Ramme alvor

Natt til 1. april gikk fristen for forhandlingene i det såkalte frontfaget – forhandlingene mellom Fellesforbundet og Norsk Industri – ut. Hvordan det gikk, skal ikke jeg spå her jeg sitter i midten av mars og skriver. Men det vi vet, er at resultatet i frontfaget uansett vil være en norm for lønnsoppgjørene i offentlig sektor som starter nå i april.

Frontfaget er en norm – men ikke et tak. Frontfaget skal sørge for at lønnsveksten i samfunnet vårt over tid ikke galopperer av gårde på en måte som rammer de konkurranseutsatte eksportnæringene.

Det er det ingen fare for.

Fasiten for lønnsveksten – de såkalte TBU-tallene – viser nemlig at det er offentlig sektor som de to siste årene har forholdt seg lojalt til rammen i frontfaget, mens industrien selv har hatt en høyere lønnsvekst. I varehandelen har det vært lønnsfest. Mens i staten, der Forskerforbundet har hovedandelen av våre medlemmer, har det vært lønnsfaste. Statsansatte utenfor Forsvaret hadde en lønnsvekst på magre 1,5 prosent i 2020, og selv om lønnsveksten steg til 2,8 prosent i 2021, havnet industrien for andre år på rad godt foran. Industrifunksjonærene, som det er mest relevant å sammenligne seg med, havnet på hele 3,25 prosent i 2021.

Mindrelønnsutvikling hos langtidsutdannede

Frontfaget har tjent Norge godt, og Forskerforbundet og Unio tar samfunnsansvar ved forhandlingsbordet. Men våre medlemmer skal også ha sin rettmessige del av samfunnskaken. Og de siste årene har det blitt mye smuler og lite kakestykker.
En rapport fra Institutt for samfunnsforskning fra høsten 2021 viser at statsansatte forskere sakker akterut lønnsmessig. Statsansatte forskere hadde fire prosent høyere lønn enn andre høyt utdannede i offentlig sektor i 2004, men tre prosent lavere lønn i 2019. Og mens statsansatte forskere hadde ni prosent lavere lønn enn forskere i privat sektor i 2004, var lønna hele 27 prosent lavere i 2019. De to siste oppgjørene har ikke endret denne utviklingen, snarere tvert imot.

Utdanning må lønne seg – også i staten

Selv om samfunnet vårt er helt avhengig av forskere og kunnskapsarbeidere for å løse de store samfunnsutfordringene, betaler en lang og spesialisert utdanning seg dårlig.

En rapport fra Statistisk sentralbyrå fra februar i år forsterker dette overordnede bildet. Den viser at det siden 2016 er ansatte med grunnskoleutdanning eller videregående utdanning som har hatt høyest lønnsvekst i staten, mens statsansatte med masterutdanning eller doktorgrad har hatt lavest lønnsvekst.

Vi går derfor inn i årets lønnsoppgjør med krystallklar statistikk i ryggen og et like ufravikelig krav: I år er det de langtidsutdannedes tur. Utdanning må lønne seg – også i staten.
Situasjonen i staten er dessverre ikke unik. Også i de andre tariffområdene i offentlig sektor ser vi at utdanningsgruppene får for lite igjen for den viktige kompetansen de har tatt opp studielån for.

Et samlet Unio

Derfor står hele Unio samlet ved inngangen til årets hovedoppgjør. I år må utdanningsgruppene i offentlig sektor sikres et skikkelig oppgjør. Utdanning, kompetanse, ansvar og risiko må lønne seg. Og rammen for oppgjøret må være tilstrekkelig stor.
Et samlet Unio snakker nå med unison og tydelig stemme: Om utfordringene ved frontfagsmodellen, lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor, utdanningsgrupper som taper i lønnskampen, og rekrutteringsutfordringene dette fører til.
Dette har vi god dokumentasjon på. Og flere og flere ser at vi har rett. Ved inngangen til årets lønnsoppgjør er det Unios krav og argumenter som får størst oppmerksomhet.
 

Tydelig budskap

Dermed angripes vi også av dem som har andre interesser enn oss. Av arbeidsgivere som vil slippe å legge penger på bordet. Og av deler av fagbevegelsen som uansett ikke vil prioritere utdanningsgrupper i offentlig sektor. Det skal vi bare takke og bukke for. Det viser at budskapet vårt har brutt lydmuren og overbeviser stadig flere.

Unios og Forskerforbundets budskap høres. Og budskapet er klinkende klart: Rammen for årets lønnsoppgjør må gi rom for et lønnsløft for uunnværlige ansatte i offentlig sektor.

I år er det alvor.