Medbestemmelse under press

– Samfunnsutviklingen går raskere enn før, og da må vi kanskje sikre medbestemmelse på andre måter.

Det er Kjell Bernstrøm, universitetsdirektør ved Universitetet i Bergen, som snakker, en solfylt augustformiddag i Arendal. Ved siden av ham står arbeidslivsforsker Eyvind Falkum og nyvalgt rektor ved Universitetet i Agder, Sunniva Whittaker. Og ytterst i panelet står jeg, og kjenner jeg blir mektig irritert over at noen kan mene at medbestemmelse for de ansatte blir mindre viktig når samfunnsutviklingen går raskere.

Det er paneldebatt om medbestemmelse i akademia i et stappfullt Unio-telt. Det er vi i Forskerforbundet som har invitert, og temaet er «Medbestemmelse under press – status for universitetsdemokratiet». Arendalsuka er en anledning for oss til å sette våre viktigste temaer på dagsorden. Og lite er viktigere for våre medlemmer enn tendensen til mindre medbestemmelse og mer disiplinering i akademia.

Disiplinering er farlig

Medbestemmelsesbarometeret viser at 57 prosent av Forskerforbundets medlemmer i universitets- og høgskolesektoren mener arbeidslivet går i autoritær retning. En langt høyere andel enn i arbeidslivet for øvrig. Samtidig opplever en økende andel statsansatte at de ikke har innflytelse over organiseringen av virksomheten de jobber ved.

Denne utviklingen er faretruende av flere årsaker. UH-sektoren er preget av stor endring. Det er åpenbart at omstillingsprosessene blir bedre hvis de ansatte er tett involvert. De ansatte kjenner arbeidshverdagen i akademia, og vet hvor skoen trykker. Kvaliteten på forskning og undervisning blir bedre hvis de ansatte har høy grad av medbestemmelse. I tillegg er det en viktig side ved universitetenes kritiske samfunnsoppdrag at de ansatte skal være frie og uavhengige i arbeidet sitt. Å disiplinere forskerne i akademia er farlig for demokratiet vårt.

En bærebjelke

Denne høsten starter forhandlingene om en ny Hovedavtale i staten. Kjell Bernstrøm er ikke bare universitetsdirektør, han er også UH-sektorens representant i Arbeidsgiverrådet, som gir regjeringen råd om statlig arbeidsgiverpolitikk. Arbeidsgiverrådet har nylig sendt ut et diskusjonsnotat, hvor de foreslår at forhandlingsretten i Hovedavtalen erstattes med en drøftingsrett. Det er vanskelig for de ansatte å sitte med ansvaret forhandlingsretten gir, sies det.

Den samme holdningen gjentok Bernstrøm i vår debatt under Arendalsuka. Når samfunnsutviklingen går raskere, må vi også endre samarbeidsformene. Når vi nå står foran digitalisering, effektivisering og det grønne skiftet, kan vi ikke fortsette med hovedavtaler fra åttitallet.

Hovedavtalen omtales som en gammel fisk som råtner, mens den i virkeligheten er en bærebjelke for et trygt og effektivt arbeidsliv.

Mitt svar til Bernstrøm var og er enkelt: Arbeidslivet er i konstant endring. Det har det vært de siste hundre årene, og det kommer det til å være de neste hundre. Og nettopp i slike endringsprosesser, er medbestemmelse helt nødvendig. Vil du ha gode, bærekraftige løsninger, kan du ikke ta forhastede avgjørelser over hodene på de ansatte. Kloke ledere tar i bruk de fantastiske ressursene som finnes på arbeidsplassen, og legger planer som har bred forankring.

De ansatte som forsvant

Arendalsukas hotteste tema i år, var livslang læring. I debatt etter debatt ble Markussen-utvalgets utredning diskutert. «NOU 2019:12 Lærekraftig utvikling», som den heter, er svært viktig også for våre medlemmer. Ikke minst fordi det er nettopp våre medlemmer som skal undervise alle dem som nå skal få faglig påfyll gjennom hele yrkeslivet.

Men hvor stor plass tror du erfaringene til de ansatte har fått i Markussen-utvalgets rapport? I en NOU på 290 sider står det ikke ett eneste ord om hva de som faktisk skal utforme kursoppleggene og gjennomføre undervisningen tror vil være nødvendig eller lurt for å få reformen til å fungere.

En bedre illustrasjon på tenkemåten som i stadig større grad preger statlig sektor, er det vanskelig å finne. Det enkleste og raskeste er å styre over hodene på de ansatte. En hovedavtale som sikrer god medbestemmelse er viktigere enn noen gang.