Studiekvalitetsmeldingen (Meld. St. 16, 2016–2017)

Forskerforbundets kommentar til Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning

Stortingsmeldingen framhever kvaliteten i universitets- og høyskolesektoren som gjennomgående god. Det gjøres mye bra undervisningsarbeid i sektoren, og de ansatte bruker i gjennomsnitt mer enn halvparten av tiden sin på undervisningsoppgaver. Det er et godt utgangspunkt for arbeidet for økt kvalitet i høyere utdanning.

Forskerforbundets hovedinnvending mot meldingen er at den er for lite forpliktende når det gjelder hva regjeringen selv vil legge på bordet av penger og tiltak. Økt studiekvalitet vil kreve økte ressurser til undervisning og veiledning. Underviserne må sikres tid og mulighet til tettere studentoppfølging og forskningsbasert undervisning.

Her er Forskerforbundets hovedsyn, oppsummert:

1. Basisbevilgningene må styrkes i tråd med de økte forventningene i meldingen. Kvalitetsutvikling av undervisningen og tettere studentoppfølging, krever tid og ressurser.

Underviserne må blant annet ha et håndterbart antall studenter å følge opp. Nye studieplasser må fullfinansieres, og infrastrukturen ved institusjonene må moderniseres, slik at målet om mer studentaktive læringsformer lar seg realisere. De såkalte «effektiviseringskuttene», som tre år på rad har gitt kutt i støtteapparatet ved institusjonene, må kompenseres. Å innføre nye krav som ikke følges av nødvendige ressurser, vil bare bidra til å forsterke de ansattes følelse av å stå i et umulig krysspress mellom tid brukt til forskning, undervisning og formidling.

2. Bruken av uønskete midlertidige stillinger i UH-sektoren må reduseres. Flere faste stillinger vil bidra til undervisningsmiljøer som kan arbeide langsiktig og forskningsbasert.

3. Det bør innføres en nasjonal meritteringsordning for undervisere. Kriteriene for merittering må være tydelige og overførbare slik at ansatte kan ta med seg meritteringen ved skifte av jobb og virksomhet.

4. Stipendiater må sikres undervisningskompetanse og -erfaring. Stipendiater må som hovedregel tilbys UH-pedagogisk basiskompetanse og undervisningserfaring i løpet av stipendperioden.

5. Ja til flere eksterne bidragsytere – nei til praksisprofessorater. Et tettere samspill mellom akademia og arbeidslivet er positivt, men forslaget om «praksisprofessor» innebærer en problematisk utvanning av kompetansekravet som fører til professortittelen.

6. Flere konkurransebaserte arenaer styrker ikke utdanningskvaliteten. Vi vil advare mot en styrket konkurransearena for undervisningskvalitet, slik meldingen legger opp til. Økte grunnbevilgninger vil gi større langsiktighet og forutsigbarhet i arbeidet for bedre undervisningskvalitet og studentoppfølging ved institusjonene.

I det følgende gir vi merknader til relevante momenter i meldingen kapittel for kapittel.

1. Kvalitetsløft i høyere utdanning

Politiske tiltak og føringer innenfor UH-sektoren de siste ti år har bidratt til å styrke forskningsinnsatsen. Selv om dette bidrar positivt til forskningsbasert utdanning, ser vi også at undervisning og undervisningsutvikling kan bli nedprioritert. Det er derfor prisverdig når denne stortingsmeldingen retter oppmerksomheten mot undervisningskvalitet og studentenes behov og læring.

Undervisningskvalitet er imidlertid ikke bare noe som er opplevd av studentene, eller som dekker arbeidslivets behov; kvalitet er også de ansattes opplevelse av å gi god, forskningsbasert undervisning og veiledning, å videreutvikle undervisningsformer, samt å bidra til kollegial erfaringsdeling. Myndighetene og institusjonene kan legge til rette ved å sikre nødvendige og langsiktige rammevilkår, riktige insentiver, hensiktsmessig rekruttering og organisering, arbeid med kvalitetsutvikling og gode rutiner som et ledd i bygging av en kvalitetskultur for utdanning. Høy kvalitet blir det imidlertid ikke uten at de ansatte involveres og får eierskap til prosessene og målene.

Kvalitet i undervisningen avhenger av sterke fagmiljøer, kollegiale fellesskap og en kultur for samarbeid og læring. Her er vi på linje med regjeringens budskap i meldingen. Vi merker oss at arbeidet med undervisningskvalitet knyttes til den pågående strukturreformen i UH-sektoren, men mener man har forskuttert effektene av fusjonering når man slår fast at sammenslåingsprosessene har medført «økte strategiske muligheter og større handlingsrom» (s. 18). Det er for tidlig å si hvilke konsekvenser sammenslåingene har for de ansatte og for kvalitetsarbeidet.

2. En god studietid

Den kraftige veksten i antall studenter det siste tiåret er en positiv utvikling. Imidlertid er mange studiesteder ikke bygget for dagens studenttall, noe som fører til plassmangel og dårlige arbeids- og studiemiljø. En indikasjon på dette er at disponibelt areal per student og ansatt ved statlige universitet og høyskoler er redusert fra 16,0 m2 til 13,8 m2 fra 2007 til 2015.

Kvalitet i utdanningen henger også sammen med tilgang til egnede undervisningslokaler, arbeidsplasser, bibliotekressurser, gode digitale løsninger og annen infrastruktur som gjør det mulig å introdusere studentene for forskning og arbeidsformer som fremmer læring. En tredjedel av den statlige eiendomsmassen i sektoren er i en dårlig tilstand, ifølge Riksrevisjonen. Utdaterte laboratorier og lesesaler, dårlige IKT-løsninger og dårlige arbeidsforhold for forskere og studenter går utover motivasjon, trivsel og gjennomføring, og dermed også kvaliteten på utdanningen.

Digitale verktøy er viktige for dagens undervisningspraksis, og vil bli anvendt i stadig flere sammenhenger. Det er imidlertid viktig å understreke at god undervisning også skjer i konkrete møter mellom mennesker, og gjennom studentaktive undervisningsformer i grupper, i laboratorier, og i felten. Mennesker trenger læringsmiljøer der det er plass, luft, farger og former som inspirerer til deltagelse, kontakt og dialog. I det videre arbeidet med denne stortingsmeldingen bør man vektlegge behovet for oppgradering av undervisningsbygg og infrastruktur for mer studentaktive og innovative undervisningsmetoder, herunder læringsarealer, undervisningsutstyr, og digitale læringsplattformer. Oppgradering og nybygg må legge til rette for fleksibilitet i undervisnings- og læringsformer og utvikles i tett samarbeid med de som skal bruke undervisningslokalene. Forbundet mener at det i tilknytning til langtidsplanen for forskning må etableres en investeringsplan som inkluderer en køordning for større bygge- og vedlikeholdsprosjekter for undervisningsinfrastruktur i UH-sektoren.

3. Utdanning som gir god læring

Meldingen fremhever studentaktive læringsformer som en av forutsetningene for kvalitet i utdanning. Forskerforbundet deler denne oppfatningen, men vil samtidig understreke at all læring i utgangspunktet er «aktiv», noe som medfører at et begrep om «studentaktivitet» må operasjonaliseres tydeligere.

NOKUTs underviserundersøkelse (2016) viser at også underviserne selv har en oppfatning av at studentaktivitet og tett oppfølging er suksessfaktorer. Det er en myte at vitenskapelig ansatte heller vil bruke tiden på forskning enn undervisning. Underviserne bruker i gjennomsnitt over halvparten av sin arbeidstid på undervisningsoppgaver og under en tredjedel på FoU, mens administrativt arbeid tar om lag en femtedel, ifølge underviserundersøkelsen. Det er i stor grad de samme personene som utfører både forskning og undervisning, og som møtes av krav om å være – eller forsøke å bli – verdensledende på begge områder. Å løfte studiekvaliteten ytterligere krever konkrete satsinger som frigjør tid til undervisning og tilrettelegger for studentnære undervisningsformer, oppfølging og dialog, «fremovermelding» på egen læring, samt læring om egen læring.

Meldingen legger vekt på at det er rom for mer bruk av digitale hjelpemidler i undervisning og oppfølging av studenter. I den sammenheng mener Forskerforbundet det er nødvendig å tilby IKT-kompetanseutvikling for ansatte for å fremme bruken av digitale hjelpemidler.

Vi støtter prinsippene om deling av læringsressurser (s. 52), så fremt dette er forankret i arbeidsavtaler og ivaretar vitenskapelig ansattes immaterielle rettigheter. Det bør ikke etableres overdragelsesklausuler i arbeidsavtaler som forplikter arbeidstakerne til å overdra immaterielle rettigheter i et større omfang enn det som er nødvendig for at arbeidsavtalene skal nå sine formål.

En nødvendig forutsetning for kvalitet i utdanningen er at all høyere utdanning skal være forskningsbasert, slik universitets- og høyskoleloven § 2.1 tilsier. Vi er tilfreds med at meldingen også understreker dette (s. 45). Et godt samspill mellom utdanning og forskning forutsetter at underviserne som hovedregel er ansatt i kombinerte stillinger med rett og plikt til å drive både FoU-arbeid og undervisning, og at det stilles ressurser til disposisjon for både forskning, utviklingsarbeid og undervisning. Forskerforbundet er også positive til at forskningsprosjekter bør etterstrebe studentinvolvering, allerede fra BA-nivå.

Vi er enige i at det må være en tett kobling mellom forskning, undervisning og praksis, og at undervisningen også skal relateres til forskning om undervisning og læring. Dette kan gjøres på ulike måter, og vil kunne bidra til å engasjere studenter og faglærere til tettere samarbeid og gi studenter en kritisk, refleksiv tilnærming til læring tidlig i studiet (s. 54).

På s. 49 i meldingen er det omtalt hvem som skal være med å sette standard for læringsutbyttebeskrivelsene. Det er viktig at UH-sektoren lytter til innspill fra andre, men ansvaret må ligge på sektoren selv. God beskrivelse av læringsutbytte og vurderingskriterier som beskriver kvalitative krav utover bare bestått, vil også stimulere studenter og undervisere til bedre kvalitet i utdanningen. Forskerforbundet ser positivt på at det skal jobbes for vurderingsformer som stimulerer til dybdelæring (s. 55). En avsluttende eksamen vil svært ofte være av summativ karakter, noe som gjør at en liten del av kunnskapen blir «målt». Her er det behov for mer kreative og mangfoldige måter å synliggjøre og vurdere læring på, gjerne ved bruk av (digitale) mapper.

En utarbeidelse av sensorveiledning for evaluering kan være et av flere grep, men en nasjonal standard (s. 57) vil frata UH-sektoren autonomi og mangfold. Forskerforbundet støtter en innstramming i bruken av de beste karakterene, men mener at bruk av eksterne sensorer vil være en kvalitetssikring i så måte.

4. Verdsetting av utdanningsfaglig kompetanse

Forskerforbundet deler oppfatningen om at utdanningsfaglig kompetanse må verdsettes og i større grad bør gi uttelling i akademiske karriereløp. En sentral oppgave i det videre arbeidet med stortingsmeldingen blir å klargjøre hvordan institusjoner og fagmiljøer skal settes i stand til å prioritere utdanning, både når det gjelder ressurser og kompetanse. NOKUTs underviserundersøkelse viser at de vitenskapelig ansatte er opptatt av å gi god undervisning, men at de savner tid til å utvikle undervisningskvaliteten og til å gi bedre oppfølging. Hvis vi skal lykkes i å forbedre studiekvaliteten, må vi ta utgangspunkt i denne virkeligheten og ikke et skinnbilde av institusjoner befolket med professorer som mest av alt ønsker seg forskningsfri.

Lønns- og arbeidsbetingelsene må være konkurransedyktige om sektoren skal kunne rekruttere og beholde de fremste talentene. Her har både myndighetene og institusjonene et ansvar.

Gode vitenskapelige og administrative karriereveier er et vesentlig strategisk virkemiddel for å sikre rekruttering og kompetanseutvikling. Dette anerkjennes i meldingen, men vi vil benytte anledningen til å understreke at stillingsstrukturen og kompetansenivåene er gjengitt på en slik måte (s. 75) at det gir et feilaktig bilde av det norske systemet. F.eks. er førsteamanuenser klart å regne som «established researchers», mens «forsker 4» ikke er et nivå som benyttes.

Forskerforbundet mener kvalitet utvikles best under forutsigbare og trygge rammer. Andelen midlertidig tilsatte i ordinære undervisnings- og forskerstillinger i UH-sektoren er fremdeles urovekkende høy (18,7 % i 2016). Forbundet har lenge arbeidet for å få redusert midlertidig tilsetting ned mot nivået for arbeidslivet for øvrig. Andelen midlertidig tilsatte blant universitets- og høyskolektorer var henholdsvis 27 % og 20 % i 2016. Et ledd i arbeidet med økt kvalitet i utdanningen er derfor å redusere midlertidigheten i akademia. Midlertidighet skaper uforutsigbarhet og gjør det vanskelig å satse langsiktig på utdanningskvalitet i team og robuste fagmiljøer.

Meldingen kommenterer på side 76 økningen i bruken av midlertidige tilsettinger som forsker. Økningen tilskrives «sterkt stillingsvern og økningen i eksternt finansiert forskning», samt at institusjonene unngår fast tilsetting «på grunn av regler for oppsigelse på bakgrunn av bortfall av ekstern finansiering». Forskerforbundet vil understreke at dette synet bygger på en feilaktig oppfatning av stillingsvernets innretning, og at institusjonene står fritt til å tilby fast tilsetting også ved ekstern finansiering. Institusjonenes vegring mot fast ansettelse, slik den skisseres i meldingen, er den samme praksis som gjør at forskerkarrieren for svært mange består av en lang rekke midlertidige kontrakter og lite forutsigbarhet. Det skaper usikre og ite attraktive vilkår, særlig for yngre forskere.

Forskerforbundet støtter også målsettingen om tettere samspill mellom akademia og arbeidslivet og mener økt bruk av eksterne bidragsytere vil kunne berike undervisningen og styrke studentenes læring. Vi vil imidlertid advare mot forslaget om å etablere fulltids «praksisprofessorater» for personer med bakgrunn fra arbeidslivet. Det bryter med prinsippet om forskningsbasert undervisning og innebærer en utvanning av kompetansekravet som ligger til bruk av professortittelen i dag, jf. UH-loven § 6-7. Den særlige kompetanse «på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå» som professortittelen innebærer, bør vernes om. Eksterne undervisere fra arbeidslivet bringer man jo inn nettopp for å supplere den kompetansen som akademisk bakgrunn representerer. Vi mener dagens ordninger med II-stillinger på ulike nivå og bruk av gjesteforelesere ivaretar behovet for innhenting av undervisere med en annen kompetanse og/eller fagbakgrunn.

Forskerforbundet mener at institusjonene i større grad må følge lovens normalordning for stipendiater med fire års stipendiatperiode og 25 % pliktarbeid. Alle stipendiater og postdoktorer med pliktarbeid bør få tilbud om, og rom for innenfor arbeidsplikten, å ta del i tilpassede programmer for å utvikle UH-pedagogisk basiskompetanse. I dag ser vi at en økende andel av rekrutteringsstillingene utlyses uten pliktarbeid og uten mulighet for å utvikle undervisningskompetanse. Sektoren, institusjonene og studentene taper på den måten mye god undervisning og kompetanseutvikling. Stipendiater uten arbeidsplikt mister på sin side muligheten til å kvalifisere seg innenfor de tenkte meritteringsordningene. Det er uheldig om ansatte for sent introduseres for pedagogiske basisferdigheter og bevisstgjøring rundt undervisning av fagstoff og studentenes læringsarbeid. Selv om bare en minoritet av stipendiatene skal ende opp i en vitenskapelig stilling i akademia, så vil det å utvikle kompetanse på undervisning og formidling av fagstoff og få en mer integrert rolle i et akademisk fagmiljø uansett være svært verdifullt for en videre karriere.

Forskerforbundet mener at en anerkjennelse av undervisningsoppdraget også må medføre at karriereveien lektor-dosent tydeliggjøres. Dette er også kombinerte stillinger, men med hovedvekt på undervisningsoppgaver. Institusjonene bør ha klare planer og mål også for dette karriereløpet. Det er om lag like mange førsteamanuenser som professorer, men bare drøyt 160 årsverk i dosentstillinger, 943 førstelektorer og om lag 4 000 i lektorstillinger (inkl. høyskolelærere) ved landets UH-institusjoner. Det indikerer at denne karriereveien i liten grad er systematisk brukt ved institusjonene.

Forskerforbundet støtter regjeringens intensjon om å revidere forskrift om ansettelse og opprykk i kombinerte undervisnings- og forskerstillinger slik at de ulike krav om universitets- og høyskolepedagogisk basiskompetanse blir tydeligere. Institusjonene må stille krav til pedagogisk basiskompetanse både innen dosent- og professorløpet, og om videre utvikling av undervisningskompetansen gjennom karrieren. Slike krav må følges opp med rammer som gjør det mulig for institusjonene å tilby basisopplæringen tidlig i karriereløpet, fulgt av oppfølging for videre kompetanseutvikling, gjennom UH-pedagogiske fagmiljøer og samarbeid på tvers av institusjonene.

Forskerforbundet støtter arbeidet med å etablere meritteringsordninger for undervisning hvor ansatte stimuleres og motiveres til å utvikle sin undervisning. Vi mener imidlertid at dette må utformes som et nasjonalt system med tydelige og forutsigbare kriterier for merittering. Et system med nasjonale retningslinjer vil sikre forutsigbarhet og legitimitet på tvers av institusjoner og fagmiljøer – hvor ansatte kan ta med seg meritteringen ved skifte av jobb og virksomhet. Ordningen må knyttes til lokal karriere- og lønnspolitikk og sikres tilstrekkelig finansiering. Til grunn for et meritteringssystem bør det ligge en forskningsbasert oversikt over de praksiser som i dag finnes. Forsøksmodellene som allerede er tatt i bruk er, som meldingen også peker på, ulike og  ikke tilstrekkelig evaluert på nasjonalt komparativt nivå. Ikke minst er det behov for å kartlegge hvilke kriterier som skal gjelde for undervisningsmerittering, hvem som har kvalifikasjoner til å bedømme underviserne og hvordan kravene til dokumentasjon skal være. Kravet i meldingen om at fungerende meritteringsordninger skal være etablert ved alle universiteter og høyskoler innen to år fortoner seg urealistisk i lys av dette.

Vi savner en klarere ambisjon om at undervisningskvalitet må løftes i felleskap, der ulike aktører i sektoren samarbeider. Institusjoner som har sentre for læring og undervisning kan samarbeide om nasjonale kurs, dele erfaringer og synliggjøre de formelle kvalifikasjoner undervisning i høyere utdanning skal baseres på (jfr. UHRs retningslinjer for UH-pedagogisk basiskompetanse).

5. Utdanningskvalitet krever fagfellesskap og ledelse

Forskerforbundet deler regjeringens forventninger om ambisjoner for kollegaveiledning, fagfellevurdering og kollegial kvalitetskultur. Internt i institusjonene bør det oppmuntres til deling av undervisningsmetoder og erfaringer. En kvalitetskultur for undervisning må omfatte ikke bare undervisere og studenter, men også ledere og det teknisk-administrative personalet.

Et viktig virkemiddel vil være å etablere undervisningsteam som diskuterer kvalitet, undervisning og evalueringsformer, som har rutiner for kollegaveiledet undervisning og som åpner opp arenaer for kollektiv kompetanseutvikling og lokal kvalitetsutvikling. At ansatte får aktivisert hverandres kompetanse ved å jobbe sammen, er vesentlig for å oppleve kvalitet i det daglige arbeidet.

Det er viktig at fagmiljøene utvikler utdanningene i fellesskap og at fagfellevurdering og kollegaveiledning blir en naturlig del av kvalitetsarbeidet ved institusjonene. Den enkelte ansatte må vise åpenhet om egen undervisning og være villig til å utveksle undervisningsopplegg med kolleger. Forskerforbundet ønsker i likhet med regjeringen at undervisning bør vurderes av fagfeller. Det er imidlertid helt vesentlig med grundige diskusjoner av hvordan vurdering og bedømming av undervisning skal gjøres. Vi er fornøyd med at meldingen understreker hvordan faglig ansatte må ha eierskap til fagfellevurderingsordningene, og selv kunne sette premisser for hvordan ordningene skal innrettes (s. 81).

Forslagene innebærer at institusjonene må ha romslige undervisningsressurser. Det må være tid og rom for hele bredden av undervisningsoppdraget: Undervisningsdelen av stillingen må omfatte både pedagogisk utviklingsarbeid, undervisning, vurdering, veiledning, kollegaveiledning, evaluering og tilpasning. At fagfellevurdering ikke er vanlig praksis i dag, skyldes i stor grad at det ikke er avsatt ressurser til dette i arbeidsplanene. Det er også satset for lite på støttefunksjoner og utvikling av kompetanse til å gi pedagogisk undervisningsstøtte. Dersom det gis rom for det i arbeidsplanene, anser Forskerforbundet fagfellevurdering av undervisning internt ved institusjonene som en vei å gå videre. Vi er mer avventende til fagfellevurdering fra eksterne aktører da dette fort kan bli et omfattende og ressurskrevende system.

Bedre og tydeligere undervisningsledelse er helt nødvendig for å lykkes med å utvikle utdanningskvalitet. Det er en kjensgjerning at akademisk prestisje og merittering per i dag hovedsakelig er knyttet til forskning. En undersøkelse gjennomført av bioCEED blant nesten 500 undervisere i biologi ved norske universiteter og høyskoler viser at fagpersonalet opplever at innsats for undervisningen verdsettes høyt av studenter og kolleger, men i mindre grad av ledelsen, og at verdsettelsen minker oppover i det institusjonelle hierarkiet fra institutt til fakultet og rektorat. Dersom de ansatte ikke opplever at institusjonsledelsen støtter og verdsetter innsats for undervisningskvalitet, vil gode intensjoner være lite verdt. Denne stortingsmeldingen gir en mulighet til å rette opp slike skjevheter mellom utdanning og forskning i høyre utdanning.

Regjeringen viser til at konkurranse om forskningsmidler har hatt en klart kvalitetshevende effekt på norsk forskning, og har derfor en tydelig ambisjon om at også finansieringen av høyere utdanning på sikt i større grad skal baseres på konkurranse (s. 85). Det mener vi er en lite ønsket utvikling. Kvalitet forutsetter stabile og solide grunnbevilgninger i hele sektoren. Det gjelder for forskningsaktivitet, så vel som for undervisning. Institusjonene har en forpliktelse overfor de studentene som er tatt opp på studier. At forskningsprosjekter må legges til side fordi man ikke når opp i konkurransen om midler er uheldig for den eller de forskerne det gjelder. Undervisningsvirksomheten må imidlertid gå sin gang. Det forutsetter stabile og forutsigbare bevilgninger.

Det kan likevel være hensiktsmessig med enkelte insentiver for å jobbe med utdanningskvaliteten. Dette kan dreie seg om at institusjoner og fagmiljøer har mulighet til å søke om midler til særlige prosjekter, og gjennom det gis rom for en utprøvende og gjerne forskningsbasert utvikling av undervisningspraksis. Forskerforbundet kan støtte at de stimuleringsordningene som allerede eksisterer koordineres bedre, slik at midlene benyttes på en best mulig måte. Vi forutsetter imidlertid at eventuell økt bruk av slike insentiver finansieres ved hjelp av friske midler.

Forskerforbundet ser forslagene om etablering av en kvalitetsportal (jf. kap. 6) og en nasjonal konkurransearena for utdanningskvalitet i sammenheng med regjeringens ønske om at en større andel av den samlede rammebevilgningen skal gjøres konkurransebasert. Dette er vi svært skeptiske til. Det vil ikke bidra til å utvikle kvalitet i bredde, og vi frykter at «vinnerne» blir tildelt økte ressurser, mens institusjoner og miljøer som ikke når opp vil stå i fare for å bli finansielt nedprioritert og følgelig få dårlige forutsetninger for å drive kvalitetsutvikling.

6. Styring for utdanningskvalitet

Forskerforbundet mener at dagens styringssystem i all hovedsak er egnet til å ivareta den viktige balansen mellom institusjonell autonomi og nasjonal styring. Samtidig vil vi minne om at mange institusjoner fortsatt står i krevende omstillingsprosesser, og at en vanskelig kan forvente eller budsjettere med umiddelbare faglige eller administrative synergieffekter.

I dagens finansieringssystem er det for få insentiver som klart bidrar til utvikling av kvalitet i utdanningene. Institusjonene tjener økonomisk på at flest mulig studenter gjennomfører studiene (både enkeltkurs og hele grader). Dette tilsier at institusjonene vil prioritere å få flest mulig studenter gjennom til lavest mulig kostnad. Som en konsekvens tas det inn flere studenter enn det man får strategisk tildeling for. Slike overopptak medfører mindre menneskelige, faglige og materielle ressurser til hver enkelt student. Et grep som vil hindre overopptak av studenter er gradvis å redusere resultatbasert uttelling til fordel for de strategiske overføringene. Da vil studenttallene, på sikt, bli mer i samsvar med det antall studieplasser institusjonene får strategisk bevilgning for. Det vil styrke kvaliteten i utdanningstilbudene.

Vi deler oppfatningen om at utviklingsavtaler kan medvirke til tydeligere institusjonsprofiler og bedre arbeidsdeling i sektoren og støtter regjeringens forslag om å utvide ordningen til å omfatte alle institusjonene i sektoren fra og med 2019. Vi forutsetter imidlertid at utvidelsen skjer i nær dialog med sektoren og at erfaringer fra de fem pilot-institusjonene legges til grunn i videreutviklingen. Dersom det skal knyttes økonomiske insitamenter til måloppnåelsen i utviklingsavtalen, må dette finansieres ved hjelp av friske midler og ikke over institusjonenes grunnbevilgninger.

Forskerforbundet deler oppfatningen om at god ressursutnyttelse innbefatter hensiktsmessig arbeidsdeling og dimensjonering av studieprogrammer, og mer vekt på profilering og spesialisering. Samtidig er vi fornøyd med at regjeringen er tydelig på at det samlet sett må sikres kompetanse på fagområder som er små og sårbare, eksempelvis innenfor humaniora.

Regjeringen foreslår på sikt å redusere bruken av nasjonale rammeplaner i utdanninger som lærerutdanning og ingeniørutdanning. Hensikten er å gi institusjonene mer faglig frihet, økt rom for lokal tilpasning og nytenkning og bedre samspill med arbeidslivet om utdanningenes innhold. Forskerforbundet er positive til å styrke fagmiljøenes handlingsrom og til økt samarbeid om utdanningene. Samtidig tilsier prinsippet om fellesskolen at lærerutdanningene fortsatt bør utformes innenfor et overordnet nasjonalt rammeverk eller noen felles nasjonale retningslinjer for utdanningene. Derfor stiller vi oss foreløpig avventende til dette forslaget.

Meldingen legger opp til at det skal opprettes en kvalitetsportal med indikatorer og kunnskapskilder, slik at en kan sammenligne aktiviteter og resultater på studieprogramnivå hos ulike institusjoner. En hovedbegrunnelse for opprettelsen synes å være at det skal bli lettere for studiesøkende å finne informasjon om studieprogrammer og institusjoner og slik kunne ta velinformerte valg. Tilsvarende skal arbeidsgivere enklere kunne orientere seg om utdanningene til kandidater de vurderer å tilsette. Miljøene selv forventes å bruke portalen i eget kvalitetsarbeid. Den vil også danne grunnlag for styringsdialogen, tilstandsrapporten for UH-sektoren og for NOKUTs arbeid med tilsyn og kvalitetsutvikling. Slik sett innebærer portalen på mange måter en systematisering av allerede gjeldende praksis. Forskerforbundet kan støtte opprettelsen, men vil likevel gi uttrykk for en viss skepsis – og da ikke minst i lys av regjeringens ønsker om å tildele mer midler basert på konkurranse. Vi viser i den sammenheng til at det i meldingen påpekes at utarbeidelsen av indikatorer for kvalitet innebærer fallgruver og stiller oss bak forbeholdet som kommer til uttrykk: «Det er viktig at indikatorene ikke overtolkes eller tillegges mer vekt enn det er grunnlag for.» (s 99-100).

7. Økonomiske og administrative konsekvenser

Regjeringen forutsetter i meldingen at institusjonene prioriterer kvalitetsfremmende tiltak innenfor eksisterende budsjettrammer. Forskerforbundet har i sitt innspill til KUF-komiteen trukket frem flere positive, men opplagt ressurskrevende tiltak i meldingen. Nye oppgaver kommer til, uten at man adresserer hva det skal gjøres mindre av. Slik meldingen fremstår i dag, er det grunn til å stille spørsmål om regjeringen mener at kvalitet er gratis.

Forskerforbundet er av den klare oppfatning at et kvalitetsløft vil kreve tilføring av friske ressurser. Det er nødvendig for at de gode ambisjonene i meldingen skal kunne la seg realisere.

Mange institusjoner opplever i dag minkende forutsigbarhet fordi finansieringen i økende grad knyttes til konkurranseutsatte og tidsavgrensede prosjekter og programsatsinger. Selv om dette gir muligheter til satsing på kort sikt medfører det også usikkerhet om fremtidig ressurstilgang og behov for arbeidskraft, noe som igjen er en utfordring for systematisk og langsiktig arbeid med kvalitet i utdanningene. Nye kvalitetstiltak må følges opp med økte basisbevilgninger slik at hele utdannings- og forskningssektoren får gode forutsetninger for å utvikle kunnskap og utdanninger av høy kvalitet.

Vi vil i denne sammenheng påpeke at regjeringens «effektiviseringskutt» på 0,7 % årlig rammer den daglige driften og muligheten til kvalitetsutvikling. Det framstår som et stort paradoks at regjeringen på den ene siden mener at støtte- og undervisningspersonalet ved universiteter og høyskoler fint kan arbeide så vidt mye mer effektivt hvert år at man kan ta ut en effektiviseringsgevinst, og samtidig er bekymret for det møysommelige kvalitetsarbeidet.

Vitenskapelig ansatte står i et forventningspress mellom tid brukt til forskning, undervisning og formidling. Det er veldig uheldig at stortingsmeldingen ikke tydeliggjør hva de ulike tiltakene vil ha å si for arbeidsvilkårene til de ansatte i sektoren. Meldingen kan dermed bidra til å forsterke heller enn å dempe krysspresset.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær