Fortsatt lange arbeidsuker for vitenskapelig ansatte

Nylig la Statistisk sentralbyrå (SSB) fram tidsbruksundersøkelsen for vitenskapelig ansatte ved norske universiteter og høyskoler 2025.

I likhet med tidligere undersøkelser viser tallene at de vitenskapelig ansatte jobber langt ut over vanlig arbeidsuke.

Mest jobber faglige ledere – i snitt 46,9 timer i uken, men også professorer (46,3), førsteamanuenser (43,9), forskere (42,2), stipendiater (42,1) og postdoktorer (42 timer) jobber godt over vanlig arbeidstid på 37,5 timer i uken. Stort sett uten noen form for økonomisk kompensasjon.

– Forskernes tidsbruk er problematisk av mange grunner.

Det mener Forskerforbundets nestleder Hilde Gunn Slottemo, som selv har bakgrunn som professor ved Nord universitet.

– For det første har også forskere krav på en vanlig arbeidsuke, med tid til familie og fritid. For det andre ser vi at forskerne ikke har tilstrekkelig tid til forskning. Det taper hele samfunnet på, sier hun.

Hun tror «den umulige arbeidsuka» kan få konsekvenser for rekrutteringen til forskeryrket.

– Tidligere har forskerkarrieren vært forbundet med stor frihet og fleksibilitet. Nå er arbeidspresset mye større, samtidig som lønna har sakket akterut sammenlignet med andre utdanningsyrker. I tillegg er det stor jobbusikkerhet, særlig i starten av forskerkarrieren. Vi må passe på så unge forskertalenter ser en forskerkarriere som spennende og attraktiv, sier Slottemo.

Seniorrådgjevar i SSB, Kaja Wendt, beskriver tilbakemeldingene i kommentarfeltene i undersøkelsen slik til avisa Forskerforum: – Dei snakkar om å forske på kveldane, i helgar og i feriar medan arbeidstida går med til undervising og administrasjon. Dei skriv om eit heilt, langt arbeidsliv med kveldsjobbing fire dagar i veka, kvar veke. Mange snakka om ukultur på arbeidsplassen og leiarar som ikkje grip tak i det. Få skreiv om fridomen i jobben. Det tykkjer eg var leitt å sjå.

Ned fra pandemi-toppen

Tidsbruksundersøkelsen viser at gjennomsnittlig arbeidstid er litt lavere enn i forrige undersøkelse. Det er to grunner til dette. For det første fremgikk det i 2025-undersøkelsen tydeligere at kun arbeid i hovedstillingen skulle tas med. Det ser ut til å påvirke stillinger i det forskningsrettede karriereløpet mest, for her er antall timer gjennomgående lavere enn i 2016.

For det andre er pandemien over.

– Tidsbruken i 2021 gjenspeilet en vanvittig dugnad i universitets- og høyskolesektoren, der de vitenskapelig ansatte kastet seg rundt for å få på plass digital undervisning. Det er positivt at tidsbruken har gått ned siden denne unntakssituasjonen, men den er fortsatt uakseptabelt høy, sier Slottemo.

Hun er opptatt av at problemet må tas tak i politisk.

– Vi er nødt til å ta tak i dette. Hovedproblemet er at forskerne har det så travelt med alle andre oppgaver at de ikke får tid til grundig forskning. Det finnes ikke én enkelt løsning, men det er mye vi vet vil hjelpe: Stanse kuttene i grunnbevilgninger til institusjonene, sørge for skikkelige støttefunksjoner for forskerne, se på mengden av rapporteringskrav, ikke pålegge stadig nye oppgaver innenfor eksisterende rammer uten å tilføre midler eller ta andre oppgaver ut, sørge for bedre oppfølging fra ledernivå.

– Arbeidsgiverne burde også se verdien av å sikre sine ansatte levelige arbeidsuker og tid til forskning, avslutter hun.