Lengre arbeidsuke, mindre forskningstid

Hva bruker forskerne tiden sin på? Har koronapandemien ført til mindre forskning og utvikling (FoU), og i så fall for hvem? Viser tidsbruken kjønnsforskjeller? Kan vi finne forskjeller mellom norske og ikke-norske forskere?

Det var blant spørsmålene da forskningsinstituttet NIFU presenterte hovedfunn fra tidsbruksundersøkelsen "Når timene telles" fredag 26. november. 

Dette er noen av hovedfunnene:

• De vitenskapelig ansatte ved lærestedene oppgir at de jobber gjennomgående langt over ordinær arbeidstid på 37,5 timer per uke, og har i gjennomsnitt arbeidsuker på over 46 timer
• Professorene jobber i gjennomsnitt over 49 timer i uken
• For nesten alle stillingstyper er gjennomsnittlig arbeidsuke lenger i 2021 enn hva tidsbruksundersøkelsen i 2016 viste
• Andelen tid brukt til undervisning har økt, mens andelen FoU-tid i gjennomsnitt har gått ned
• For de FoU-tunge stillingene som postdoktor, stipendiat og forsker, har andelen tid til FoU gått betydelig ned sammenlignet med 2016

Forskerforbundets leder Guro Lind deltok i en paneldebatt om undersøkelsen.

– Funnene i denne undersøkelsen bør gi grunn til bekymring. Både for rekrutteringen til forskeryrket, og for kvaliteten på norsk forskning. Forskerne jobber langt utover normalarbeidsdagen, men sliter likevel med å finne tid til forskningen. Vi kan ikke basere norsk forskning på fritidsforskning, sa Lind.

Merarbeidet er gratisarbeid for institusjonene – men har en høy personlig kostnad for dem som utfører det.

– Realiteten i dag er dessverre at det drives rovdrift på de vitenskapelig ansatte. I Forskermeldingen har vi beregnet at vitenskapelig ansatte utfører et gratisarbeid verdt over to milliarder kroner årlig. Slik kan vi ikke ha det. Det må være mulig å kombinere en forskerjobb med familieliv, fritidsaktiviteter og alt det andre livet byr på, sa hun.

Lind manet til større innsats for å forsvare normalarbeidsdagen for forskere.

– Det er fullt mulig å gjøre noe med denne utviklingen. For den enkelte må det bety realistiske arbeidsplaner, kompensert merarbeid, og fast ansettelse som hovedregel. Med andre ord: De samme reglene som i resten av arbeidslivet. På institusjonsnivå er det blant annet nødvendig med bedre forholdstall mellom antall ansatte og studenter, og å begrense andelen styringssignaler og rapporteringskrav, oppfordret hun.