Akademisk ytringsfrihet (NOU 2022:2)

Høringssvar NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet

Kunnskapsdepartementet har sendt NOU 2022:2 Akademisk ytringsfrihet på høring. Her følger Forskerforbundets høringssvar. Det er lagt opp på følgende måte:

I.  Forbundets overordnet syn på utredningen og dens styrker og svakheter
II.  Akademisk frihet som begrep
III. Kommentarer til Kierulf-utvalgets forslag til tiltak 

I.  Forskerforbundets overordnede syn på NOU 2022:2

Ekspertgruppa ledet av Anine Kierulf har gjort en solid jobb på kort tid og belyser mange viktige problemstillinger knyttet til akademisk frihet, ytringsfrihet og offentlig formidling av forskning og kunnskap. Samtidig mener Forskerforbundet at tidsnøden har ført til en uheldig avgrensing i arbeidet. Utredningen vektlegger primært kulturelle skranker for formidling i UH-sektoren, og drøfter dermed ikke mange strukturelle aspekter med betydning for den akademiske friheten.

En for snever avgrensing av mandatet

I oppnevningsbrevet beskriver departementet bakgrunnen for ekspertgruppas arbeid og mandat. Her beskrives utviklingstrekk som gir grunn til bekymring for den akademiske friheten og det konkluderes slik:

Faglig frihet for den enkelte forsker er et grunnleggende premiss for forskningens uavhengighet og legitimitet. Det er et problem dersom ansatte påvirkes av trusler, hets osv. slik at de ikke ønsker eller tør å forske på eller undervise i enkelte problemstillinger eller temaer.

Ekspertgruppa skal følgelig «utrede problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet», vurdere lovendringer «for å tydeliggjøre de ansattes akademiske ytringsfrihet», «beskrive mulige trusler mot akademisk frihet» og «gi grunnlag for å diskutere forutsetningen for utøvelsen av akademisk frihet». Bakteppet for oppnevningen var dessuten diskusjonen som fulgte Aune-utvalgets forslag om å slå fast institusjonenes ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten (NOU 2020:3). Mandatet til arbeidsgruppa ga en bred inngang til spørsmålet om akademisk frihet og ytringsfrihet. Ekspertgruppa ble imidlertid gitt liten tid, og avgrenset mandatet til i hovedsak å omhandle «vitenskapelig ansattes formidlingsoppdrag». Drøftingene og forslag til tiltak for å styrke akademisk ytringsfrihet er derfor i hovedsak redusert til å dreie seg om formidling og ytringskultur ved universiteter og høyskoler. Det er etter vårt syn synd. På den måten blir ikke de potensielt mest utsatte forskerne i instituttsektoren og helsesektoren inkludert.

Ingen generell formidlingskrise

Ekspertgruppa synes å legge til grunn at akademia står i en slags generell formidlingskrise, og at formidling derfor må styrkes og opprioriteres. Det underliggende premisset om en generell formidlingskrise i norsk forskning i dag, er imidlertid dårlig underbygd. Det empiriske grunnlaget viser tydelig at vitenskapelig ansatte er svært aktive både i tradisjonelle medier og på ulike digitale plattformer og sosiale medier, og at de bruker en like stor andel av tiden sin til formidling som tidligere. Som også utredningen understreker (s. 57), er tid den avgjørende faktoren for hvorfor vitenskapelig ansatte ikke formidler (mer enn de gjør). Siste tidsbruksundersøkelse (NIFU Arbeidsnotat 2021:15) viser at vitenskapelig ansatte i gjennomsnitt jobber 46 timer i uka. Gitt at man ikke vil tilføre flere ressurser, må man aktivt regulere ned tid brukt på forskning og undervisning for å justere opp tid til formidling. Det er ikke gitt at det er ønskelig.

God på kultur – mangler diskusjon og tiltak på struktur

Ekspertgruppens hovedfokus er ytringskultur. Institusjonene må bli flinkere til å diskutere ytringsfrihet, gi opplæring i ytringsfrihet, og ha systemer for å støtte sine formidlere når de står i stormen. Forskerforbundet er positiv til forslagene om å styrke dette, blant annet forslag til en erklæring om akademisk ytringsfrihet for institusjonene og «ytringsvettregler» for akademikere. Vi er også positive til utvalgets mer spesifikke forslag til lovendringer, som vi vil komme tilbake til i detalj under.

Det er likevel ikke slik at bedre skikk og bruk og gode samtaler om ytringsfrihet vil løse alle utfordringene knyttet til akademisk frihet i Norge. Grunnen til det er at flere av truslene mot den akademiske friheten er strukturelle. Som Fredrik Thue oppsummerer i underlagsrapporten til ekspertgruppa, Et ytringsklima under press? (2021, s. 100):

I dagens situasjon er det imidlertid vår vurdering at mer subtile former for konformitetspress mot forskningen fra offentlige myndigheter, forskningsråd, institusjonsledelse og andre aktører i forskningens omverden som kontrollerer strategiske ressurser utgjør et større potensielt problem for vitenskapelig ansattes ytringsfrihet enn det som utgår fra identitetspolitisk aktivisme og kanselleringskultur.

Disse utfordringene nevnes i utredningen (særlig i kap. 6.4), men gis ingen videre behandling eller møtes med tiltak. Forskerforbundet er kritisk til at de mange perspektivene knyttet til styring og finansiering av utdanning og forskning ikke gis en grundigere behandling i en slik utredning.

Det er bare rundt 50 prosent av de vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren og forskerne ved helseforetakene som er fast ansatt. Mange unge forskere er ansatt på korte kontrakter knyttet direkte til eksterne finansieringskilder. Hva gjør dette med deres akademiske frihet og muligheten og ønsket om å bringe kontroversielle funn ut i offentligheten? Ikke minst; hvordan sikrer vi den akademiske friheten og ytringsfriheten innenfor slike rammebetingelser?

Der 5-7 prosent av forskerne oppgir at frykt for kritikk fra kolleger eller ubehageligheter i møte med offentligheten, viser ISFs studie Ytringsfrihet i en ny offentlighet (2022), at ti ganger så mange oppgir manglende finansiering som årsak til at de har unnlatt å realisere en forskningsidé. Manglende finansiering framstår altså som «den klart viktigste årsaken til at forskere på tvers av fagfelt har unnlatt å realisere egen forskning» (s. 199). Det virker derfor litt paradoksalt å bruke nesten all energien på den noe marginale andelen som oppfatter kulturen som et problem. Det er selvsagt ikke tilstrekkelig finansiering til alle ideer, og da ligger det mye makt hos de som fordeler forskningsmidlene. Heri også en mulighet for at det utvikler seg konformitetspress og lydighet mot systemet og dets sentrale aktører. ISFs studie viser at flere ikke opplever at finansieringssystemet er objektivt eller basert kun på vitenskapelig kvalitet. Forskere kan dermed tilpasse forskningen sin til det de antar er det hegemoniske perspektivet, konkluderer ISF-rapporten. «Slik kan vi ende med en mer ensrettet forskning enn det som hadde vært det beste for både faglig diskusjon og utvikling» (s. 201). Regimet for forskningsfinansiering er slik sett en utfordring for akademisk frihet.

Et annet aspekt som hadde fortjent nærmere utredning, er spørsmålet om næringsinteresser og varierende press fra politisk hold. I instituttsektoren står forskningen ofte i et spenningsfelt mellom forskere, arbeidsgivere, oppdragsgivere, næringsaktører, myndigheter og andre politiske aktører. Med sitt blikk på kulturen i UH-sektoren behandler ekspertgruppa i liten grad de utfordringer forskere som primært driver med oppdragsforskning står i. Mange av disse opplever press på forskningsfriheten og mulighet for å ytre seg om det som kan oppfattes som kontroversielt, eller gå mot sterke næringsinteresser. Hvordan vi best kan ivareta forskere som står i et slikt sterkt krysspress, som vi eksempelvis har sett knyttet til oppdrettsnæring, samferdsel og innvandring, er stadig like uavklart.

Akademisk frihet omfatter også undervisning. Akademisk frihet har to sider; den institusjonelle og den individuelle. I den individuelle delen skal de vitenskapelig ansatte bl.a. fritt legge opp sin undervisning. Noen utdanninger er i utgangspunktet svært detaljstyrte gjennom rammeplaner og lignende, og det kommer også for andre utdanninger nye pålegg og instrukser knyttet til undervisningen. Noe av dette gir klare begrensninger på den individuelle, akademiske friheten - også på ytringsfriheten i et undervisningsrom. Dette er ikke problematisert i utredningen.

Det er videre en eksplisitt målsetning at forskning og undervisning skal gjøres åpent tilgjengelig på digitale plattformer. Noe er allerede implementert. Videre ser vi at flere institusjoner forsøker å innføre IPR-politikker med inngripende konsekvenser for den ansattes immaterielle rettigheter og dermed muligheten til å gjenbruke eget materiale. Dette også potensielt i formidling til offentligheten. Heller ikke disse spørsmålene tar denne utredningen skikkelig tak i, selv om det absolutt knytter seg til akademisk frihet og ytringsfrihet, som muligheten til å bestemme innhold og opplegg for undervisning, følelsen av å kunne snakke fritt i et undervisningsrom, det å kunne gjenbruke eget materiale og fritt velge den publiseringskanalen som er best egnet.

Forskerforbundet hadde forventet en grundigere behandling av disse problemstillingene og ber departementet bidra til at disse strukturelle truslene mot akademisk frihet blir en del av oppfølgingen av utredningen om akademisk ytringsfrihet.

II.  Begrepet akademisk ytringsfrihet er problematisk

Med mandatet og utredningen er nyordet akademisk ytringsfrihet etablert. Vi er usikre på om det er godt og bør bevares. Begrepet forsøker å bringe sammen to forskjellige størrelser, akademisk frihet og ytringsfrihet, med høyst ulike begrunnelser og modi operandi. Når ekspertgruppa beskriver den akademiske ytringsfriheten som «en funksjonell delstørrelse både av den generelle ytringsfriheten, og av den individuelle akademiske friheten» (s. 20), er vi faktisk usikker på om det stemmer. Forskere har rett til å ytre seg fritt, også om ting de ikke har greie på, eller som er uklokt. Det følger av den alminnelige ytringsfriheten. Derimot skal forskere presentere sine forskningsfunn med krav til vitenskapelig standard og etterprøvbarhet. Det følger av den akademiske friheten. Det er imidlertid vanskelig å se hvilken funksjonalitet som tilføres ved å bruke betegnelsen akademisk ytringsfrihet.

Utredningen slår fast følgende: «Den akademiske ytringsfriheten er underlagt de normer og standarder som gjelder i forskerfellesskapet», med føringer på både form og innhold (s. 22). Ekspertgruppa mener videre at også ytringer som er «mer generell opplysning, rådgivning eller debatt om akademiske spørsmål av faglig eller institusjonell art som ikke springer direkte ut av det akademikeren forsker på eller underviser», faller inn under utøvelsen av akademisk ytringsfrihet (s. 24). Forskerforbundet er kritisk til at all kunnskapsformidling på denne måten underlegges krav til form og innhold. Det kan føre til større usikkerhet i akademia om grensene for frie ytringer og hvordan man skal formidle i saker hvor ansatte mener å være meningsberettiget.

Det hele blir ytterligere diffust av at ekspertgruppa knytter begrepet akademisk ytringsfrihet også til studenter. Disse kan imidlertid ikke sies å være fullt underlagt forskerfellesskapets normer og standarder, og dermed heller ikke ekspertgruppas definisjon av akademisk ytringsfrihet. Det er også uklart hvordan de teknisk-administrativt ansatte og praksislærere med ansettelsesforhold ved andre virksomheter skal omfattes av et slikt begrep.

Forskerforbundet er derfor ikke overbevist om at sammenstillingen akademisk ytringsfrihet er et godt nytt begrep. Vi mener at det kan bidra til å tilsløre strukturelle faktorer som virker inn på det vi tradisjonelt forstår som akademisk frihet. Forskerforbundet mener derfor at det er behov for å beholde et tydelig skille mellom akademisk frihet og ytringsfrihet.

III.  Kommentarer til tiltaksforslagene

Forskerforbundets kommentarer følger nummereringen i utredningens oppsummerte forslag i kap. 7.7

1.  Endringer i universitets- og høyskoleloven § 1-5

Forskerforbundet støtter intensjonen og ordlyden i endringsforslagene, med følgende unntak/kommentarer:

Nytt ledd (3) er et viktig og godt endringsforslag. Det følger av argumentasjonen over at vi ikke synes det er formålstjenlig å introdusere begrepet akademisk ytringsfrihet i loven. Vi kan heller ikke se at det er grunn til å spesifisere enkeltdeler av akademisk frihet for særlig behandling. Begrunnelsen om hvorfor man ikke vil innføre begrepet akademisk formidling (s. 86), fordi «begrepet ikke finnes i resten av uhl.» og dermed kan skape usikkerhet, bør gjelde også her. Begrepet akademisk ytringsfrihet finnes ingen andre steder i loven og bør utelates. Det følger også av argumentasjonen over at den akademiske friheten er lite verdt dersom den ansatte ikke har tid og ressurser til å utføre FoU-arbeid. Forskerforbundet foreslår derfor at nytt ledd (3) bør lyde:

«(3) Universiteter og høyskoler skal sikre at ansatte og studenter får tilstrekkelig opplæring i og forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet, herunder tid og ressurser.»

Det er en følgefeil i åttende ledd slik forslaget nå er presentert. Offentliggjøring av resultater følger ikke av undervisningsgjerningen (som ved endring utgjør femte ledd), men forskergjerningen (som med endringen utgjør sjette ledd). Dersom man setter inn et nytt tredje ledd, så må andre setning i åttende ledd endres til

«Den som er ansatt i stilling som nevnt i sjette ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer.»

2.  Sikre forskere i andre sektorer bedre vern gjennom endring i andre lover og regler

Utredningen foreslår ikke andre endringer i eksisterende lovverk eller å innføre nye regler for å styrke den akademiske friheten for forskere i andre sektorer som helseforetakene og forskningsinstituttene. Dette synes vi er uheldig, og mener at utvalget burde gitt det en grundigere behandling. Andre framtredende jurister har eksempelvis tatt til orde for at akademisk frihet bør grunnlovsfestes og Forskerforbundet støtter dette.

Utredningen fastslår at alle «vitenskapelig ansatte ved HF-ene bør […] ha tilsvarende akademisk frihet som de som er ansatte ved universitetene» (s. 87), og videre i beskrivelsen av forskningsinstituttene, «er det viktig at vitenskapelig ansatte ved disse instituttene har samme akademiske frihet som universitets- og høyskoleansatte, så langt det er mulig innenfor forskningsinstituttenes særpreg». Forskerforbundet mener at dette kan sikres ved å lovfeste akademisk frihet i eksisterende lovverk som for eksempel helseforetaksloven. Som ekspertgruppa er inne på, er det i utstrakt grad samarbeid mellom UH-sektoren og helseforetak og forskningsinstitutter – deriblant delte stillinger. Forskerforbundet mener av den grunn at alle burde være omfattet av et likelydende lovvern.

Dette kan også illustreres ved at en liten rekke med forskningsinstitutter er innlemmet i UH-virksomheter og omfattet av uhl. og dens bestemmelser om akademisk frihet. Øvrige institutter må forholde seg til langt mer innskrenkede formuleringene i retningslinjene for statlig grunnbevilgning til forskningsinstitutter og forskningskonsern. Hva som skulle skille de ansatte på eksempelvis Arbeidsforskningsinstituttet og Østlandsforskning (underlagt henholdsvis OsloMet og HINN) fra Instituttet for samfunnsforskning og Møreforskning i så måte, er det imidlertid vanskelig å få tak på. En formulering i de nevnte retningslinjene angir at prinsippene om akademisk frihet gjelder bare «så fremt det ikke kommer i konflikt med oppdragsgivers styringsrett». Vi opplever at styringsretten ved noen forskningsinstitutter oppfattes dithen at den kan omfatte en kontroll med all utadrettet kommunikasjon og dermed faglige ytringer fra de ansatte.

Det er helt nødvendig at regjering og departement griper tak i dette og går videre med å utrede hvordan den akademiske friheten kan tydeliggjøres for alle forskere, også utenfor UH. Her er vi ikke i mål.

3.  Utviklingsavtaler

I tråd med ønsket fra departementet i høringsbrevet vil Forskerforbundet gi sine kommentarer til utviklingsavtalene i forbindelse med høringsuttalelsen til Hatlen-utvalget.  

4.  Formidlingsindikator

Forskerforbundet har lenge vært, og er fremdeles, skeptisk til forslag om å innføre en slik indikator. I tråd med ønsket fra departementet i høringsbrevet vil Forskerforbundet komme tilbake til dette i forbindelse med høringsuttalelsen til Hatlen-utvalget.

5.  Forenklet rapporteringssystem for formidling

Forskerforbundet deler synet på at rapporteringssystemet for formidling kan forenkles og ber om at dette tas med i det videre arbeidet med Nasjonalt vitenarkiv.

6.  Godt utkast til erklæring om akademisk ytringsfrihet

Forskerforbundet mener utkastet til erklæring om akademisk ytringsfrihet er godt. Vi foreslår imidlertid at institusjonene utformer en erklæring om akademisk frihet og ytringsfrihet fremfor om akademisk ytringsfrihet. Forskerforbundet deler utredningens og departementets syn i høringsbrevet om at dette er vurderinger institusjonene selv må gjøre, men vil framheve at ytringsfriheten bør fastslås i institusjonenes personalreglement.

7.  Ti gode ytringsvettregler

Forskerforbundet synes ekspertgruppas ytringsvettregler er gode og vil gjerne bidra til å spre disse som grunnlag for en bedre offentlig debatt. Dette under forutsetning av at disse betraktes og behandles som gode råd til den enkelte som vil ytre seg, og ikke som en rettslig begrensning av den akademiske ytringsfriheten

8.  Tydeliggjøring av formidlingsoppdraget og ytringsfriheten i institusjonenes egne strategidokumenter

Forskerforbundet støtter mange av disse punktene, men vil understreke behovet for at de ansatte involveres tett i alle prosesser med strategier og tiltak. Et viktig steg vil være å etablere kollegiale organ med beslutningsmyndighet på styringsnivåer der slike ikke finnes. Dette vil være i tråd med ønsket om en tillitsreform og det faktum at den akademiske friheten er selve grunnlaget for institusjonell autonomi og dermed må springe ut av de faglige miljøene.

Ekspertgruppa anskueliggjør at rammebetingelsene for formidling må løftes fram ved alle virksomheter. Dette kan synliggjøres gjennom at tid til formidling også nedfelles individuelt i arbeidsplaner, timeregnskap, arbeidsavtaler eller andre avtaler som regulerer de ansattes arbeidstid eller at formidlingsoppgaver tillegges kollektivt til et fagmiljø. Uansett bør tidsressurser til dette synliggjøres, slik at ikke formidling blir noe de ansatte må gjøre på fritiden.

9.  Kloke ledere er et gode, men hvordan sikre det?

Forskerforbundet er enig med alt som ekspertgruppa skriver om klok ledelse, men finner ingen konkrete tiltak under punkt 9. Hvordan man skal få klok ledelse er derfor stort sett overlatt til punkt 11 og vi vil kort kommentere på det der. Forskerforbundet vil også her minne om at kollegiale organ med reell beslutningsmyndighet er ansvarliggjørende og et godt korrektiv overfor linjeledelsen. Vi mener kollegiale organ på denne måten bidrar til bedre ledelse, sterkere autonomi og mer akademisk frihet. Å (gjen)innføre fakultets- og instituttstyrer vil derfor antagelig være et godt forslag for å utvikle bedre ledelse og medvirkningsprosesser.

Forskerforbundet etterlyser også en gjennomgang og tydeligere råd om hvordan institusjonene best skal ivareta ansatte og studenter som føler seg presset eller trakassert. Dette kan ta form av sjikane, press eller beskyldninger utenfra, eller også saker gjennom varslingsinstituttet og særlig «si-fra-ordningen» for studenter internt. Ekspertgruppa viser også til saker som gjelder ytringsfrihet og krenkbarhet hvor det er lett å tråkke feil. Det er viktig at man har gode rutiner og juridisk kompetanse for å håndtere slikt, ivareta ansatte og studenter i eksterne saker, og både den det blir varslet om og den som varsler i interne saker. Forskerforbundet er opptatt av at virksomheten selv utvikler gode rutiner for hvordan man skal håndtere «krenkelsessaker» så godt og hensynsfullt som mulig framover.

10.  Ja til bedre internopplæring av studenter og ansatte

Forskerforbundet er enig i lovendringsforslagene og dermed også ekspertgruppas konklusjon om at man må styrke internopplæring i akademisk frihet. Dette kan underbygges ytterligere med resultater av undersøkelser som viser manglende kjennskap til og opplæring i disse sentrale prinsippene. Et godt sted å starte er at dette må inngå i alle masterstudier og særlig i PhD-programmene.

11.  Ja til god lederopplæring

Forskerforbundet er enig i behovet for å styrke også ledernes opplæring i akademisk frihet og ytringsfrihet og utfordrer UHR til å bidra til dette gjennom sine lederutviklingsprogrammer. «Klok ledelse» bør operasjonaliseres, særlig med tanke på spenninger som oppstår i møte mellom sektorens resultat- og målstyring og akademisk frihet. Det trengs gode eksempler og klargjøring av innholdet og metoder i slik opplæring, særlig for mellomledere som skal navigere i dette krysspresset.

12.  Vektlegging av formidling i ansettelses- og opprykksprosesser må ses i en større sammenheng

Vurdering av forskere og forskningskvalitet er i endring. Flere institusjoner har sluttet seg til DORA-erklæringen og det er også utarbeidet en veileder for vurdering i akademiske karriereløp (NOR-CAM). Målet er å dempe vektleggingen av bibliometriske indikatorer og legge til rette for at et bredere sett av kompetanser vektlegges i ansettelses- og opprykksprosesser. Hverken DORA eller NOR-CAM er fullt ut implementert, men vi ser allerede at dette får betydning for de vitenskapelig ansatte. Spørsmålet om hvilke kompetanser og meritteringsområder man trenger og vil rekruttere til, har også ligget bak arbeidet med ny stillingsstruktur og strategi for forskerrekruttering. Forskerforbundet ønsker en større bredde og fleksibilitet velkomment, og mener absolutt at evnen til god kunnskapsformidling er relevant kompetanse i vitenskapelige stillinger. Forskerforbundet vil likevel understreke at det kan være vanskelig å få bedømt kvaliteten på formidlingen og det faktum at det er stor forskjell på behovet for faglig formidling i ulike fag. Spesielt viktig er det å fastholde at ikke alle må skåre like godt på alt. En fare ved å innføre slike kriterier, særlig i ansettelsesprosesser, er at svært gode kandidater innen forskning eller undervisning kan mangle bred formidlingskompetanse. Det må hindre at det etableres et system hvor alle må tikke av på alle boksene. Forskerforbundet mener at det må være fagmiljøets og virksomhetens behov for ulike kompetanse som avgjør ansettelsene. Det betyr at man tidvis må vektlegge forskning, utdanning, innovasjon og profesjonsutvikling eller også samfunnskontakt og formidling. Forskerforbundet vil derfor advare mot å innføre flere komponenter som alle søkere skal måles på.

13.  Krav til en formidlingskomponent i forskerutdanningen

Som nevnt over, mener Forskerforbundet at forskerutdanningen er en naturlig arena for opplæring og diskusjon av akademisk frihet, herunder formidlingsansvaret. Dette bør være et helt naturlig element i forskeropplæringen. Det er imidlertid en mulighet for at et slikt krav bare blir en ekstra komponent som man må krysse av for og rapportere på, og i så måte medfører detaljstyring, merbyråkrati og merarbeid. Veldig mange doktorgradskandidater sliter med å bli ferdig på normert tid. Derfor er Forskerforbundet skeptisk til pålegg som kan forsinke kandidatenes innlevering av avhandlingen til bedømmelse.

14.  Lite å tjene på å forskriftsfeste krav til sammendrag på norsk i doktorgradsavhandlinger

Forskerforbundet tror ikke at formidlingsverdien av at alle skal ha sammendrag på norsk er særlig stor. Og selv om merarbeidet dette medfører for ikke-norske doktorander heller ikke nødvendigvis er så stort, så vil det være nok en obligatorisk oppgave som tar tid og som, på linje med forslaget over, kan forsinke kandidatenes innlevering av avhandlingen til bedømmelse. Forskerforbundet anbefaler ikke dette tiltaket.

15.  Forankre og sikre ansvaret for norsk som fagspråk

Forskerforbundet deler utredningens forventninger til at virksomhetene tar sitt ansvar for norsk og samisk som fagspråk alvorlig, særlig ved å understøtte ansatte som vil utvikle undervisnings- og læreverk på norsk og samisk. Utredningen vier samisk språk veldig liten plass og begrenser seg til en anbefaling om å videreføre lærebokstøtten til pensumlitteratur på samisk. Det samme som sies om formidling på norsk til en norsk offentlighet må vi likevel regne med at må gjelde for samisk.  

16.  Råd til myndighetene – nasjonale tiltak

a. Oppfordringen om at offentlige myndigheter som oppdragsgiver må sikre åpenhet om forskningsresultatene og bidra til at de formidles til offentligheten, støttes.
b. Forslaget om å pålegge Forskningsrådet om å publisere norsk sammendrag av alle prosjektene i NFRs prosjektbank, støttes ikke. Vi tror ikke at det er den mest formålstjenlige bruken av knappe ressurser.
c. Oppfordringen til myndighetene om å framsnakke akademisk frihet er det lett å slutte seg til.
d. Forskerforbundet ønsker mest mulig åpenhet om forskningen og dens resultater. Når det gjelder videreføringen av arbeidet med åpen forskning er det viktig og nødvendig med medvirkning fra forskerne. Her er det utfordringer knyttet til opphavsrett, sikkerhet, plattformuavhengighet og akademisk frihet som ikke ekspertgruppa ikke har diskutert. 

17.  Råd til myndighetene – internasjonale tiltak

Forskerforbundet støtter alle de rådene ekspertgruppa har samlet under punktene a)-h), med forbehold om at vi ikke ønsker å introdusere og bruke begrepet akademisk ytringsfrihet.  

Nytt forslag: Et barometer for akademisk frihet

Tilstanden for akademisk frihet bør monitoreres og være en del av den årlige tilstandsrapporten som utarbeides for universitets- og høyskolesektoren og/eller Indikatorrapporten for hele forskningsutførende sektor. Forskerforbundet foreslår derfor at Kunnskapsdepartementet etablerer et barometer for akademisk frihet, for eksempel basert på en fast undersøkelse blant vitenskapelig ansatte i de ulike forskningsutførende sektorene. Det bør både inkludere spørsmål om både forskning, undervisning og formidling.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Generalsekretær