Det første som slår meg når jeg tenker på fagbevegelsen, er takknemlighet

Jeg har alltid vært fagorganisert. Det har bare vært noe selvsagt og opplagt, noe jeg aldri har tenkt særlig over. Sånn var det bare, liksom.

I forbindelse med at jeg ble valgt til nestleder i Forskerforbundet i fjor, hadde jeg flere møter med valgkomiteen. Innimellom spørsmål om utdanning, erfaring, motivasjon og sånt, fikk jeg også spørsmål som fikk meg til å tenke grundigere og dypere over hvorfor jeg var fagorganisert, og hvorfor i Forskerforbundet. De tvang meg til å sette ord på det som tidligere hadde vært nærmest ubevisst – fordi det var så selvsagt.

Det er noe alle bør ta seg tid til å tenke over innimellom.

Et jubileum er en sånn anledning. Så når Forskerforbundet feirer 70 år så gir det oss en mulighet for å reflektere over hva forbundet har betydd for oss: for den enkelte av oss, men også samfunnet som helhet. 

Vi trenger alle en høyere himmel over det daglige arbeidet vårt.

Ikke bare i konkret og praktisk politikk, i lønnsforhandlingene og arbeidet med glidning og overheng og andre viktige saker. Men ut over det. Vi trenger alle en høyere himmel over det daglige arbeidet vårt.

Og ikke bare er Forskerforbundet 70 år, men Hovedavtalen har også jubileum i år. Den 9. mars var det 90 år siden den første hovedavtalen ble inngått. Selv om den konkrete avtalen ble inngått lenge før Forskerforbundet og Unio ble til, så ble det med den lagt grunnlaget for et system og en kultur eller tenkemåte som også har hatt betydning for oss. Så selv om den konkrete avtalen ikke var «vår», så har vi på den måten også eierskap til den.

Det gir altså en dobbelt anledning til å reflektere over hva vi driver med.

Jeg skal bruke denne anledningen til å snakke om mine grunner til å være fagorganisert. Dere kan ha deres grunner, som kan være helt annerledes.

Det første som slår meg når jeg tenker på fagbevegelsen, er takknemlighet. Jeg har en sterk følelse av at jeg er en takk skyldig de som har gått foran oss.

Mange av velferdsgodene vi har gleden av i dag, er bygd opp av fagforeningene. Enkelte tror at det er de politiske partiene som har kjempet fram velferdsgodene våre, men på mange områder er det fagforeningene. Så har de politiske partiene fanget dem opp og gjort dem til sine og loset dem gjennom politiske prosesser som har gjort dem til mer eller mindre universelle ordninger som alle har glede av.

Dette gjelder særlig på områder som handler om arbeidsliv og arbeidstakerrettigheter: ferie, regulert arbeidstid, nedsatt pensjonsalder og mye annet. Mye kamp ligger bak det.

Noen har altså gått før oss og brøytet vei.

Spillereglene som utviklet seg i arbeidslivet var et svar på utfordringene som oppsto under den industrielle revolusjonen. Ny teknologi, nye produksjons- og arbeidsmåter endret folk sin hverdag fullstendig. Nye maskiner tok arbeidet fra menneskene eller gjorde arbeidsoppgavene ensformige, skadelige og belastende. 

Folk jobbet under elendige forhold, og et uregulert arbeidsliv – blant annet med barnearbeid – presset prisene ned. Hvordan skulle folk møte disse utfordringene?

Nye teknologiske og økonomiske rammer utfordrer arbeidslivets spilleregler og det samarbeidet som skjer innenfor den norske arbeidslivsmodellen.

I starten fantes det en rekke ad hoc-løsninger. De såkalte ludittene, for eksempel: engelske vevere som på begynnelsen av 1800-tallet knuste de nye tekstilmaskinene som var tatt i bruk. Årsaken var at maskinene ødela arbeidsplassene deres. De fryktet at maskinproduksjonen ville senke levestandarden deres eller gjøre dem arbeidsløse.

Men etter hvert ble det dannet fagforeninger, som i fellesskap greide å kjempe fram bedre lønn, redusert arbeidstid og organiserte arbeidsforhold. Det resulterte til slutt i hovedavtalen.

I dag står vi overfor kanskje like store endringer som under den industrielle revolusjon. Vi står midt oppe i en ny omveltning, den digitale. Den har medført dramatiske endringer, der blant annet internasjonale tech-giganter styrer mye av den infrastrukturen vi bruker i vårt daglige arbeid.

Nye teknologiske og økonomiske rammer utfordrer arbeidslivets spilleregler og det samarbeidet som skjer innenfor den norske arbeidslivsmodellen.

De internasjonale storaktørene har med seg andre regelverk, normer og verdisett. For eksempel har den langvarige Tesla-streiken i Sverige vist oss at det ikke alltid er aksept for fagforeninger, organisering eller tariffavtaler. Og situasjonen i USA og en rekke andre land minner oss på at kunnskap kan være truende for makta.

Så: Hva kan vi lære av den forrige revolusjonen?

Fagbevegelsen den gangen greide å løse utfordringene ved solidaritet, ved kampvilje, men også med forhandlinger og kompromisser. Hvordan håndterer vi utfordringene i dag?

For en tid tilbake hadde jeg kontakt med en leder i en virksomhet som nå har gitt sluttpakker til en stor andel av sine ansatte. Samtidig velger de å ansette noen nye og yngre.

Virksomheten har god økonomi, så dette handlet ikke om penger. De ansatte hadde god lønn, trivelig arbeidsmiljø og gode arbeidsforhold – altså alt det vi som fagbevegelse jobber for. Men på grunn av dette hadde det vært lite utskiftninger på arbeidsplassen. 

Sluttpakkene – som i realiteten var oppsigelser – ble derfor begrunnet med at virksomheten trengte omstilling og nye satsinger.

De som sluttet, hadde ikke den kompetansen som ledelsen etterspurte. Selv om de til en viss grad kunne omskolere seg til nye arbeidsoppgaver var det grenser for hvor mye folk kunne endre seg, særlig når de blir eldre. Når verden forandret seg, måtte ledelsens prioriteringer også forandre seg. Det var nødvendig med fornyelse for å møte samfunnets teknologiske og politiske endringer.

Jeg kom med innvendinger ut fra det som er et naturlig standpunkt for en nestleder en i fagforening, nemlig ansatte-perspektivet. Jeg synes nemlig begrunnelsen var rystende. 

De som sluttet var mennesker som har vært i virksomheten i et langt liv, som hadde jobbet trofast, hardt og dedikert i med- og motgang. Mange av dem var i en alder og med en kompetanseprofil som trolig vil gjøre det vanskelig for dem å få nye jobber.

Mine innvendinger ble nærmest fnyst av. Jeg – som kom fra akademia – skjønte tydeligvis ikke dette. 

Universiteter og høgskoler ble nærmest sett på som en skjermet sektor, der ansatte ikke skjønner de prosessene som foregår i resten av samfunnet og de behovene for kontinuerlig omstilling som finnes. Nedbemanning og omorganisering ble i stedet sett på som tidas melodi.

Situasjonen i USA og en rekke andre land minner oss på at kunnskap kan være truende for makta.

På en måte har min diskusjonspartner både rett og feil: Han har rett i at det er store omstillinger i samfunnet og at mange sektorer er utsatt for et sterkt press og tøffe tider. Mediebransjen, kulturlivet, kommunene og helsesektoren – nesten hele samfunnet, egentlig – men også akademia.

Samtidig tok han fullstendig feil. Han kan ikke ha rett i at svaret er resignasjon; at vi bare skal godta premisset om «nødvendig omstilling» og slutte å kjempe. Hva skal vi da med fagforeninger?

Vi må aldri glemme av det som må være det primære målet vårt: Å skape gode liv for menneskene i og utenfor arbeidslivet. 

Alt det vi driver med i arbeidshverdagen – enten det dreier seg om lønnsforhandlinger og tariffsystemer, lover, avtaler og regelverk – er virkemidler for å nå dette målet. Det målet må vi aldri miste av syne.

Så kan det selvfølgelig være ulike syn på hva som er gode liv og gode samfunn. Et minste felles multiplum for oss i Forskerforbundet, er vel at vi vil arbeide for tillit til og respekt for kunnskap, forskning og høyere utdanning. Kunnskapen gir både noe å leve av og for. 

Sånn sett har Forskerforbundets dagsorden vært overraskende uforandret gjennom tidene, som historikeren Yngve Nilsen sier det i boka En sterk stilling?, som kom til Forskerforbundets 50-årsjubileum.

Denne diskusjonen minnet meg på det skjøre overenskomsten som ble lagt til grunn da den første Hovedavtalen ble inngått. Det var en sårbar balanse mellom kompromiss og kamp.

I Hovedavtalen ble arbeidslivet regulert og avtalefestet, med regler om forhandlinger, om avstemminger, om streik og lockout. Gjennom den, aksepterte arbeidstakerne fredsplikta mellom tariffoppgjørene, arbeidsgivernes styringsrett og at eiendomsretten skulle være grunnlag for denne styringsretten.

Så hva med i dag? Har vi blitt for snille? For kompromissvillige?

Arbeidsgiverne på sin side, anerkjente at arbeidstakerne hadde rett til medbestemmelse og forhandlinger, at de fikk innflytelse på arbeidsplassene og i arbeidslivspolitikken, og de anerkjente streikeretten – innenfor de forhåndsdefinerte rammene bestemt i avtalen. Og ikke minst: Arbeidsgiverne anerkjente fagbevegelsen som en ansvarlig motpart i arbeids- og samfunnslivet.

I enkelte perioder og av enkelte grupper har det blitt stilt spørsmål ved dette kompromisset, kanskje særlig på 1970-tallet. Men jeg tror de aller fleste har vært enige om at det er et kompromiss som i stor grad har tjent både arbeidstakerne, arbeidsgiverne og samfunnet som helhet godt. Det er i tillegg blitt smurt av økonomisk vekst og utbygging av velferdssamfunnet.

Så hva med i dag? Har vi blitt for snille? For kompromissvillige? Trenger vi å bu oss på mer kamp?

Samfunnet står overfor en rekke nye utfordringer: Vi vet at mange kunnskapsarbeidere i dag sakker akterut lønnsmessig. Samtidig er det nedskjæringer i sektoren. Det er mange av våre medlemmer opptatt av.

I tillegg opplever mange at medbestemmelsen er under press. Det er blitt stadig større enheter: i helseforetakene, i UH-sektoren og i de konsoliderte museene. Det er blitt ei mer profesjonalisert ledelse, og det er blitt mer byråkratiske systemer. Alt dette gjør det vanskeligere å bli hørt og få innflytelse.

Mellomkrigstida – da hovedavtalen ble inngått – var ei tillitskrise. Det var de vestlige demokratienes urolige ungdomsår, som historikeren Ivo de Figueiredo sier det: ekstremismens tidsalder. Den tilliten til samfunnssystemet som hadde utviklet seg, var ikke gyldig lenger. 

Det førte til klassehat, rasisme og antisemittisme. De skjøre, unge demokratiene ble rystet i sine grunnvoller. Det var det som gjorde Hitler og Stalin mulig.

Troa på saklige diskusjoner og samarbeid er kanskje viktigere i dag enn noen gang.

Sånn sett var hovedavtalen ei løsning på ei stor tillitskrise. Det var en fredsavtale som demmet opp for radikalisering og høyreekstreme krefter, og som heller utviklet tillit til de demokratiske institusjonene og til at systemet fungerte til alles fordel. 

Man kan spørre seg om vi har tendenser til en lignende tillitskrise i dag. Om enn ikke så tydelig i Norge, så i alle fall i andre deler av verden?

Troa på saklige diskusjoner og samarbeid er kanskje viktigere i dag enn noen gang. I en verden med polariserte debatter og sterk mistillit til andre, er det viktig å bevare evnen til å snakke sammen og til å forhandle for å finne løsninger.

Å være med i en fagforening betyr debatt i mange fora og på mange nivåer. Den foregår internt i egen organisasjon: i styret, i lokallagene, på representantskapsmøtet og landsråd osv. Den foregår i møter med politiker, med rektorer, direktører og andre institusjonsledere, og den foregår i offentligheten ellers.

Av og til kan samfunnsdebattene være ganske krasse og tøffe. Det er sikkert flere enn meg som har gått fra et møte med sammenbitte tenner og nærmest fråde rundt kjeften. Eller som har lagt seg etter en intens Facebook-debatt, fremdeles skjelvende av irritasjon. Eller som har ligget nattevåken og tenkt på «hvorfor sa jeg ikke det?»

Det er lett å tenke på uenighet som en trussel eller et problem. Den er ikke det, har antropologen Anders Johansen sagt. 

Tvert imot. Uenighet skaper lim. Den skaper fellesskap. Diskusjon binder sammen, fordi den flytter oppmerksomheten mot et felles punkt.

Uenighet skaper lim. Den skaper fellesskap.

I de siste årene har det vært ei viss bekymring for at det ikke lenger er sånn, men at den nye digitale virkeligheten – med sosiale medier – har gjort at frontene i stedet har skapt polarisering, utenforskap og ekskludering, at folk ikke lenger opplever seg som en del av det samme fellesskapet.

Vi som kunnskapsarbeidere – som lever av blant annet forskning, undervisning og formidling – må likevel holde diskusjonens fane høyt. Men vi må samtidig minne oss selv på at vi har et særlig ansvar for å fungere som rollemodeller i politiske debatter; vi skal bidra til at diskusjoner blir kloke, lyttende og respektfulle.

Derfor må vi minne oss på at det ikke er en hensikt at alle skal nikke enig til alt det folk mener og sier, men at vennlig uenighet ofte kan være mer konstruktivt enn full tilslutning. Vi trenger mothaker. 

Som George Lakoff og Mark Johnson sier det i boka Hverdagslivets metaforer: Diskusjon er ikke krig, det er dans.

Samfunnet står i dag overfor kanskje like store endringer som under den industrielle revolusjon. 

Kunstig intelligens er én av disse utfordringene. Men også klimakrise, økonomisk nedgangstid, høyrepopulisme og autoritære regimer vil kunne endre samfunnet vårt fullstendig.

Jeg tror ikke på luditt-løsninga på utfordringene: at vi knuser maskinene. Men jeg tror på at vi i et forpliktende fellesskap går sammen for å temme og tøyle destruktive krefter, ta vare på arbeidsplasser og sørge for at vi skaper jobber som setter mennesket i sentrum.

Jeg tror på uenighet og diskusjon, og jeg tror at vi fortsatt må velge kompromisser og forhandlinger. Men kanskje med litt større vilje til kamp.

Av Hilde Gunn Slottemo, nestleder i Forskerforbundet

Tale under Forskerforbundets 70-årsfeiring 4. november 2025

Publisert som kronikk i Khrono 20. november 2025