En fot i bakken

Av Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet 2019–2024. Innlegg i Forskerforum nr. 2/2022.

Politikk er det muliges kunst, oppsummerte den tyske realpolitikeren Otto von Bismarck. Økonomen John Kenneth Galbraith gikk i rette med jernkanslerens berømte ord, i et brev til president John F. Kennedy: Politikk er ikke det muliges kunst. Politikkens oppgave er å velge mellom det umulige og det ubehagelige.

Politikk og kursjustering

Kanskje hadde begge rett. Sikkert er det at politikken sjelden beveger seg i en rett linje fra idé til gjennomføring. Politikk i maktposisjon handler om å manøvrere mellom ulike gode hensyn, og å balansere hensynet til ulike interesser. Kompromisser, halvgode løsninger, midlertidige tiltak og utsettelser er regelen snarere enn unntaket i realpolitikken. Når veikart fra partiideologenes skrivebord viser seg å ikke stemme med terrenget, er det vanskelig å få terrenget til å forandre seg.

Selv om vi liker politikere som får opp farten, vet gode politikere at veien til resultater ikke bare krever full gass. Av og til er det klokt å justere kursen, sette ned farten eller bruke bremsene. To saker den siste måneden viser at Ola Borten Moe har skjønt dette.

To-sensorordningen utsettes

Den såkalte to-sensorordningen innebærer et krav om to sensorer, hvorav en ekstern, ved alle eksamener som benytter karakterskalaen A til F. Lovendringen i universitets- og høgskoleloven skulle opprinnelig tre i kraft i høst, men 14. januar ble det klart at regjeringen utsetter innføringen av den omstridte ordningen.

Studentorganisasjonene har ønsket en slik ordning, fordi den styrker studentenes rettigheter. Det kan jeg forstå. Men ordningen ville krevd svært store ressurser til gjennomføring, og uten betydelige friske midler ville det rammet den løpende oppfølgingen og vurderingen av studenter. Det var derfor fornuftig av Borten Moe å tråkke på bremsen.

Egenbetalingsforskrift på vent

I en annen viktig sak var vi i Forskerforbundet og Norsk Studentorganisasjon nære allierte. Vi mente begge at den nye egenbetalingsforskriften kunne true gratisprinsippet i høyere utdanning og gå ut over kvaliteten på den ordinære gradsutdanningen, til fordel for korte kurs rettet mot voksne arbeidstakere. Forskriften var preget av hastverksarbeid, og burde heller inngått i arbeidet med en helhetlig finansieringsordning for universitets- og høyskolesektoren. Nå er også denne forskriften satt på vent.

Viktige beslutninger krever grundige prosesser. Både to-sensorordningen og egenbetalingsforskriften er eksempler på tiltak som vil få store konsekvenser for både ansatte og studenter, men som er gjennomført på en lite tillitvekkende måte. Dersom vi nå er vitne til et linjeskifte mot åpnere og mer kunnskapsbaserte beslutningsprosesser, er det svært gledelig.

Finansieringsutvalget neste?

Neste skritt bør være å se på utvalget som skal vurdere finansieringsordningen, arbeidsrelevans og etter- og videreutdanning ved universiteter og høgskoler. Utvalget ble satt ned i 2021, med et altfor smalt mandat og en altfor kort frist for sitt arbeid. I tillegg er sammensetningen av utvalget urovekkende smal, uten både oss ansatte og flere andre viktige aktører i sektoren.

Hvis målet er at dette utvalget skal legge fram omforente løsninger som kan stå seg over tid og skape forutsigbarhet i finansieringen av høyere utdanning, bør Borten Moe igjen sette en fot i bakken.

Forventninger til tillitsreformen

Den nye regjeringen har varslet en tillitsreform i offentlig sektor generelt, og innen høyere utdanning spesielt. Det betyr å styre mer overordnet, og overlate flere avgjørelser til de ansattes faglige skjønn. Men det betyr også å lytte mer til dem som har skoene på, og å sørge for at de ansatte og deres organisasjoner trekkes med i alle viktige prosesser. De som skal gjøre jobben, må sitte rundt bordet når viktige beslutninger om deres hverdag skal tas.

Ned med midlertidigheten

Gode politikere lytter, tenker seg om, tar en fot i bakken – men er også utålmodige. Noen saker handler om å våge å forandre. Da Borten Moe gjestet vårt forskningspolitiske seminar i november, lovet den ferske statsråden at målet var å få bruken av midlertidige stillinger i akademia ned på nivå med arbeidslivet for øvrig.

Der er det bare å tråkke gassen i bånn.