Innspill til stortingsmelding om helseberedskap

Forskerforbundet sender med dette våre innspill til Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med en stortingsmelding om helseberedskap.

Som departementet selv beskriver i høringsbrevet står vi i dag i en situasjon med krig i Europa, der det sikkerhetspolitiske landskapet er endret. Det er økt fare for å bli utsatt for andre typer krigføring enn konvensjonell krig, noe som vil stille større og andre krav til den framtidige helseberedskapen. Vi står også overfor utfordringer som klimaendringer, demokratisk tilbakegang, globalisering, nye sårbarheter som følge av økt digitalisering, demografiske endringer og urbanisering. Samtidig har vi akkurat erfart en pandemi, som satte helseberedskapen vår på prøve.

En stortingsmelding om helseberedskap vil naturlig nok omhandle planer, ansvarsfordeling, samarbeidsformer og ikke minst den operative kapasiteten til å takle kriser i helsesektoren. Forskerforbundet vil i tillegg løfte fram kunnskap som en viktig del av beredskapen. Helsevesenet er helt avhengig av grunnforskning, anvendt forskning, utdanning og innovasjon for å kunne gi gode helsetjenester til innbyggerne. I trange budsjettider kan det være fristende å kutte i bevilgninger til forskning fordi forskning virker langsomt, og ingen merker et forskningskutt dagen etter. Kutt i forskning merker vi bare den dagen det virkelig gjelder. Som når en krise inntreffer. Forskning, inkludert grunnforskningen, må derfor være en helt sentral del av vår samfunnsberedskap, og vår helseberedskap.

Om krisen rammer i form av pandemier, ekstremisme og terror, digital sårbarhet, miljø eller tar andre former, så er et solid kunnskapsgrunnlag og tillit til forskning en forutsetning for både håndtering og løsning av krisen.

I forbindelse med koronapandemien erfarte vi hvor viktig det er med en kunnskapsberedskap. Et eksempel knytter seg til anskaffelse av vaksiner og gjennomføring av vaksinering av befolkningen. Etablerte forskningsmiljøer klarte å utvikle koronavaksiner raskt, mye på grunn av all den grunnforskningen som lå klar og som det kunne trekkes veksel på når det konkrete behovet meldte seg. I sluttrapporten fra koronakommisjonen kommer det tydelig fram hvordan forskning lå til grunn for beslutninger om hvordan en mest mulig effektiv og dekkende vaksinering av befolkningen kunne gjennomføres. Slik kunne vi oppnå en relativt høy vaksinasjonsgrad i befolkningen.

Nøkkelen til å finne løsninger og nye muligheter i møte med framtidige utfordringer og uforutsette hendelser, ligger i kunnskap og forskning. Kunnskap og forskning, som er relevant for krisehåndtering og forebygging av trusler i helsesektoren, må derfor styrkes. Relevante forskningsmiljøer må sikres stabil finansiering som ivaretar behovet for langsiktighet i den faglige virksomheten. Det er derfor svært urovekkende at blant annet Folkehelseinstituttet (FHI) nå opplever en dramatisk nedskjæring, som kan svekke dette svært betydningsfulle kompetansemiljøet.

FHI skal overvåke smittesituasjonen i landet og utføre helseanalyser og forskning. De skal gi faglig bistand, råd, veiledning og informasjon til kommunene. FHI har en helt sentral plass innenfor helseberedskapen, og vi står dessverre nå i fare for å miste kunnskap og systemer som er utviklet gjennom koronapandemien, og som vil gjøre landet bedre rustet når neste krise/pandemi kommer. FHI sitter i dag på et stort kunnskapspotensial til nytte ved framtidige kriser, som ligger i forskning på konsekvenser av pandemien og konsekvenser av tiltakene som ble gjennomført. Dette vil være viktig kunnskap for en framtidig beredskap innenfor helsesektoren, og det vil være svært synd om denne kunnskapen ikke blir utnyttet.

Forskerforbundet mener regjeringen må ta lærdom av koronapandemien. FHI ble systematisk nedbygget de siste årene før pandemien. Det innebar et kompetanseunderskudd og store utfordringer med å rekruttere nok fagfolk da pandemien kom. Rapporten fra koronakommisjonen synliggjør godt hvor viktige fagmiljøene ved FHI var under pandemihåndteringen. Dette gjaldt ikke minst oppgaver knyttet til kunnskapsformidling, smittevernfaglige drøftinger og rådgiving, samt utvikling av digitale løsninger. Denne kunnskapen bidro til god håndtering av krisen, og hadde positive effekter for førstelinjen i helsetjenestene, både i kommunene og i sykehus. Ved neste krise kan det være FHI, eller også andre viktige forsknings- og kompetansemiljø innenfor matsikkerhet, vann, luft, strålevern mm. som må være rustet for å bidra i håndteringen av påfølgende helseutfordringer. Som en del av den helsepolitiske beredskapen bør det gjøres en kartlegging av hvilke fagmiljø som er nødvendige. Har vi de vi trenger, har de nødvendig bredde og tilstrekkelig kapasitet?

Langsiktig grunnforskning og sterke forskningsmiljøer med forutsigbare rammebetingelser må inngå som en viktig del av nasjonens framtidige helseberedskap.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Generalsekretær