Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Midlertidighet blant arkeologer

Den lovpålagte forvaltningsarkeologien i Norge utføres for en stor del av midlertidig ansatte arkeologer, ofte på korte kontrakter.

Den lovpålagte forvaltningsarkeologien i Norge gjennomføres av forvaltningsmuseene, sjøfartsmuseene, Norsk institutt for Kulturminneforskning og fylkeskommunene, på oppdrag fra Miljøverndepartementet og Riksantikvaren. Men den utføres for en stor del av midlertidig ansatte arkeologer, ofte på korte kontrakter.

Det er i hovedsak to grunner til det. For det første styres de forvaltningsarkeologiske oppgavene av bygg- og anleggsvirksomhet utenom forvaltningens kontroll. For det andre er aktiviteten delvis sesongbetont med størst aktivitet i sommerhalvåret, når graving og arkeologiske undersøkelser lettere lar seg gjennomføre. Institusjonene kvier seg derfor for å ansette arkeologer på permanent basis, selv om det er gjennomgående aktivitet hele året.

Undersøkelser viser at de midlertidige feltarkeologene tjener dårligere enn sammenlignbare yrker, Videre gir de kortvarige midlertidige ansettelsene problemer med pensjonsopptjening. Selv om arkeologene i gjennomsnitt har over fire arbeidskontrakter i året, så er det veldig få som har arbeid hele året. Forskerforbundet er bekymret for feltarkeologenes lønn, pensjon og arbeidsvilkår, og for de følger det får for kulturminnevernet at en så stor andel av forvaltningsarkeologien utføres av midlertidige på korte kontrakter. Vi frykter dermed også for en kompetanseflukt som i siste instans vil ramme norske kulturminner.

Forskerforbundet krever derfor at

  • regjeringen ved Miljøverndepartementet gjennomgår forvaltningspraksisen og finansieringen med sikte på å skape stabile forhold for de som skal utføre det lovpålagte arbeidet.
  • institusjonene som utfører de arkeologiske undersøkelsene lager oversikter over antall ansatte feltarkeologer, antall kontrakter og lengden på kontraktene, samt hvilke måneder i løpet av året de midlertidige arkeologene var ansatt, som danner grunnlag for drøfting med tjenestemannsorganisasjonene om det reelle behovet for bruk av midlertidige ansettelser.
  • feltarkeologer ansettes fast i den grad arbeidsgiver har behov for arkeologisk arbeidskraft året igjennom.
  • institusjonene vurderer om det finnes andre oppgaver som en med høyere utdanning kan utføre i de deler av året virksomheten mener det ikke er behov for feltarkeologi, med formål om å sette sammen hele stillinger også der det ikke er helårlig behov for arkeologisk arbeidskraft.
  • institusjonene vurderer fast ansettelse av arkeologisk personale i deltidsstillinger samt vurderer behovet for arkeologisk arbeidskraft på tvers av ulike prosjekter med sikte på å tilby lengre arbeidskontrakter enn tilfellet er i dag.
  • muligheten for forskjøvet arbeidstid drøftes med organisasjonene – tilsvarende lærere i skoleverket – med utvidet arbeidstid i deler av året, slik at en 100%-stilling kan være organisert slik at arbeidsplikten utføres utenom enkelte vintermåneder.

Det skal ikke være slik at all risikoen forbundet med eksternt finansierte prosjekter skal skyves over på arbeidstaker. Alle er dessuten tjent med forutsigbarhet og at kvaliteten på det feltarkeologiske arbeidet er så høy som mulig. Dagens system underminerer dette. Dette kommer også fram i en fersk rapport om forvaltningsarkeologien fra NIBR.

Utdrag fra NIBR-rapport 2012:30 "Forvaltningsmuseenes og NIKUs ansvar og roller i forvaltningen av arkeologiske kulturminner" (Holm & Myrvold), s. 83:

Gitt at en stor del av virksomheten er knyttet til en noe uforutsigbar mengde feltutgravinger, ligger det i arbeidets art at mange av forvaltningsmuseene og NIKU i stor grad ønsker å bruke midlertidig ansatte for å utføre dette arbeidet. De fleste av informantene ved forvaltningsmuseene gir uttrykk for dette. Dette blir en følge også av variasjonene i aktivitetsnivå mellom årstidene. Konsekvensene av denne praksisen vil være både faglige og administrative. Faglig innebærer dette at selv om mange midlertidig ansatte har lang erfaring og høy kompetanse, vil kontinuiteten bli brutt hver gang vedkommende må avslutte sitt arbeidsforhold. Arbeidsrettslig er det også begrensninger på hvor lenge en person kan gå midlertidig ansatt, noe universitetsmuseene tar hensyn til.

Arkeologer som har gått midlertidig ansatt over lengre tid og som nærmer seg grensen for hva som kreves for å ha rett til fast stilling, blir tatt ut av kabalen neste gang den legges. Såkalt "lufting" er utbredt, hvilket beskriver nettopp dette. Dette er uheldig både for kontinuiteten i kompetanseutviklingen, men ikke minst menneskelig for de mange unge nyutdannede arkeologene som tvinges til å gå på midlertidige og til dels kortvarige ansettelser over år. For disse er dette kun holdbart i en periode av livet, men når en stifter familie og setter bo med det dette innebærer av høye boutgifter og forpliktelser, vil slike arbeidsformer bli uholdbare. Resultatet kan være at dyktige arkeologer slutter og skifter arbeidsfelt. Slik tappes området for verdifull kompetanse.

  • Del denne siden: