Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

S-ordet

Av Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet 2019–2021.
Innlegg i Forskerforum nr. 6/2021.

Lønnspolitikken i offentlig sektor er ikke tilpasset samfunnets behov.

Guro Elisabeth LindMens norske kommuner sliter med å rekruttere lærere og sykepleiere, og halvparten av unge forskere ikke vil anbefale andre unge å ta fatt på en forskerkarriere, fortsetter arbeidsgiverne i offentlig sektor å nedprioritere arbeidstakere med lang utdanning. Situasjonen ble ekstra tydelig i årets lønnsoppgjør. Når jeg skriver dette, er 125 medlemmer av Forskerforbundet i streik i sin kommune, sammen med tusenvis av lærere og sykepleiere. Våre medlemmer ved Munchmuseet streiker i Oslo. Og i staten måtte det mekles i 17 timer på overtid før det til slutt kom til en løsning. I alle tre tariffområder handler det om at arbeidsgiver ikke verdsetter utdanning og kompetanse.

Utviklingen må snus

Samfunnets behov er ikke vanskelige å identifisere: Vi trenger kvalifiserte lærere i alle klasserom, og vi er avhengige av at nok kloke hoder søker seg til forskning hvis vi skal lykkes med ambisjonene i forskningspolitikken. Da må forsker- og kunnskapsarbeider-yrket være attraktivt, også når det gjelder lønn. Men utviklingen i dag går feil vei.

I staten ser vi tydelig at den såkalte STYRK 2-koden, som omfatter arbeidstakere i akademiske yrker med mastergrad eller mer, har hatt en lavere lønnsvekst enn gjennomsnittet i staten i fire av de fem siste årene. Staten som arbeidsgiver velger altså bevisst å prioritere ansattgrupper med kortere utdanning. I kommunesektoren har lærere hatt en svakere lønnsvekst enn andre kommunalt ansatte i perioden 2004–2019.

På toppen av dette vet vi at lønnsveksten i fjor var på 1,5 prosent i staten, sett bort fra Forsvaret, 1,75 i helseforetakene og 1,7 i kommunene. I industrien var lønnsveksten på 2,2 prosent, og i varehandelen 3,5. Lønnsforskjellene mellom utdanningsgruppene i privat og offentlig sektor er allerede stor – og ble forsterket ytterligere i fjor.

Når vi vet dette, burde det vært i arbeidsgivers interesse å ta seg ekstra av våre medlemsgrupper. Som et minimum burde de sørge for at de ikke faller enda lenger bak. Men i årets mekling i staten, sørget en allianse av LO, YS og arbeidsgiver nok en gang for at det ble statsansatte med kort utdanning som ble prioritert. Dermed fortsetter mindrelønnsutviklingen for utdanningsgruppene, og med det rekrutteringsutfordringene for samfunnet.

Samarbeid – en nøkkel for å lykkes

Unio har siden 2016 delt tariffavtale med LO og YS i staten, mens Akademikerne har hatt en egen avtale. Samarbeidet med LO og YS har tidvis vært godt, men det har i økende grad blitt tydelig at interessene til disse tre hovedsammenslutningene i staten er svært forskjellige. Unio får ingen drahjelp til å løfte gruppene med lang utdanning, verken av avtalepartnerne eller av staten.

Samtidig som forhandlingsutvalget i Unio stat noe motvillig aksepterte statens siste tilbud hos Riksmekleren i år, ble vi derfor enige om at vi fram mot neste oppgjør skal vurdere om det er mer å hente på å samarbeide på andre måter i hovedoppgjøret i 2022. Vi kan ikke tviholde på en samarbeidsavtale som gir dårlig uttelling for våre medlemmer. Jeg vil snu hver stein for å sikre et best mulig oppgjør neste år.

S-ordet og veien videre

Et mulig virkemiddel i kampen for økt lønn, er alltid streik. Streik er vanlige arbeidstakeres verktøy i kampen for bedre lønn og arbeidsvilkår, og er helt legitimt også i et annerledesår. Når vi til slutt, etter en grundig helhetsvurdering, valgte å ikke bruke streikevåpenet i staten i år, handlet det særlig om to ting: muligheten for faktisk gjennomslag til beste for medlemmene våre, og muligheten for å få oppmerksomhet rundt våre krav og utfordringer i den situasjonen vi er i denne våren. Til slutt valgte vi derfor å akseptere statens siste tilbud, noe også Akademikerne, LO og YS gjorde.

Jeg legger likevel ikke skjul på at jeg er misfornøyd med årets oppgjør i staten. Ansvaret ligger hos arbeidsgiver, som ikke gjør nok for å sikre arbeidsvilkårene til samfunnskritiske yrker og ikke setter skikkelig pris på sine ansatte. Det er urealistisk å tro at vi kan løse utfordringen med mindrelønnsutvikling og rekruttering i ett oppgjør, men vi må komme i gang. Over tid må staten sørge for at utdanningsgruppene gradvis får et lønnsløft som monner, og gjør forskning og annet kunnskapsarbeid til attraktive karriereveier. Det arbeidet må starte neste år.

Til da skal vi heie på de kunnskapsarbeiderne våre som nå står i streik i kommunene. Sammen er vi sterke!

  • Del denne siden: