Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Evaluering av norsk forskerutdanning

(01.11.02) Forskerforbundets høringsuttalelse til "Evalueringsrapport om norsk forskerutdanning" fra Norges Forskningsråd.

Utdannings- og forskningsdepartementet
Postboks 8119 Dep
0032 Oslo

Oslo, 01.11.02, btb/sl

EVALUERING AV NORSK FORSKERUTDANNING

Det vises til brev fra Utdannings- og forskningsdepartementet av 01.07.02 vedlagt ”Evalueringsrapport om norsk forskerutdanning”.

Generelt
Evalueringspanelet gir en god beskrivelse av hovedproblemene ved dagens doktorgradsstudium, men trekker i liten grad frem de positive trekkene og de gode erfaringene flere fagmiljøer har med dagens doktorgradsutdanning. Hovedproblemet er ikke mangel på kvalitet, men er knyttet til kandidatenes alder når de disputerer, tiden doktorgradsutdanningen tar og den lave gjennomføringsprosenten. Utdanningene sliter i dag med mange av de samme problemene som man slet med på 1970- og 80-tallet og som innføringen av et felles nasjonalt reglement for organiserte doktorgradsstudier i 1993 skulle bøte på. Det er derfor viktig å drøfte tiltak for bedre veiledning og oppfølging under studiet og endret omfang av avhandlingen. I rapporten presenteres flere interessante forslag som Forskerforbundet tror kan bidra til å styrke norsk forskerutdanning, se kommentarer til de ulike punktene i høringsbrevet.

Kommentarer til de enkelte moment i del 3 i høringsbrevet:

1. All organisert doktorgradsutdanning bør normeres til 4 års varighet.

Forskerforbundet mener at doktorgradsutdanning/forskerutdanning fortsatt skal være tre år. Normal tilsettingstid i stipendiatstilling skal være fire år, inkludert et år med pliktarbeid, og uavhengig av finansieringskilde.

Stortinget har nettopp vedtatt en ny gradsstruktur for høyere utdanning med 3-årig bachelor grad, 2-årig mastergrad og 3-årig doktorgrad. Samlet studietid er 8 år som er i samsvar med internasjonale normer for høyere utdanning inkludert forskerutdanning, trukket opp i Sorbonne-/Bologna-erklæringene. Forskerforbundet har støttet innføringen av den nye gradsstrukturen og ønsker at denne prøves ut i noen år før det eventuelt vurderes å foreta endringer. Videre er institusjonene allerede kommet langt i arbeidet med overgang til ny gradsstruktur slik at endringer på dette tidspunktet vil skape betydelig merarbeid.

Når det gjelder tilsettingstiden i stipendiatstilling, har Forskerforbundet lenge arbeidet for at denne skal være på fire år inkludert et år med pliktarbeid. I dag er det hovedsakelig stipendiater i stillinger finansiert av universitetene og høgskolene som har slike tilsettingsvilkår. Stipendiater finansiert av Norges forskningsråd og andre eksterne kilder har ofte treårige tilsettingsperioder.

Etter Forskerforbundets mening er fireårige tilsettingsperioder viktige fordi de gir rom for arbeidserfaring blant annet i form av undervisning, veiledning av studenter og andre undervisningsrelaterte oppgaver. Institusjonene er også avhengige av den arbeidsinnsats som stipendiatene yter. Fireårige tilsettingsperioder gir videre rom for å strekke datainnsamling og bearbeiding av data over flere år, noe som faglig sett kan være nødvendig og som samtidig bidrar til faglig modningsprosess.

Se også kommentarene til pkt 2 og 3.

2. Opptak til doktorgradstudier bør normalt foregå etter det første året av mastergradsstudiet slik at forskerutdanningen blir en integrert del av høyere utdanning og kan gjennomføres i ung alder. Det bør utvikles et eget system med 1+4 års tidsbruk til master+ph.d. for studenter som ønsker å ta forskerutdanning.

Forskerforbundet tar sterk avstand fra dette forslaget i evalueringsrapporten og går inn for at opptak og oppstart av doktorgradsutdanning finner sted på grunnlag av avlagt 2-årig mastergrad.

Forskerforbundet gjør dette av flere grunner.
Som redegjort for i kommentaren til pkt 1 har Stortinget vedtatt at gradsstrukturen for høyere utdanning inkludert forskerutdanning, skal ha en tidsramme på 8 år. Forslagene i evalueringsrapporten om 4-årig forskerutdanning og start på forskerutdanningen alt etter første året i mastergraden, bryter med den nye gradsstrukturen, noe forbundet går mot.

Studenter får normalt sitt første møte med vitenskapelig arbeid i mastergradsstudiet, og de færreste studenter vil ha forutsetninger for å velge en forskerutdanning etter bare ett år av mastergraden. Mulighetene for å velge feil er derfor store, og mangelfull erfaring fra forskning kan føre til at flere enn i dag ikke fullfører doktorgraden, enten fordi de mislykkes eller fordi de finner ut at dette ikke er det rette for dem. Disse vil sitte igjen med en bachelor-grad, mens studenter som har fullført mastergraden, har denne å falle tilbake på dersom de avbryter forskerutdanningen.

Forskerforbundet er bekymret for rekrutteringen av dyktige kandidater til forskerutdanning hvis en må søke om opptak allerede etter det første året av mastergraden. For en student som bare har bestått lavere grad, vil det kunne virke avskrekkende å velge et fireårig løp før en har fått erfaring i hva det vil si å forske. Det er derfor grunn til å anta at studentene vil se det som en fordel å gjennomføre høyere grad før de bestemmer seg for det videre løpet, noe som kan føre til at få studenter fortsetter med doktorgradsutdanning. Det kan også føre til at det ikke er de best egnete og dyktigste kandidatene som går videre til doktorgradsstudier. For institusjonene vil det være vanskelig å vurdere hvem som er egnet til doktorgradsstudier og finne gode opptakskriterier hvis opptak skjer etter første året av mastergraden.

Doktorgradsutdanningen bør også være åpen for kandidater som har vært i arbeid noen år etter avsluttet mastergrad. Disse kandidatene er ofte både motiverte og har viktig arbeidslivserfaring, noe som vil ha betydning for gjennomføring av doktorgradsutdanningen.

Det er i rapporten ikke gått nærmere inn på finansiering av den foreslåtte doktorgradsutdanningen, men det later til at den som i dag skal foregå i stipendiatstilling. Forskerforbundet mener at all forskerutdanning skal foregå i stilling, men vil peke på at det foreliggende forslaget kan føre til problemer med hensyn til tilsettingskriterier; hva skal en vektlegge ved utvelgelse/tilsetting etter bare ett år med mastergradsstudier?
Dersom doktorgradsutdanningen skal finansieres av Lånekassen, blir det meget dyrt for studentene, og de vil ikke omfattes av sosiale rettigheter som er knyttet opp til status som arbeidstaker.

En kombinasjon av studielån, f eks det første året, og stipendiatstilling, er også problematisk og forutsetter en ordning der alle som kan dokumentere en viss fremgang i studiet, sikres stipendiatstilling. Ordningen fører samtidig til at institusjonene må ha ressurser til å kunne opprette det antall stipendiatstillinger som til en hver tid er nødvendig. Uten en slik ordning kan studenter risikere å måtte avbryte doktorgradsutdanningen etter det første året på grunn av manglende finansiering.

Se også kommentarer til pkt. 1 og 3.

3. Til erstatning for den ettårige pliktarbeidsdelen bør det innføres et halvt års opplæringsprogram i undervisnings- og formidlingspraksis der studentene får faglig oppfølging og praktisk erfaring. Det fører til at studentene vil få et halvt år ekstra til arbeidet med avhandlingen og/eller opplæringsprogrammet.

Som uttalt i kommentaren til pkt 1 går Forskerforbundet mot at dagens ordning med fireårig stipendiatperiode inkludert treårig forskerutdanning og et år med pliktarbeid, erstattes av en forskerutdanning på fire år, inkludert et halvårig obligatorisk opplæringsprogram der studentene gis opplæring i undervisnings- og veiledningspraksis.

Året med pliktarbeid er viktig for å gi jobbrelatert praksis for eksempel i form av undervisningsrelaterte oppgaver eller oppgaver knyttet til arbeidet med doktorgraden. Dette gir blant annet verdifull undervisningserfaring og kan bidra til at stipendiatene blir bedre inkludert i fagmiljøet. Dette er også en viktig forberedelse til fremtidig arbeid uavhengig av hvilken karriere kandidatene velger etter utdanningen. En annen grunn til at stipendiatperioden bør være fireårig, er sosialiserings- og modningsprosessen som studentene skal gjennom. Med omlegging til ny gradsstruktur med kortere studier og mindre mulighet til selvstendige studier blir dette enda viktigere enn hva tilfellet er i dag.

Selv om Forskerforbundet vil beholde dagens ordning med ett års pliktarbeid, er forbundet positiv til å foreta endringer i pliktarbeidet. For å styrke undervisningspraksisen og øke utbyttet av erfaringen med faglig formidling, kan det være fornuftig å tilby doktorgradsstudentene veiledning i undervisningsmetoder og pedagogisk oppfølging under undervisningen. Et krav om formalisert pedagogisk opplæring vil imidlertid medføre økte kostnader for institusjonene som i så fall må dekkes inn over institusjonenes rammetildeling. Et slikt formalisert tiltak vil også redusere omfanget av andre deler av det tradisjonelle pliktarbeidet, og institusjonene må derfor dekke opp undervisningen på annen måte.

4. En større andel av stipendatstillingene bør finansieres over lærestedenes budsjetter, bl.a. for å bidra til en mer fleksibel overgang fra mastergradsstudiet til doktorgradsstudiet og for å gi miljøene bedre anledning til å fange opp talentene.

Forskerforbundet er enig i at en større andel av stipendiatstillingene bør opprettes ved institusjonene og finansieres over institusjonenes budsjett.

Institusjonene utvikler egne forskningsstrategiske planer, og opprettelse av stipendiatstillinger må ses i sammenheng med institusjonenes satsingsområder innen forskning. Det er institusjonene som kjenner behovet for stipendiatstillinger, det er også institusjonene som lettest kan fange opp de beste forskerrekruttene og bidra til raskere overgang mellom høyere utdanning og forskerutdanningen for studentene.

5. Omfanget av avhandlingen bør reduseres til et normalt internasjonalt nivå i de fag hvor dr.philos.-tradisjonen henger igjen.

Forskerforbundet støtter forslaget i evalueringsrapporten og mener det er institusjonenes ansvar å sørge for at omfanget av avhandlingen er i samsvar med regelverket for doktorgradsutdanningene.

Det er særlig fagmiljøer innenfor humaniora og samfunnsfag der tradisjonen med omfattende avhandling er sterk. Det bør legges til rette for å endre arbeidsform og oppfølging av doktorgradsstudentene underveis i studiet, se kommentarene under punkt 8. Også innenfor disse fagene kan doktorgradsstudentene med fordel arbeide i faglige team innenfor større prosjekter og i tettere samarbeid med veileder/veiledere.

6. Dr.philos.-graden har vært et hinder for en gjennomgripende reform av norsk forskerutdanning og bør avskaffes.

Forskerforbundet mener at Dr.philos.-graden bør videreføres.

Det er ikke Dr. philos graden i seg selv som har medvirket til at kvalitetskravene er for høye i en del fagområder, og avvikling av graden vil neppe medføre endringer i de aktuelle fagmiljøenes oppfatning av kvalitetskravene til en doktoravhandling. Dessuten kan det blant vitenskapelige medarbeidere med lengre erfaring fortsatt være behov for en grad som ikke krever at en følger et fast opplegg.

7. Opptaksprosessen tar for lang tid, og må kortes inn. Kravet til at det skal foreligge en prosjektbeskrivelse før opptak til forskerutdanningen bør fjernes.

Forskerforbundet er enig i at opptaksprosessen bør forenkles og kortes inn, men ser at fagmiljøene har så ulik praksis at det kan være vanskelig å lage felles retningslinjer for opptak til doktorgradsutdanningene.

Kandidater som søker opptak til doktorgradsstudier ved eget fakultet/institutt, vil i samarbeid med aktuelt fagmiljø kunne utarbeide en kortfattet prosjektbeskrivelse som legges til grunn for opptak. Kandidater som derimot søker opptak ved andre fakulteter eller institusjoner enn der de har tatt mastergraden, har ofte ikke de nødvendige kontaktene i fagmiljøet. For disse bør det være tilstrekkelig å skissere aktuelle problemstillinger. Etter at opptak har funnet sted, bør instituttet være ansvarlig for at det utarbeides tilfredsstillende prosjektbeskrivelser.

Doktorgradsstudenter med ekstern finansiering kan ha spesielle problemer. Det finnes i dag eksempler på at slike i enkelte tilfeller bruker lang tid på å etablere formell tilknytning til et doktorgradsprogram ved institusjonene. En av årsakene til dette er at tilsetting i stipendiatstilling og opptak til doktorgradsutdanning er to ulike prosesser som det kan være vanskelig å koordinere. Forskerforbundet etterlyser bedre informasjon overfor potensielle rekrutter om rutiner og opptakskrav.

8. Veiledningen av doktorgradsstudentene bør styrkes ved at det innføres: formell utnevnelse av to veiledere, rutiner for at andre enn veileder følger opp fremdriften i prosjektet, prosedyre for skifte av veileder hvis aktuelt, regelverk for hvordan doktorgradsstudium og tilsettingsforhold kan avsluttes hvis stipendiaten ikke viser tilstrekkelig fremgang i studiet og opplegg for veilederskolering, inkludert nasjonale håndbøker for veiledere.

Forskerforbundet støtter de fleste forslagene i dette punktet og mener de er viktige tiltak som vil bidra til nødvendig styrking av veiledningen av doktorgradsstudenter. Når det gjelder forslaget om å utarbeide regler for hvordan et tilsettingsforhold kan avsluttes hvis stipendiaten ikke viser tilstrekkelig fremgang, må slike regler ses i sammenheng med tjenestemannslovens bestemmelser siden stipendiatstillinger er ordinære stillinger. Når det gjelder forslaget om at andre enn veileder skal følge opp fremdriften i prosjektet, mener forbundet dette bør være instituttet, eventuelt fagmiljøets ansvar.

Forskerforbundet mener at det i større grad må bli vanlig at doktorgradsstudentenes arbeid kobles på større prosjekt som veilederen arbeider med. Dette vil medføre at oppgavene knyttet til veiledning i større grad blir oppfattet som en ressurs for veilederen og forskningsmiljøet.

9. Forskerutdanning må skje i stimulerende forskningsmiljøer på internasjonalt nivå og som deltar i internasjonalt forskningssamarbeid. Det må være flere studenter i et doktorgradsprogram for at det skal utvikle seg et stimulerende fagmiljø og for at det skal gi noen mening å utvikle og gjennomføre et opplæringsprogram.

Norsk Forskerforbund deler den overordnete målsettingen som framkommer av formuleringen i punkt 9. Innen små fag kan det imidlertid være vanskelig å oppfylle kravet om flere doktorgradsstudenter. Det skjer viktig forskning også i de mindre fagene, og det må fortsatt gis anledning til å ha doktorgradsstipendiater tilknyttet doktorgradsprogrammer på slike områder.

10. Norge bør utvikle forskerskoler i tilknytning til de beste forskningsmiljøene som kan sette en standard for andre miljøer med hensyn til bl.a. gjennomstrømning og fullføringsgrad.

Forskerforbundet synes det er vanskelig å ta stilling til forslaget om forskerskoler så lenge disse ikke er nærmere beskrevet.
Riktignok drøfter evalueringsrapporten ulike definisjoner av hva forskerskoler kan være og viser til at de kan organiseres som et eget administrativt organ innen en institusjon, som ulike former for nettverkssamarbeid eller som en særskilt enhet innenfor et nasjonalt forskerutdanningsprogram, men uten at dette er særlig klargjørende. Organisering av eventuelle forskerskoler kan avgjøres av institusjonene, men det bør skje innenfor fastlagte rammer. Forskerforbundet vil understreke at dersom forskerskolene skal kunne utgjøre en kvalitativ forskjell, er det avgjørende at de blir fulgt opp med budsjettmidler.

11. Eksponering av forskerstudentene for utenlandske forskere er viktig, men behøver ikke nødvendigvis foregå ved lengre utenlandsopphold slik målsettingen er i dag. Det nordiske samarbeidet bør styrkes.

Forskerforbundet mener det er meget viktig at stipendiater får et utenlandsopphold i løpet av stipendiatperioden for etablering av personlige kontakter i internasjonale forskningsmiljøer. Forskerforbundet vil understreke at den viktigste innfallsporten for en doktorgradsstudent til det internasjonale miljøet er gjennom veilederens kontaktnett. Et krav til veiledere bør derfor være at de er aktive innenfor det internasjonale fagfellesskapet på fagområdet.

Det kommer fram i rapporten at det er uklart hvem som har ansvar for å finansiere utenlandsopphold for stipendiater/doktorgradsstudenter. I en periode hvor institusjonene pålegges stadig flere ressurskrevende oppgaver innenfor begrensede økonomiske rammer, må målsettinger om internasjonale opphold for doktorgradsstudenter følges opp med ressurser for at målsettingen skal kunne bli noe annet enn fine ord. Ressurser til utenlandsopphold bør derfor legges inn i bevilgningene til institusjonene over statsbudsjettet, samtidig som også Norges forskningsråd avsetter en egen pott til slike utenlandsopphold.

12. Veileder og doktorgrasstudenten bør ha mindre innflytelse på valg av medlemmer i bedømmelseskomiteen enn i dag.

Forskerforbundet mener at doktorgradsstudenten ikke skal kunne påvirke valg av medlemmer i bedømmelseskomiteen. Veileder bør kunne fremme forslag til hvem som skal delta, men bør ikke ha avgjørende myndighet i spørsmålet. Forskerforbundet mener det avgjørende er at institusjonen har rutiner for oppnevning av komitemedlemmer som sikrer at medlemmene er habile og kompetente på fagområdet.

13. Oppnevnelse av bedømmelseskomite bør skje før avhandlingen formelt er innlevert, og det bør innføres en maksimumstid på fire måneder mellom innlevering av avhandling og disputas.

Forskerforbundet støtter forslaget i evalueringsrapporten om at det bør innføres en maksimumstid på perioden mellom innlevering av avhandling og disputas. Forslaget om fire måneder som maksimumsgrense er på linje med den danske ordningen og kan være en realistisk målsetting.

Med en slik ordning kan det være en god ide å foreta oppnevning av komiteen før avhandlingen formelt er levert, men en må være sikret at avhandlingen vil bli avlevert innen rimelig tid, for eksempel i løpet av en måned.

Forskerforbundet er kjent med at det innenfor realfagene gjøres en utredning på hvorvidt bedømmelsesprosessen skal omgjøres til en ”peer-review” ordning. En avgjørelse på dette punktet bør derfor avvente utfallet av utredningen i realfagene.

14. Disputasen bør forenkles. Både selvvalgt og oppgitt prøveforelesning bør fjernes og heller integreres i opplæringsprogrammet. Alle doktorandene bør selv presentere innholdet i avhandlingen.

Forskerforbundet mener at prøveforelesningen har verdi. Det bør derfor være opptil fagmiljøene/institusjonene å avgjøre om det er formålstjenlig å beholde den. Forbundet kan ikke se at det knytter seg problemer til ulik praksis fagmiljøene eller institusjonene imellom så lenge et fagområde på nasjonalt plan følger samme praksis.

15. Doktorgradsprogrammene bør ta hensyn til næringslivets kompetansebehov, noe som ikke minst medfører at de sørger for at kandidatene oppnår sin doktorgrad i ung alder.

Forskerutdanningen skal kvalifisere for arbeid i universitets- og høgskolesektoren, i instituttsektoren, i offentlig forvaltning og i næringslivet. I denne forbindelse viser både evalueringsrapporten og andre undersøkelser at næringslivet i Norge sammenliknet med andre nordiske og europeiske land, i liten grad etterspør forskerkompetent personale. Dette kan skyldes innrettingen på doktorgradsprogrammene. Det kan også skyldes at norsk næringsliv av ulike årsaker i liten grad opplever behov for denne type kompetanse. Forskerforbundet kan imidlertid vanskelig se at lavere snittalder på ferdig utdannete doktorgradsstudenter vil endre dette bildet. Trolig vil næringslivet være like tjent med forskere som også har annen praksis før de tar doktorgraden.

16. Norge bør øke satsingen på postdoktornivået, og på sikt bør det stilles krav om en postdoktorperiode, helst i et internasjonalt forskningsmiljø, før man kan få fast vitenskapelig stilling ved norske universiteter.

Forskerforbundet ønsker sterkere satsing på postdoktorstillinger og deler evalueringsrapportens oppfatning av at dette vil være en god måte å beholde forskertalentene ved institusjonene samtidig som kandidatene gis ytterligere kompetanse i påvente av faste stillinger på fagområdet. Postdoktorstillinger vil være et viktig rekrutteringstiltak når sektoren går en større aldersavgang i møte og samtidig skal følge opp opptrappingsplanen for investering i forskning.

Forskerforbundet går sterkt mot forslaget om at det skal stilles krav om en postdoktorperiode for at en kan få fast tilsetting i sektoren. Veien fram til fast tilsetting i vitenskapelig stilling er i praksis allerede alt for lang. Et forslag om å øke perioden med ytterligere tre år før fast stilling, kan virke demotiverende på forskerrekruttene og kan bidra til å forverre en allerede vanskelig rekrutteringssituasjonen.

17. Satsingen på forskerutdanningen i medisin bør økes og dimensjoneres også mhp. framtidige behov innen bioteknologi og farmasi sett i sammenheng med satsingen innen funksjonell genomikk.

Ingen kommentar.

18. Forskerutdanningen i odontologi bør primært finne sted ved større relevante naturvitenskapelige, medisinske, eller samfunnsvitenskapelige forsknings- og forskerutdanningsmiljøer.

Ingen kommentar

19. Det bør etableres et uavhengig nasjonalt register over doktorgradsstudenter i Norge. Et slikt register bør opprettes raskt slik at det kan bli etablert gode tidsseriedata som vil være viktige for senere vurderinger av gjennomstrømningen i forskerutdanningen.

Forskerforbundet støtter forslaget under forutsetning av at dagens dataregistre ikke gir mulighet for å foreta slike tidsserieundersøkelser.

Andre forslag

Forskerforbundet vil anmode departementet å gjennomgå retningslinjer for tilsetting i stipendiatstillinger fra 1986 og i den sammenheng se spesielt på eventuelle vilkår for utvidet stipendiatperiode.

Forskerforbundet vil også anmode departementet om å arbeide for at stipendiater som har sluttført stipendiatperioden uten å bli ferdig med doktorgraden, gis anledning til å fullføre avhandlingen. Regelverket for tildeling av dagpenger under arbeidsløyse og Aetats praktisering av dette, medfører at doktorgradsstudenter fratas muligheten til å arbeide med avhandlingen på egen fritid. Andre dagpengemottakere kan derimot, i henhold til forskrift, ta utdanning utenfor normal arbeidstid med redusert studieprogresjon. Doktorgradsstudenter må derfor gis samme rettigheter som andre arbeidsledige.

Forskerforbundet vil til slutt minne om sitt forslag om å innføre en ordning med avskrivning av 50.000 kr av studielånet ved avlagt doktorgrad for å bedre rekruttering til doktorgradsutdanningen og øke fullføringsgraden.

Med vennlig hilsen
NORSK FORSKERFORBUND

Kolbjørn Hagen
Leder

Kari Kjenndalen
Generalsekretær

Gjenpart til:
Akademikerne
Norges forskningsråd
Universitets- og høgskolerådet
Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen