Ensidig moderasjon er uaktuelt

Tallene som viser dette, kommer fram i den foreløpige rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU). Tallene for kommunesektoren er ikke klare, men det er ingenting som tyder på at de blir annerledes enn resultatene for stat og helsesektoren.

I fjorårets oppgjør ble moderasjon framhevet som viktigere enn noen gang på grunn av økonomiske utfordringer knyttet til pandemien. Ramma for frontfaget ble beregnet til 1,7 prosent. Industriens talspersoner mante til et «ekstremt nøkternt» oppgjør og brukte pekefingeren mot grupper i offentlig sektor som mente de fortjente et lønnsløft.

Slik det ser ut nå, har de ansatte i offentlig sektor vært lojale til den ekstremt nøysomme rammen, men det har ikke privat sektor. Så mens industrien ser ut til å ende på en lønnsøkning på godt over 2 prosent, og varehandel og finansnæringen ender på over 3 prosent, vil offentlig sektor trolig ende på en lønnsøkning rundt 1,7 prosent. Dette tærer på tilliten til frontfagsmodellen og bidrar til at mange yrker i offentlig sektor ikke har konkurransedyktig lønn.

Noen tror at frontfagsmodellen ensidig skal sikre de konkurranseutsatte næringene i privat sektor. Dette målet er viktig, men ordningen skal også sikre likeverdig lønn og likeverdige muligheter for rekruttering til både offentlig og privat sektor.

Det er en veldig god grunn for denne balansen, og det er at ingen av disse sektorene kan eksistere uavhengig av hverandre. Et konkurransedyktig næringsliv er helt avhengig av at offentlig sektor har god kapasitet og gode tjenester. Offentlig sektor er på sin side avhengig av at det finnes et næringsliv som bidrar til økonomi, varer og tjenester.

Under pandemien har vi sett denne avhengigheten tydeligere enn noen gang: Når smitten truer kapasiteten i helsevesenet, må vi stenge ned bedrifter. Når barnehage og skole stenges ned, får næringslivet store problemer. Vår avhengighet av forskning og utvikling av vaksiner og behandlingsformer, kan neppe overvurderes.

Rekrutteringsutfordringene i offentlig sektor er nå så store at det bidrar til at samfunnet vårt ikke fungerer slik befolkningen må kunne forvente. Kapasiteten er truet og tjenestene blir dårligere når vi ikke klarer å rekruttere godt utdanna fagfolk. Det er stor mangel både på kvalifiserte sykepleiere, ikke minst intensivsykepleiere, og kvalifiserte lærere.

Samtalen om samfunnsbalansen må speile at produksjonen i offentlig sektor, og verdiene som skapes i denne sektoren, er akkurat like viktige for at samfunnet skal fungere, som den produksjonen og verdiskapingen som foregår i privat sektor. Økonomiprofessor Kalle Moene har gjennom pandemien flere ganger påpekt dette. Man kan ikke erstatte skolen, den kommunale helsetjenesten, eller forskning, med aluminiumsproduksjon. Samfunnet skaper ikke flere verdier og blir ikke mer lønnsomt av å bygge ned de offentlige tjenestene – det blir vanskeligere å leve et godt liv og å drive lønnsomme bedrifter.

Verdiskapingen i offentlig sektor er like avgjørende for et velfungerende samfunn som verdiskapingen i det private. Vi representerer over 200.000 medlemmer i stat og kommune som har tatt en for laget ved å innordne seg frontfagets antatte bæreevne. Vi var solidariske fordi vi tror på et system med balanse. Vi gjorde det fordi vi fryktet at enda flere skulle miste jobben.

Når tallene for 2020 nå har kommet, har de med all tydelighet vist at praktiseringen av frontfaget ikke fungerer. Den norske modellen hviler på trepartssamarbeidet. Derfor krever vi at statsministeren kommer på banen.

Når våre grupper møtte arbeidsgivere i offentlig sektor som sa at fasiten var 1,7 og at man ikke kunne vike en tidel fra dette, så var det med et mandat som var forankret helt til topps i det politiske Norge. Arbeidsgiverne vi har møtt i forhandlinger har ikke hatt den muligheten de har trengt til å sikre bemanningen. Det kan de bare gjennom konkurransedyktige lønnsoppgjør for den kompetansen de er avhengige av.

Våre medlemmer opplever dette spesielt skjærende i lys av de belastningene de har stått i det siste året. Hvis det er noe pandemien har vist oss så er det at hele samfunnet er avhengig av å beholde bemanning og kompetanse i velferdsstaten. Dette er alle partene i norsk arbeidsliv gjensidig avhengig av. Regjeringen og Erna Solberg har derfor et medansvar for å gjenopprette tilliten til den norske modellen og praktiseringen av frontfaget.

Vi vet at mange av våre medlemmer ikke er truet av arbeidsledighet. Vi vet at arbeidsledigheten er stor i Norge. Vi forstår at det må være en balanse. Vi stiller opp for norsk økonomi. Men det må også forventes at privat sektor er lojal mot forutsetningene. Og vi forventer at utfordringene med rekruttering, kapasitet og kvalitet i offentlige tjenester blir et viktig tema i kommende oppgjør.

Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet
Lill Sverresdatter Larsen, leder i Norsk Sykepleierforbund
Guro Lind, leder i Forskerforbundet
Ragnhild Lied, leder i Unio

Debattinnlegg i Dagbladet 23. februar 2021