Revisjon av langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Innspill til revisjon av langtidsplan for forskning og høyere utdanning

Forskerforbundet takker for invitasjonen til å komme med innspill til revisjon av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og oversender med dette vårt innspill.

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning var et etterspurt tiltak for mer langsiktighet fra en samlet forsknings- og utdanningssektor. Så langt viser erfaringene at den har fungert best der den har vært konkret og med forpliktende opptrappingsplaner innrettet mot særlige satsinger og kunnskapsbehov. Dette må videreføres og styrkes.

FNs bærekraftsmål og Perspektivmeldingen peker tydelig på de store omstillingsbehovene som Norge og det globale samfunnet står overfor. Pandemien og den siste rapporten fra FNs klimapanel har vist oss hvor sårbare vi er, og hvor grunnleggende viktig utdanning, forskning og innovasjon er for å løse store samfunnsutfordringer.

Forskning er samfunnsberedskap. Det er behov for en kraftfull satsing og målrettet forsknings- og utdanningsinnsats på områder som velferdsstatens bærekraft, miljø, teknologi og digitalisering, global sikkerhet og sårbarhet, demokrati, helse og ulikhet. Behovene tilsier en mobilisering av hele den forskningsutførende sektor i Norge. Vi forventer en sterkere satsing på grunnforskning som kunnskapsreservoar kombinert med handlingsrettet, anvendt forskning.

Det viktigste er at vi lykkes med å rekruttere og beholde forskere. Norges forskningsambisjoner og kunnskapsbehov forutsetter at forskerkarrieren er attraktiv og har konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår. Vi må sørge for å forvalte den avgjørende ressursen forskerne utgjør på en god måte. Dersom vi ikke lykkes med dette, er det den største hindringen for å nå målene i planen.

For Forskerforbundet er følgende prioriteringer de viktigste:

• Langtidsplanen må legge til rette for en langt kraftigere forskningsinnsats.
• Langtidsplanen må vektlegge rekruttering til forskning, forskernes lønns- og arbeidsvilkår og rammebetingelser for kvalitet i forskning.
• Langtidsplanen må mobilisere hele forskningsutøvende sektor og tilrettelegge for tverrfaglighet, tverrsektorielt samarbeid og arbeidsdeling.
• Langtidsplanen må sette mål for dimensjonering av høyere utdanning og initiere en opptrapping i vitenskapelig og teknisk-administrative årsverk for å sikre kvalitet i bredden av oppgaver.
• Langtidsplanen må inneholde en forpliktende opptrapping av investeringer i infrastruktur og kompetanseheving tilknyttet digitale læringsverktøy og undervisningsformer.
• Langtidsplanen bør prioritere forskning på samfunnsområder hvor vi har særlige utfordringer med å nå FNs bærekraftsmål og der Norge har særlige konkurransefortrinn.

Styrket forskningsinnsats en forutsetning for å nå ambisjonsnivået

Utviklingen i offentlige investeringer i FoU står i sterk kontrast til regjeringens forskningsambisjoner. Vi er fortsatt langt unna målet om 3 % av BNP innen 2030 og ligger betydelig bak Sverige, Danmark og Finland samt gjennomsnittet for OECD.

Revisjonen må omfatte en forpliktende opptrapping av de offentlige forskningsbevilgningene slik at 3 %-målet er realistisk. Det må innebære at det offentlige tar et større ansvar for opptrappingen av forskningsinnsatsen enn dagens ambisjon om 1 % av BNP. Parallelt må insentiver som stimulerer til styrket forskningssatsing i privat sektor videreutvikles.

En forsterket forskningsinnsats må rettes inn mot prioriterte satsinger i langtidsplanen, men også bidra til å styrke så vel grunnforskning som anvendt forskning. En sterkere satsing på forskning og utvikling vil gi et kunnskapsgrunnlag som er nødvendig for å nå bærekraftsmålene. Det satses mye på teknisk og naturvitenskapelig forskning, men det er viktig å se helheten. Vi mangler forskning på implementering av tiltak og på konsekvenser av en annen næringspolitikk. Klimaendringene innebærer kulturelle, helsemessige, politiske, samfunnsmessige og økonomiske utfordringer. Da trenger vi økt kunnskap om hvordan vi som mennesker og samfunn skal møte klimakrisen. Tilsvarende må teknologi handle om mer enn muliggjørende teknologier, og inkludere en faglig bredde som også omfatter teknologiens konsekvenser for framtidens samfunns- og arbeidsliv. Dette tilsier at humaniora og samfunnsvitenskap må tillegges sterkere vekt i revidert langtidsplan.

Forskerforbundet mener langsiktig finansiering med høy grunnbevilgning er det beste virkemiddelet for kvalitet i forskning. At innvilgelsesprosenten i Forskningsrådet i 2020 lå på rekordlave 10 %, illustrerer at vi ikke klarer å utnytte den kapasiteten som ligger i det norske forskningssystemet. Norge må ha et forskningssystem som ivaretar både behovet for tematiske satsinger på identifiserte områder, og for forskerinitiert forskning langs hele forskningsfronten. Vi må styrke muligheten for forskerinitierte risikoprosjekter.

Vi er kritiske til tendenser som trekker i retning av en nedprioritering av grunnforskning og for sterk politisk styring. Ved siste revisjon av langtidsplanen var fremragende forskning ikke lenger en selvstendig pilar. Forskningsrådets nylig vedtatte strategi er kritisert for å mangle strategiske grep og tiltak som støtter opp om grunnforskningens verdi. I Horisont Europa nedtones fremragende forskning til fordel for samfunnsutfordringer og industrielt lederskap. Fri og uavhengig forskning er en del av vår samfunnsberedskap og vesentlig for innovasjon, omstilling og næringsutvikling. Det må gjenspeiles i langtidsplanen.

Dersom Norge skal utvikle samfunnsoppdrag/»missions» som en del av Langtidsplanen, må det sees i forhold til det totale omfanget av strategiske prioriteringer og virkemiddelbruk for målrettet forskningsinnsats. Eventuelle «missions» må ta utgangspunkt i våre komparative fortrinn eller særlige utfordringer i Norge. Det kan fungere som et virkemiddel for økt samarbeid på tvers av sektorer og økt tverrfaglighet, men må ikke bidra til å forsterke den politiske styringen av norsk forskning.

Forskerforbundet stiller seg bak de overordnede målsettingene knyttet til åpen forskning. Norge er på god vei til å nå målet om full åpen tilgang til vitenskapelige artikler, men det er all grunn til å stille spørsmål ved de totale kostnadene tilknyttet publisering. (1) Tilsvarende peker utvalget som har utredet rettighets- og lisensspørsmål ved tilgjengeliggjøring av forskningsdata på at det er behov for bærekraftige finansieringsmodeller for etablering og drift av datainfrastrukturer, tilgang til juridisk ekspertise så vel som kompetansebygging mer generelt. I rapporten heter det at «institusjonene må få de ressursmessige forutsetningene som skal til for å heve kompetansen om åpen forskning og til å etablere nødvendige støttetjenester til forskerne» (2). Målsettingene om åpen forskning innebærer med stor sannsynlighet mer tidkrevende forskningsprosesser. Tilsvarende vil endringer knyttet til vurdering av forskning medføre mer ressurskrevende prosesser tilknyttet ansettelser og opprykk. Selv om intensjonene er gode, står vi i fare for en vridning hvor det brukes mer ressurser på å åpne opp og mindre på å forske. Dette må tas alvorlig, og det er nødvendig å finne egnede tiltak for å unngå at det blir mindre tid og ressurser til FoU for de ansatte. Langtidsplanen må sikre at de økte oppgavene følges av tilsvarende vekst i bevilgningene.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Inneholde en forpliktende opptrapping av forskningsbevilgningene til 3% av BNP innen 2030, og slik at mål for den offentlige forskningsinnsatsen økes fra 1 % til 1,5 % av BNP.
• Styrke den nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen i Forskningsrådet og styrke grunnbevilgningene til forskningsinstitusjonene.
• Etablere en forpliktende investeringsplan basert på en kartlegging av kostnader tilknyttet omleggingen til åpen publisering, tilrettelegging for økt datadeling, og behov for investeringer i infrastruktur og kompetanse.

Rekruttere til forskning

Evnen til å rekruttere og beholde dyktige ansatte vil være en økende utfordring for utdannings- og forskningsinstitusjonene etter hvert som det blir stadig flere attraktive arbeidsplasser for kunnskapsarbeidere i arbeidslivet for øvrig. Institusjonene må kunne tilby attraktive lønns- og arbeidsvilkår. En studie gjennomført av Institutt for samfunnsforskning viser at statsansatte forskere har lavere lønn og dårligere lønnsutvikling enn forskere i privat sektor. Vitenskapelig ansatte ved statlige universiteter og høyskoler kommer særlig dårlig ut. (3) Det kombinert med høy midlertidighet og en arbeidshverdag preget av betydelige merarbeid, gjør at forskerkarrieren for mange unge fremstår som lite attraktiv, og da særlig en karriere i akademia. (4)

Langtidsplanen har hatt tiltak for høy internasjonal kvalitet i forskning og høyere utdanning, og en sentral målsetting om at flere skal hevde seg i verdenstoppen og verdenseliten. Vi skal opplagt ha ambisjoner på vegne av norske forskningsmiljøer. Det er likevel slik at de fleste innen forskning og høyere utdanning ikke skal bli verdensmestere. Revisjonen av langtidsplanen må også tematisere og møte de langsiktige behovene og utfordringene som de alminnelige gode forskning- og utdanningsmiljøene står overfor. Forskning- og utdanningsmiljøer i verdensklasse forutsetter at bredden av kunnskapsmiljøer har gode rammebetingelser.

Forskerforbundet er positive til at regjeringen har initiert et arbeid med en rekrutteringsstrategi, og forventer at den reviderte langtidsplanen vier forskerrekruttering og forskerkarriere langt mer oppmerksomhet. Det er tverrpolitisk enighet om at midlertidigheten skal reduseres, og langtidsplanen må derfor inneholde konkrete tiltak for dette. En av de største drivkreftene bak midlertidighet og usikkerhet i forskerkarrierene er den eksternt finansierte virksomheten. Den domineres av midlertidig ansettelser og prosjekter med korte tidshorisonter. Eksternt finansierte kan i dag ansettes etter en forenklet ansettelsesprosess, jf. forskrift til statsansatteloven § 3 (3). Vi erfarer derfor at de ofte blir ansatt på midlertidige kontrakter samtidig som mange av de som får fast ansettelse blir oppsagt når finansieringen bortfaller.

Dagens praksis med midlertidig ansettelse og lite langsiktighet er uheldig fra et faglig ståsted. I tillegg er eksternt finansierte oppdrag i dag en del av de ordinære oppgavene for universiteter og høyskoler. Dette er derfor normalt ikke tilstrekkelig til å oppfylle hjemmelen for midlertidige ansettelser etter statsansatteloven. Virksomhetene må derfor bære risikoen ved at ekstern finansiering tar slutt.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Slå fast de viktigste utfordringene i karriereløpene og etabler en handlingsplan for å rekruttere og beholde forskere og sikre attraktive arbeidsvilkår.
• Styrke forsknings- og utdanningsadministrative støttefunksjoner.
• Fremme tiltak for å styrke rettighetene til ansatte på ekstern finansiering – herunder fjerne den generelle adgangen til å gjøre unntak fra de ordinære ansettelsesordningene etter § 3 (3) i forskrift til statsansatteloven.
• Etablere en anbefalt praksis for ansettelser innen eksternt finansiert virksomhet som sikrer faste ansettelser som hovedregel og bidrar til økt langsiktighet og kvalitet.

Forskning er samfunnsberedskap

Korona-pandemien har med all tydelighet vist hvor sårbare vi er og hvor avgjørende viktig det er å ivareta fagmiljøer og utvikle kunnskap innenfor samfunnskritiske områder. Langsiktig kunnskapsutvikling utgjør grunnlaget for kunnskapsakkumulering og for å kunne møte kriser raskt. At forskningsmiljøene på rekordtid har utviklet vaksiner for å bekjempe koronapandemien handler om internasjonalt forskningssamarbeid, om større åpenhet og datadeling. Men tilsynelatende raske løsninger bygger først og fremst på kunnskap som er utviklet over lang tid, og på at det fantes et reservoar å høste fra.

Beredskap bør forstås i bred forstand og omfatte miljø, strålevern og atomberedskap, demokratisk beredskap, forebyggende helsetiltak, bekjempelse av utenforskap blant barn, unge og voksne, samt terror og kriminalitet. Justis- og beredskapssektoren er i nåværende langtidsplan omtalt som forskningssvake innenfor områder samfunnssikkerhet, migrasjon og kriminalitetsbekjempelse. Ved Folkehelseinstituttet har nedskjæringer over tid svekket fagmiljøet og dermed beredskapen

Revisjonen må bidra til at langtidsplanen i sterkere grad blir hele regjeringens plan, og ha tydelige forventninger til departementenes sektoransvar. Forsknings- og kunnskapsutvikling på beredskapsmessige viktige områder må sikres gjennom langsiktige og forutsigbare statlige bevilgninger og ikke være prisgitt konkurranse om forskningsmidler. Forskning på konsekvenser av pandemien for samfunnet og særlig for svake eller utsatte grupper bør prioriteres.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Tydeliggjøre og konkretisere departementenes sektoransvar og legge til rette for kunnskapsbasert offentlig forvaltning.
• Sikre forskning og kunnskapsutvikling knyttet til beredskap på samfunnskritiske områder gjennom statlige bevilgninger. 

Plan for hele forskningssektoren

Forskning i Norge skjer i virksomheter med ulike samfunnsoppdrag. Revidert langtidsplan må i sterkere grad omfatte hele forskningssektoren, inkludert museer, arkiv, bibliotek og kulturminnevern.

Instituttsektoren

Det er bred enighet om forskningsinstituttenes betydning for norsk omstillings- og innovasjonsevne. Sektoren er en sentral leverandør av FoU-tjenester til både offentlig og privat sektor nasjonalt og regionalt. Det nære samarbeidet med nærings- og samfunnsliv, gjør at instituttene knytter forskning, utdanning og innovasjon sammen.

Forskerforbundet viser til OECD og Forskningsrådet sine instituttevalueringer som understreker viktigheten av økt grunnfinansiering for å kunne utnytte forsknings- og innovasjonspotensialet i sektoren, særlig med tanke på det grønne skiftet. (5) Grunnfinansieringen til de teknisk industrielle forskningsinstituttene og miljøinstituttene er styrket over statsbudsjettet i 2019 og 2020. Samfunnsvitenskapelige institutter og primærnæringsinstitutter opplevde derimot en realnedgang i bevilgningene. For å ivareta bredden i kunnskapsbehov og mangfoldet i instituttsektoren, må hele sektoren løftes.  

Forskerforbundet holder fast på tidligere forslag om at det må utarbeides en opptrappingsplan for grunnfinansiering til et nivå på 25 % over en femårsperiode. Det vil gjøre at norske forskningsinstitutter kommer mer på linje med forskningsinstitutter internasjonalt som de både skal konkurrere og samarbeide med. Dette er enda viktigere når regjeringen nå har gitt sin tilslutning til norsk deltakelse i Horisont Europa. Høyere grunnfinansiering og særskilte stimuleringstiltak er nødvendig dersom instituttsektoren skal ha mulighet til å gå inn i ressurskrevende EU-søknader og prosjekter. EU dekker kun deler av utgiftene med å delta, nettopp fordi institutter i andre land har vesentlig høyere grunnfinansiering. Det er derfor nødvendig å videreføre (STIM-EU) som er den nasjonale finansieringsordningen for norske forskningsinstitutter. Den har vært helt sentral for å gi instituttene forutsigbare rammer for deltakelse i Horisont 2020, og har delvis kompensert for kostnadene ved deltakelse i rammeprogrammet.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Inneholde en forpliktende opptrappingsplan som sikrer at grunnfinansieringen økes til 25 % over en femårsperiode. Økningen rettes mot Langtidsplanens prioriteringer, slik at en bygger langsiktig anvendt forskning på de viktigste områdene. Grunnfinansiering utover 15 % bør rettes ut mot bærekraftsmålene og langtidsplanens strategier for å bygge ny kunnskap som beredskap for samfunnets behov.
• Videreføre STIM-EU som differensiert ordning i hele programperioden for Horisont Europa slik at instituttene kan opprettholde sin søkeaktivitet og dekke alle deler av programmet.

ABM-sektoren

ABM-sektoren har et samfunnsoppdrag som omfatter forskning, og det er et uttalt mål at det skal forskes mer i sektoren. Forskning i sektoren representerer et viktig bidrag til humanioraforskningen i Norge. Det gjenspeiles i for liten grad i gjeldende Langtidsplan. Det har vært et vedvarende problem at de ansatte mangler både tid og ressurser til gjennomføring av FoU-oppgaver. At institusjonene i ABM-sektoren er i stand til å ivareta og videreutvikle fagmiljø og forskningsoppdraget er avgjørende for å sikre kulturarven.

Med rapporten «Vilje til forskning» og den påfølgende museumsmeldingen er det nå lagt føringer for en mer aktiv forskningspolitikk i form av tydeligere prioritering av og ressurser til forskningsoppdraget i hele ABM-sektoren, samt styrking av forskningssamarbeidet mellom museumssektor- og UH-sektor. Dette må gjenspeiles i langtidsplanen. Det er nødvendig å styrke museenes forutsetning for å oppfylle kravene som kunnskapsinstitusjoner. Museene må anerkjennes som selvstendige bidragsytere på sine forskningsfelt, og ikke reduseres til henholdsvis samarbeidspartnere eller leverandører til andres forskning. Forslag om stipendiatstillinger til tverrinstitusjonell museumsforskning og avsetting av midler til museumsforskning og samarbeidsprosjekter mellom museumssektor og UH-sektor må følges opp.

Satsingen på digitalisering av kulturarven hos Arkivverket, og oppbyggingen av nasjonale fellesløsninger for tilgjengeliggjøring av arkiv er nødvendig og viktig. Samtidig er det fremdeles en forsvinnende liten del av Arkivverkets analoge bestand som er digitalisert. Det er også slik at behovet for veiledning og tilrettelegging ikke reduseres selv om deler av arkivmaterialet digitaliseres. Publikum har fremdeles krav på kompetent veiledning slik at mulighetene for partsinnsyn og rettighetsdokumentasjon beholdes. Digitalkompetanse kan ikke erstatte fagkompetansen i sektoren, og det er derfor svært alvorlig at Arkivverket år for år tappes for tradisjonell arkivkompetanse. Det reduserer den enkeltes mulighet til å få dokumentert sine rettigheter, det reduserer også forskeres og andres tilgang til vår felles kulturarv og det hindrer en effektiv saksbehandling i forvaltningen når de trenger tilgang til avlevert arkivmateriale.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Følge opp museumsmeldingen gjennom en forpliktende prioritering av museumssektorens forskningsoppdrag.
• Prioritere digitalisering av kulturarven og legge til rette for styrking av arkivfaglig kompetanse til beste for forskning og forvaltning.

En plan for kvalitet i høyere utdanning

Gjeldende langtidsplan inneholder en sterkere prioritering av høyere utdanning, og ikke minst kopling høyere utdanning og forskning, enn den opprinnelige. Dette må videreføres. I perioden 2019-2022 har man hatt en opptrappingsplan med et samlet vekstmål på 250 mill. kr. Her gjenstår det 62.5 millioner (25%) for 2022 som Forskerforbundet forutsetter at bevilges over statsbudsjettet for neste år og i form av direkte tilskudd til kvalitetsutvikling uten at det er knyttet til en konkurransebasert tildeling.

Forskerforbundet er kritisk til at institusjonene må konkurrere om stadig mer midler. I 2019-2020 var veksten i opptrappingsplanen i all hovedsak knyttet til å styrke nettopp konkurransearenaen for kvalitet i høyere utdanning (i alt 140 mill.kr). Også i 2021 knyttes tildelingen på i alt 47,5 mill. kr til særskilte satsinger, hvorav brorparten er i form av konkurransebaserte tildelinger. DIKU tildelte i 2020 70 mill. kr til totalt 14 prosjekter for utvikling av undervisning- og vurderingspraksis. Stor søkning, med over 80 prosjekter totalt, vitner om tilsvarende store behov i sektoren. God undervisning utvikles best av sterke fagmiljøer med forutsigbare rammer og arbeidsvilkår.

I perioden 2009 til 2020 har antall studieplasser økt med 60 %. Veldig mye av denne økningen kommer som følge av at institusjonene tar opp studenter som bare finansieres gjennom den åpne resultatbaserte uttellingen, og ikke over den strategiske tildelingen, dvs. kun 40 % av normert studieplasskostnad. I samme periode har antall årsverk steget med om lag 24 %. Dette henger ikke sammen med politiske signaler om økt utdanningskvalitet, mer studentaktiv læring, mer praksis, digitalisering eller økt arbeidslivsrelevans. Forskerforbundet mener fullfinansiering av studieplasser er nødvendig for å sikre kvalitet i all høyere utdanning. Det er grunn til å forvente at tilstrømmingen til høyere utdanning, både av nye studenter og innen etter- og videreutdanning, vil fortsette å øke. Det må sektoren dimensjoneres for.

Høyere utdanning skal være forskningsbasert. Å ruste studentene for et arbeidsliv med høy endringstakt, tilsier tettere koplinger mellom forskning, utdanning og innovasjon. Studentaktiv forskning og bruk av varierte undervisnings- og læringsformer forutsetter at vitenskapelig ansatte har arbeidsbetingelser som sikrer tid til både forskning og undervisning. Erfaringer fra korona-pandemien bekrefter at viljen til å videreutvikle undervisningen er stor blant vitenskapelige ansatte. Samtidig er det blitt tydelig at dersom vi skal sikre og videreutvikle utdanningskvaliteten og studentenes læringsutbytter, må både metoder og læringsmiljø for digital undervisning styrkes betraktelig. Tilknyttet revidert digitaliseringsstrategi for UH-sektoren har Unit pekt på at den store omleggingen av undervisning som er ventet å skje framover, med tilhørende behov for kompetansebygging blant ansatte, vil kreve betydelige investeringer over en periode på minimum 3-4 år. Unit framhever at «Det er viktig med forutsigbare rammer og langsiktige perspektiv, og både insentiver og strukturer må underbygge og tilrettelegge for investering i digital undervisning og forskning». Disse behovene kommer i tillegg til forventninger om styrket kompetanse innen UH-pedagogikk som følger av økte krav til formell basis undervisningskompetanse, jf. forskrift om ansettelse og opprykk i utdannings- og forskerstillinger. Dette må langtidsplanen prioritere.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Inneholde plan for opptrapping av fullfinansierte studieplasse.
• Følge opp Stortingets vedtak fra 2018 ved å inkludere en investeringsplan for større bygge- og vedlikeholdsprosjekter av bygg i UH-sektoren.
• Inneholde en forpliktende opptrapping av investeringer i infrastruktur, støttetjenester og kompetanseheving tilknyttet digitale læringsverktøy og undervisningsformer.
• Sikre finansieringen av økte oppgaver ved universitetene og høyskolene som følge av etter- og videreutdanningsreformen, slik at tilbudet til gradsstudentene ikke svekkes.

Akademisk frihet en forutsetning for kvalitet og tillit

Akademisk frihet er en forutsetning for at forskere skal kunne utfordre etablerte sannheter og flytte grensene for vår kunnskap, og er dermed også en forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet. Idealet står relativt sterkt i Norge, men det er likevel flere utviklingstrekk som utfordrer den akademiske friheten. Det gjelder både økt vektlegging av forskningens nytteverdi, strategisk spissing og ekstern finansiering, bortfall av kollegiale organer, midlertidighet, endringer i forvaltningens bruk av forskning og flere saker knyttet til mistillit og misbruk av forskning.

Svekkes den akademiske friheten, svekkes ikke bare forskningens kvalitet, men også den opplyste og kritiske samfunnsdebatten og tilliten til forskningsbasert kunnskap.
Forskere skal og bør formidle sin forskning i det offentlige. Et tøffere offentlig debattklima hvor forskere opplever sjikane og trusler på grunn av sin forskning, bidrar i verste fall til at forskere ikke deltar i samfunnsdebatten. Det pågår nå en viktig debatt om forskningens frihet, om tillit til forskning og om forskningsbasert kunnskap, som bør løftes inn i langtidsplanen.  

Samfunnsutfordringene som forskning skal bidra til å løse, forutsetter ofte tettere samarbeid mellom sektorer, med næringsliv eller brukergrupper. Dette anses som stadig viktigere og kan bidra til å styrke forskningens relevans. Samtidig må den akademiske friheten og forskningens integritet ivaretas. Det gjelder både retten til å stille uavhengig og kritiske spørsmål og til å publisere resultater offentlig. Forskning skal være fri og uavhengig også når den finansieres av oppdragsgivere med en særskilte interesser.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Løfte fram akademisk frihet som eget tema, og understreke dennes betydning for kvalitet i forskning og for samfunnets og demokratiets utvikling.
• Understreke forskningsinstitusjonenes ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten.
• Sikre at alle forskningsmiljøer har rammevilkår som muliggjør forskningsformidling til samfunnet.

Et hensiktsmessig forskningssystem

Forskerforbundet mener langtidsplanen er et viktig styringsverktøy. Den må bygge på et solid kunnskapsgrunnlag og et bredt offentlig ordskifte om samfunnsutfordringer, veivalg og prioriteringer. Forskerforbundet mener langtidsplanen ikke kan erstatte tradisjonen med en forskningsmelding som et overordnet politisk dokument, men ideelt sett bør være en konkretisering av denne. Med de store kunnskaps- og omstillingsbehovene vi nå står overfor, risikerer vi en ytterligere dreining av den forskningspolitiske diskursen i en snever og instrumentell retning på bekostning av helhet og handlekraft i møte med utfordringer globalt, nasjonalt og lokalt.

Det er viktigere enn noen gang at ressursene forvaltes godt, at vi lykkes med å mobilisere hele forskningssektoren, at vi har en hensiktsmessig arbeidsdeling og samarbeid på tvers av sektorer og like konkurransevilkår.

Revisjonen av langtidsplanen må:

• Vektlegge et systemperspektiv og bidra til at de totale FoU-ressursene i størst mulig grad benyttes til faktisk forskningsaktivitet

 

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Birgitte Olafsen
Fung. generalsekretær

 

1) Overgang til åpen publisering i Norge. Status for publisering og kartlegging av kostnader (Unit og UHR, 2021).)

2) Rettighets- og lisensspørsmål ved tilgjengeliggjøring av forskningsdata (Arbeidstittel, utkast til rapport. NFR, juni 2021, s. 48).

3) Lønns- og karrieremuligheter blant høyt utdannede i Norge, 2004-2019. Institutt for samfunnsforskning, rapport 2021:5

4) Kampen om talentene – et kunnskapsnotat om rekrutteringsutfordringer i norsk forskning (Forskerforbundet og AYF, 2017), AYF 2018, Forskerforbundet skriftserie 2021:1).

5) OECD 2017, NFRs instituttevalueringer