Forskningspolitikk, takk!

Høstens valg ble et klimavalg. Eller – høstens valg handlet i hvert fall i stor grad om den globale klimakrisen og hva vi i Norge må gjøre for å kutte våre utslipp i tråd med forpliktelsene i Paris-avtalen. Uansett partitilhørighet kan de aller fleste av oss være enige om at det neste tiåret vil være preget av behovet for en gjennomgripende og svært kompleks grønn omstilling av norsk økonomi og samfunnsliv.

Forskningen som forsvant

Til tross for denne enorme nasjonale og globale samfunnsutfordringen handlet høstens valg i oppsiktsvekkende liten grad om forskning. Hvor ofte hørte du Støre, Solberg, Vedum eller Lysbakken snakke om behovet for økte forskningsinvesteringer? Det falt kanskje noen fraser på et universitets- eller bedriftsbesøk, men i den nasjonale debatten var temaet fullstendig fraværende. Samtidig som forskning, utdanning og innovasjon er helt avgjørende for det grønne skiftet, omstillingen til nye næringer og utviklingen av fremtidens velferdsstat, gis forskningspolitikken tilnærmet null politisk oppmerksomhet.
Forskningspolitikken var valgkampens store hull.

Noe av skylden for dette må vi som jobber med forskning og høyere utdanning, ta selv. Vi må bli flinkere til å sette våre saker på dagsordenen og kreve tydelige svar av politikerne. Men noe av årsaken tror jeg også ligger i forskningspolitikkens natur. Forskning og utdanning er langsomme prosesser. Et kutt i forskningsbudsjettene viser seg ikke uka etter. Et løft i forskningsbudsjettene likeså. Ny forskning reiser seg ikke som et signalbygg. Du ser den ikke på vei til jobb. Du oppfattes ikke som en handlekraftig statsråd hvis du prioriterer forskning. Selv om det burde være slik.

Behov for et forskningsløft

For lite vil rent faktisk bety så mye for Norges framtid som forskning. Uten en satsing på forskning i dag vil vi være mye dårligere rustet til å lykkes med det grønne skiftet og omstillingen til nye næringer. Samfunnsberedskapen vår, som vi så tydelig har sett betydningen av det siste året, vil svekkes. Det burde være en selvfølge for alle ansvarlige politikere å se verdien av et forskningsløft.

De siste statsbudsjettene har dessverre ikke prioritert forskning. Veksten i forskningsbudsjettet har vært lavere enn veksten i statsbudsjettet som helhet. En lavere andel av samfunnets ressurser har altså blitt prioritert til forskning. Nå må pila snu.

Forventninger til ny regjeringsplattform

Når jeg skriver dette, legger vi i Forskerforbundet siste hånd på våre krav til en ny regjering. I innspillet vi vil sende de tre rødgrønne partiene før deres sonderinger, er det første kravet en vekst i forskningsbevilgningene. Vi forventer at den offentlige forskningsinnsatsen trappes opp mot 1,5 prosent av norsk BNP. Videre forventer vi at en høyere andel av forskningsbevilgningene gis som frie grunnbevilgninger. Både universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter må gis mer langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for å sikre grunnforskningen gode vilkår. Så må den mislykkede «ABE-reformen» avsluttes. Den har ført til store kutt i det uerstattelige administrative støtteapparatet, og gitt forskere og undervisere mindre tid til å forske og følge opp studentene.

En ny regjering må legge til rette for at forskning blir en tryggere og mer attraktiv karrierevei. Bruken av midlertidige ansettelser må ned, og postdoktorordningen må strammes inn og brukes etter intensjonen. Studieplasser må fullfinansieres for å sikre studiekvaliteten. Museumsmeldingen må følges opp for å ta vare på forskningspotensialet ved museene. Hele bredden i Forsknings-Norge må mobiliseres for å utnytte til fulle de ressursene Kunnskaps-Norge har.

Tillitsreform

Sist, men ikke minst, krever vi en tillitsreform i kunnskapssektoren. Dette har alle de tre rødgrønne partiene signalisert støtte til, og tatt inn i sine stortingsprogrammer. En tillitsreform må redusere mål- og resultatstyringen i offentlig sektor, begrense rapporteringen og gi større tillit og frihet både på institusjonsnivå og individnivå. Institusjonene må få økt autonomi, og de ansatte må få økt faglig handlingsrom. Finansieringen må bli mindre konkurransebasert gjennom økte grunnbevilgninger, og de ansatte må sikres større medbestemmelse og medvirkning på arbeidsplassen sin.

Sammen med økte forskningsbevilgninger, kan en tillitsreform bety en ny giv i norsk forskning og høyere utdanning. Det trenger vi når vi sammen skal få fart på det grønne skiftet. En ny rødgrønn regjering må gripe sjansen og sette en ny og kraftfull forskningspolitikk på dagsordenen.