Lengre arbeidsuke, mindre forskningstid
Nifus nye tidsbruksundersøkelse viser at forskerne sliter med å finne tid til forskning, selv om de jobber enda mer enn før. – Bekymringsfullt både for rekrutteringen til forskeryrket og for kvaliteten på norsk forskning, mener Guro Lind.

26.11.2021
Hva bruker forskerne tiden sin på? Har koronapandemien ført til mindre forskning og utvikling (FoU), og i så fall for hvem? Viser tidsbruken kjønnsforskjeller? Kan vi finne forskjeller mellom norske og ikke-norske forskere?
Det var blant spørsmålene da forskningsinstituttet NIFU presenterte hovedfunn fra tidsbruksundersøkelsen "Når timene telles" fredag 26. november.
Dette er noen av hovedfunnene:
- De vitenskapelig ansatte ved lærestedene oppgir at de jobber gjennomgående langt over ordinær arbeidstid på 37,5 timer per uke, og har i gjennomsnitt arbeidsuker på over 46 timer
- Professorene jobber i gjennomsnitt over 49 timer i uken
- For nesten alle stillingstyper er gjennomsnittlig arbeidsuke lenger i 2021 enn hva tidsbruksundersøkelsen i 2016 viste
- Andelen tid brukt til undervisning har økt, mens andelen FoU-tid i gjennomsnitt har gått ned
- For de FoU-tunge stillingene som postdoktor, stipendiat og forsker, har andelen tid til FoU gått betydelig ned sammenlignet med 2016
Forskerforbundets leder Guro Lind deltok i en paneldebatt om undersøkelsen.
– Funnene i denne undersøkelsen bør gi grunn til bekymring. Både for rekrutteringen til forskeryrket, og for kvaliteten på norsk forskning. Forskerne jobber langt utover normalarbeidsdagen, men sliter likevel med å finne tid til forskningen. Vi kan ikke basere norsk forskning på fritidsforskning, sa Lind.
Merarbeidet er gratisarbeid for institusjonene – men har en høy personlig kostnad for dem som utfører det.
– Realiteten i dag er dessverre at det drives rovdrift på de vitenskapelig ansatte. I Forskermeldingen har vi beregnet at vitenskapelig ansatte utfører et gratisarbeid verdt over to milliarder kroner årlig. Slik kan vi ikke ha det. Det må være mulig å kombinere en forskerjobb med familieliv, fritidsaktiviteter og alt det andre livet byr på, sa hun.
Lind manet til større innsats for å forsvare normalarbeidsdagen for forskere.
– Det er fullt mulig å gjøre noe med denne utviklingen. For den enkelte må det bety realistiske arbeidsplaner, kompensert merarbeid, og fast ansettelse som hovedregel. Med andre ord: De samme reglene som i resten av arbeidslivet. På institusjonsnivå er det blant annet nødvendig med bedre forholdstall mellom antall ansatte og studenter, og å begrense andelen styringssignaler og rapporteringskrav, oppfordret hun.