Balansekunst

Klokken er blitt 14 på Riksmeklerens kontor i Grensen 3 i Oslo, fredag den 24. mai. Fjorten timer på overtid er partene endelig enige om årets lønnsoppgjør i staten, etter 28 timers sammenhengende mekling. I et overfylt møterom med altfor dårlig luft sitter Unios forhandlingsutvalg og finleser protokollen før godkjenning. Stemningen rundt bordet er lettet.

Lønnsforhandlinger er balansekunst. Rundt Unio-bordet i Grensen 3 sitter representanter for tretten fagforbund med til dels ulike interesser. Alle har rett på å bli hørt. Rundt bordet i møtene med Riksmekleren sitter representanter for samtlige ansattgrupper i staten. Vår lojalitet ligger hos våre medlemmer, utdanningsgruppene som er organisert i Unio. Men skal vi få gjennomslag for våre krav, er vi helt avhengige av et tett og godt samarbeid med LO og YS, som vi deler hovedtariffavtale med. Også hos Riksmekleren er det kjøttvekta som teller.

Som forhandlingsleder for Unio stat er min jobb å balansere hensynet til ulike grupper i Unio i jakten på et best mulig resultat for så mange av våre medlemmer som mulig. Og å fremme disse interessene overfor arbeidsgiveren, i en allianse med to andre, selvstendige hovedsammenslutninger. Gjennom forhandlinger og mekling brytes krav og interesser mot hverandre, og innimellom vakler alliansen.

Det er en kunst å lande på bena

Men vi landet til slutt. Årets forhandlingsresultat er i tråd med rammen i frontfaget, en lønnsvekst på 3,2 prosent. Mye av forhandlingene handlet om profilen på denne rammen – hvor mye skal gis som generelle, sentrale lønnstillegg, og hvor stor del av rammen som skal fordeles lokalt ved den enkelte virksomhet.

Vårt krav var at hele rammen i årets mellomoppgjør skulle fordeles sentralt. Bakgrunnen for dette var entydige tilbakemeldinger fra lokallagene i Forskerforbundet og Politiets Fellesforbund, som representerer to sektorer som har vært utsatt for store og krevende omstillinger de siste årene. Våre tillitsvalgte ba om en pause. Et hvileår fra lokale lønnsforhandlinger.
Statens utgangspunkt var det motsatte. De ville fordele hele rammen lokalt. Ikke én krone skulle settes av til sentrale, generelle tillegg.

Etter krevende forhandlinger ble det klart at størstedelen av potten, 60 prosent, skal fordeles sentralt, mens 40 prosent skal fordeles lokalt. Det er ikke det vi ønsket, på ingen måte perfekt, men det var så langt vi kom. De generelle tilleggene innebærer totalt sett reallønnsvekst for ansatte i Unio, LO og YS. I tillegg er det satt av 1,24 prosent til lokale lønnsforhandlinger, gjeldende fra 1. juli.

En viktig grunn til at årets lønnsforhandlinger i staten endte med brudd og mekling, var krevende pensjonsspørsmål. Gjennom meklingen ble det klart at taket på de pensjonsgivende tilleggene fjernes helt, et av Unios hovedkrav i meklingen. Dette er viktig for statsansatte som har variable tillegg som en betydelig del av sin lønn. I tillegg ble AFP tariffestet for årskullene 1963 og yngre, i henhold til pensjonsavtalen som ble inngått mellom partene i arbeidslivet i fjor.

Hevet minstelønn for stipendiater

På tampen av forhandlingene åpnet det seg en mulighet for å kjempe gjennom et Unio-krav som spesielt har vært viktig for Forskerforbundet. Stipendiatene har vært en gruppe som i lengre tid har sakket akterut lønnsmessig. Kunne vi klare å gi dem et løft i årets oppgjør? Gleden var stor da det ble klart at alle nye stipendiater fra 1. mai vil starte i lønnstrinn 54 – et lønnsløft på 30 000 kroner. Dette lønnsløftet bør også brukes som brekkstang lokalt for å heve lønna til de andre stipendiatene.

Et lite, men tydelig Forskerforbund-stempel på et resultat i balanse.