Minneord for Gunnar Clausen

I hans lederperiode fikk  Forskerforbundet en betydelig medlemsvekst, og var mer synlig enn før. Det ble lagt større innsats i arbeidet for å bedre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, ikke minst gjaldt dette den individuelle retten og plikten til forskning. Clausen spilte en viktig rolle i dette arbeidet. Han ønsket å være en samlende leder for alle de ulike medlemsgruppene som  Forskerforbundet besto av.

Med folkelig væremåte og tydelig, direkte tale nådde han mange, og etterlot liten tvil om hva han mente. Han ville ha oppmerksomhet om forbundet, men uten å fremheve sin egen person. For ham var det fellesskapet som gjaldt. Hans sterke engasjement for Forskerforbundet har gjort et varig inntrykk, både sentralt og lokalt. Clausen bidro nemlig også sterkt i lokallaget ved Universitetet i Bergen gjennom tredve år, ti av disse som leder og hovedtillitsvalgt.

Hvis det er én enkeltsak Gunnar Clausen særlig vil huskes for, er det innføringen av såkalt professoropprykk. Dette innebar at forskere som utvilsomt hadde professorkompetanse, fikk opprykk til professor uten å måtte søke ledige professorater. Dette var en fanesak for  Forskerforbundet gjennom flere tiår, men viste seg vanskelig å få gjennomslag for. Først etter et langvarig og systematisk påvirkningsarbeid, ledet av Clausen, lyktes det til slutt å få overbevist et knapt flertall på Stortinget. 1. januar 1993, i Clausens siste år som leder, ble ordningen med professoropprykk innført. Det kan norske forskere takke Clausen for den dag i dag.

Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet
Steinar Vagstad, leder i Forskerforbundets lokallag ved Universitetet i Bergen