Forskerforbundet 70 år: En kunnskapsforsvarer
Kolbjørn Hagen ledet Forskerforbundet fra 2001 til 2006, en periode preget av både Kvalitetsreformen og etableringen av hovedorganisasjonen Unio. I dette intervjuet deler han minner fra lederperioden, reflekterer over de viktigste sakene og utfordringene, og forteller hva han mener dagens medlemmer og forbundet selv bør ha fokus på fremover.
10.11.2025
Kolbjørn Hagen, leder av Forskerforbundet i perioden 2001–2006
Forskerforbundet ble stiftet 8. februar 1955 som Fellesrådet for vitenskapelige tjenestemenn. I anledning jubileet tar vi et tilbakeblikk på forbundets historie sammen med tidligere ledere og ansatte i organisasjonen.
Hva husker du best fra tiden din i Forskerforbundet?
Det jeg husker best fra mine seks år som leder, er knyttet til Kvalitetsreformen og den nye loven for universiteter og høyskoler, som trådte i kraft i 2005. Jeg husker også godt opprettelsen av den nye hovedorganisasjonen Unio, hvor Forskerforbundet var en av stifterne, og hendelsene rundt dette. Unio ble etablert for å ivareta interessene til universitets- og høyskoleutdannede.
Er det en spesiell sak, hendelse eller periode du ser tilbake på med stolthet?
Det jeg er mest fornøyd med fra min tid i Forskerforbundet, er at vi klarte å sikre at universiteter og høyskoler forble statlige institusjoner, og at våre medlemmer ved disse institusjonene fortsatt skulle være statsansatte. I forbindelse med Ryssdalutvalgets innstilling ble det foreslått at universiteter og høyskoler skulle skilles fra staten og omdannes til særlovselskaper eller stiftelser. Dette var Forskerforbundet, av flere grunner, sterkt uenig i, og vi ledet an i kampen mot forslaget.
Mange av de andre endringene som fulgte Kvalitetsreformen – som ny gradsstruktur (bachelor, master, PhD), økt selvstyre, opprettelsen av NOKUT for kvalitetssikring og ny finansieringsmodell – støttet vi derimot og arbeidet aktivt for å få gjennomført.
Hvordan opplevde du at Forskerforbundet utviklet seg i løpet av årene du var med?
Da jeg var leder i forbundet, opplevde vi en markant vekst i medlemsmassen. Jeg tror mye av årsaken var at administrasjonen ble både større og mer profesjonell – særlig sentralt, men også lokalt. Vi etablerte flere og bedre kurs for de lokale tillitsvalgte, og jeg tror mange medlemmer opplevde at de fikk bedre støtte når de trengte det. Gjennom vårt medlemskap i Unio – og det at vi var den største organisasjonen i statlig sektor – fikk vi etter hvert også større innflytelse i tariffoppgjørene.
Hvilke saker var viktigst på den tiden – og hvordan står de seg i dag?
En viktig sak i Forskerforbundet i perioden jeg var leder, var naturligvis resultatene av de årlige tariffoppgjørene – slik det også er i dag. Å arbeide for bedre arbeidsvilkår for medlemmene har alltid vært, og er fortsatt, en kjerneoppgave for en fagforening. Antallet midlertidig ansatte var for høyt den gangen, og problemet har dessverre økt siden. At stipendiater og postdoktorer er midlertidig tilsatt er forståelig, siden dette er utdanningsstillinger, men altfor mange andre befinner seg også i midlertidige stillinger. Heldigvis er Forskerforbundet fortsatt aktive i arbeidet med denne saken.
Hvilke råd vil du gi til dagens medlemmer?
Jeg mener det er viktig at dagens medlemmer engasjerer seg i fagforeningsarbeidet, både lokalt og sentralt. Det er også nødvendig å delta aktivt i samfunns- og mediadebatter. Forskningens frihet og uavhengighet er noe vi ikke kan ta for gitt – noe vi dessverre ser mange eksempler på.
Hvilke råd vil du gi til Forskerforbundet som organisasjon?
Jeg vet ikke om jeg har så mange råd å gi Forskerforbundet som organisasjon, det er tross alt nesten 20 år siden jeg var aktiv i fagforeningsarbeid. Jeg følger forbundets arbeid gjennom Forskerforum, aviser og sosiale medier. Jeg synes forbundet gjør en flott jobb, både når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene, og det politiske arbeidet som valgt ledelse gjør. Dette er nok også grunnen til den sterke medlemsveksten forbundet opplever.
Hva tror du blir de viktigste utfordringene for forbundet i årene som kommer?
Forskerforbundet står utvilsomt overfor mange utfordringer i årene som kommer. Ved å sikre konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene, legger man også grunnlaget for fortsatt vekst i både medlemstall og innflytelse. Som nevnt tidligere er den høye andelen midlertidig ansatte i sektoren en vedvarende utfordring, og dette arbeidet må fortsette. Også arbeidet for å sikre forskningens frihet og uavhengighet vil være avgjørende framover.
I tillegg mener jeg det er viktig at forbundet fortsetter å arbeide for en stabil og forutsigbar grunnfinansiering for hele sektoren vi rekrutterer medlemmer fra. Mer tid til forskning i universitets- og høyskolesektoren er nødvendig, og balansen mellom basisbevilgninger og konkurranseutsatte midler må styrkes. Alt dette er oppgaver jeg håper Forskerforbundet vil fortsette å prioritere i årene som kommer.
Hva har Forskerforbundet betydd for deg personlig?
Forskerforbundet har vært en viktig del av livet mitt, først som medlem av hovedstyret og deretter som valgt leder av forbundet i seks år. Jeg har blitt kjent med utrolig mange dyktige mennesker, mange av disse regner jeg som mine venner. Jeg startet som en som kunne mye om kjemi og svært lite om fagforeningsarbeid, til en som kanskje kunne litt mere om fagforeningsarbeid og forhåpentligvis ikke så mye mindre om kjemi. Jeg er takknemlig overfor alle, både sentralt og lokalt, som har gitt meg støtte og hjelp når det har vært behov for det.
Hvis du skulle beskrive Forskerforbundet med ett ord – hvilket ville du valgt, og hvorfor?
Det er ikke lett å beskrive Forskerforbundet med bare ett ord, både fagforening og interesseorganisasjon synes jeg var litt kjedelige. Jeg måtte ty til AI og der dukket ordet kunnskapsforsvarer opp. Dette er kanskje noe bedre? Forbundet arbeider for å verne og styrke forskning og utdanning, forsvare akademisk frihet, forskningens uavhengighet og sikre gode arbeidsvilkår.