Statsstipendiat­ordningen må sikres

I løpet av fire år som kulturminister utpekte Valgerd Svarstad Haugland 17 statsstipendiater, av dem seks fra 2004. Etterfølgeren Trond Giske utpekte 13 på fire år.

Siden er det gått nedover. Nå er bunnen nådd. Ingen ny statsstipendiat er foreslått for årene 2020, 2021, 2022 og 2023. Det er heller ikke foreslått nye fra januar 2024. Behovet for ordningen har steget for hvert år.

Det skal være et politisk mål at flest mulige skal sikres en trygg økonomi gjennom faste ansettelser. Men én gruppe regnes visst ikke med; frie kunstnere og frie forskere, kreative personer som også betyr et kritisk, intellektuelt potensial til gagn for demokratiet. Det handler om høyt kvalifiserte folk som arbeider langsiktig på ulike felt. I stigende grad lever de på usikre inntekter, for eksempel tidsbegrensede stipend, uten garanti for at disse blir fornyet.

At også det siste statsbudsjettet usynliggjør statsstipendiatordningen, synes å ha sammenheng med en tenkning som vektlegger effektivitet og lønnsomhet på kort sikt. Tenkemåten opptrer gjerne sammen med plussord som dekker over at det kan dreie seg om noe nær det motsatte av hva det framstår som. Som for eksempel at den akademiske frihet er innskrenket gjennom år. Innføringen av «kvalitetsreformen» ved våre universitet har blant annet ført til at de frie studier er en saga blott.

Vi minner om at de livsvarige kunstnerlønnene er avviklet for over 60 år siden. Nå er også garantiinntekten borte. Men statsstipendiatordningen finnes og må brukes slik den er ment.

Den sikter vidt innen kunst og forskning og sikrer arbeidsvilkår for verdiskapere som gir langt mer enn de eventuelt mottar. Ordningen er livsviktig også for institusjoner som arbeider med tilgrensende felt, ja, for samfunnet som helhet. Den ivaretar en kraftkilde for fagområder som er blitt svekket ved universitet og høgskoler. Realfagene og teknologifagene har dessuten frie institusjoner som ikke er pålagt undervisningsplikt og administrasjon og kan satse fullt og helt på det faglige (for eksempel Sintef). Flere har pekt på en årelang skjevfordeling av statlige midler som innebærer at humaniora, det vil si verdifagene, har vært nedprioritert. Stillinger trekkes inn. Teatervitenskap og musikkvitenskap utarmes. Også de store litteratur- og språkfagene og historie og filosofi lider; mens teknologiske fag prioriteres på bekostning av verdifagene. Og det i en tid der det tales høyt og ofte om menneskeretter og menneskeverd. Det er helt avgjørende at det menneskelige aspektet ivaretas og balanserer den teknologiske utvikling.

Politikerne må nå sette seg inn i statsstipendiatordningen og dens uunnværlige verdi for vårt land. Forskerforbundet har i høst, liksom mange ganger før, påtalt forsømmelsen av ordningen i brev til Stortingets Familie- og kulturkomité. Tidligere og nåværende statsstipendiater har også lenge talt for døve ører. På tide å våkne!

Geir Uthaug, Jan Erik Vold, Knut Ødegård, Britt-Karin Larsen, Thorvald Steen, Hallvard Bjørgum, Helge Hognestad, Wera Sæther, Torunn Ystaas, Anne Helgesen, Mette Tronvoll, Else-Britt Nilsen, Helgard Mahrdt, Anne Karoline Frogner, Peter Normann Waage, Arild Stubhaug, Ørnulf Hodne, Lars Borgersrud, Else Rønnevig, Bodil Irene Nordjorde, Nina Karin Monsen, Annemor Sundbø, Dagne Groven Myhren og Hans Kr. Bukholm

Debattinnlegg i Klassekampen 1. desember 2023

Norske statsstipendiaters forening er organisert i Forskerforbundet.