivet. For en statsråd som har lovet at midlertidigheten i universitets- og høyskolesektoren skal ned på nivå med arbeidslivet for øvrig, må det være helt uakseptabelt at institusjonene fortsetter å lete etter måter å omgå regelen om faste ansettelser på.

Ola Borten Moe fortjener ros for sitt løfte om å ta midlertidigheten i akademia ned på nivå med resten av arbeidslivet. Han skal også få skryt for å ha bestilt denne rapporten. Han har stilt de rette spørsmålene, og nå har han svarene. Neste skritt må være politisk handling. Nå må noe gjøres.

Fra intensjon til tiltak

Og hva er dette «noe»? Vel, det kan for eksempel være å stramme inn postdoktorordningen når regjeringen senere i år skal legge fram forslag til en revidert universitets- og høyskolelov. Rapporten slår klart og tydelig fast at postdoktorordningen i dag misbrukes som en ordinær midlertidig forskerstilling og ofte ikke er en kvalifiseringsstilling, slik lovverket egentlig krever.

Regjeringen kan også tydeliggjøre at penger gitt av regjeringen via Forskningsrådet ikke bør regnes som «eksterne midler». «Det er et paradoks at en stor andel av politisk prioriterte forskningsområder og toppsatsinger gjennom Forskningsrådets tildelinger går til å finansiere ansettelse av forskere uten fast og langsiktig tilknytning til institusjonene», heter det i rapporten. Dette må ta slutt. Offentlig forskningsfinansiering kan ikke være en driver for midlertidige ansettelser, i strid med prinsippene i norsk arbeidsliv.

Sist, men ikke minst, må noe gjøres med kultur og ledelse i kunnskapssektoren. For rapporten avdekker betydelige ledelsesutfordringer. Som det heter i rapporten: «En overordnet anbefaling er at både sentrale forsknings- og utdanningsmyndigheter og ledere på alle nivåer i UH-sektoren tar ansvar for at finansieringsordninger, ledelse, organisering, personalpolitikk, rekrutteringstiltak og prosjektakkvisisjon tar sikte på å redusere midlertidighet.»

Første skritt bør være å innkalle sektoren til et hastemøte om rapporten og gjøre innholdet og utfordringene ettertrykkelig kjent. Nå er rapporten ute av departementsskuffen. Det er bare å sette i gang.