Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Forskermeldingen

Forskerforbundets forskermelding er en tilstandsrapport over forskerkarrieren og forskernes arbeidshverdag. I meldingen trekker vi fram seks hovedutfordringer for et vellykket forskningssystem, sett fra forskernes ståsted, som det er viktig at myndigheter, institusjoner og forskernes organisasjoner går sammen om å løse.

Illustrasjon: Lars Fiske

(Illustrasjon: Lars Fiske)

Forskermeldingen – et sammendrag

Forskning er en forutsetning for det grønne skiftet, for samfunnets evne til å ta vare på naturmangfold og mennesker, for et innovativt og bærekraftig næringsliv, for en effektiv offentlig sektor, og for kunnskapsbaserte debatter og politiske avgjørelser. Skal vi lykkes med dette, må vi sørge for at forskerne sikres gode arbeidsbetingelser.

Forskerkarrieren er spennende og mange er drevet av et stort engasjement, eller et «kall» som det omtales i grunnlagsmaterialet til denne forskermeldingen. Den indre motivasjonen for å finne ut noe mer, for å systematisere og presentere kunnskap for studenter og offentligheten og for å bidra til næringsutvikling og et bedre samfunn, preger svært mange forskeres liv og hverdag. Forskere omtales gjerne som privilegerte, og mange er det. Mange er godt etablerte, andre på starten av en spennende, men usikker karriere. Nettopp usikkerhet og manglende forutsigbarhet er en viktig årsak til at færre anbefaler forskeryrket, til at unge talenter sliter seg ut i jakten på den faste stillingen, og til at spørsmålet om å rekruttere og beholde har nådd politikernes bord. De første viktige spørsmålene for forskningspolitikere og virksomhetsledere er derfor: Får vi tak i de beste forskertalentene i de ulike fagområdene? Legger vi til rette for og utvikler det potensialet for kreativitet og fornyelse som de unge representerer? Det er mye i denne forskermeldingen som tyder på at svaret er nei på disse spørsmålene.

Følgelig konkluderer også NIFU i sin rapport som utgjør et bakgrunnsarbeid for denne forskermeldingen: «En akademisk karriere kan framstå som attraktiv på grunn av arbeidsoppgavene, og samtidig mindre attraktiv, på grunn av det systemet forskerne opererer innenfor».[1]

Denne forskermeldingen har også pekt på en rekke andre utfordringer forskere i de ulike forskningsutførende sektorene står overfor, og som langt på vei er et spørsmål om styrings- og finansieringssystemer. Faktum er at det i sum jobbes altfor mye, at det er gjennomgående stort press på forskningstiden og på tid til kjerneoppgavene mer generelt, at kvalifikasjonskravene øker og at konkurransen om forskningsmidler og videre karrieremuligheter hardner til. Den faglige friheten, som for mange er den klart viktigste drivkraften, og samtidig helt grunnleggende for tillit og uavhengig sannhetssøken, er under press, særlig internasjonalt, men også i Norge. Og med den, den nysgjerrighetsdrevne forskningen. Vi ser en økende politisering, hvor forskning blir mer styrt og mer nytteorientert. Forskningen skal ha «impact» og være relevant for arbeidslivet, samtidig som den skal være internasjonal og eksellent. Med teknologiutviklingen følger mål og forventninger om åpen forskning og digitale utdanningstilbud. Alt dette endrer forskningsinstitusjonene og griper direkte inn i forskerhverdagen.

Forskerforbundets forskermelding er en tilstandsrapport over forskerkarrieren og forskernes arbeidshverdag. I dette sammendraget har vi utesket seks hovedutfordringer for et vellykket forskningssystem, sett fra forskernes ståsted, som det er viktig at myndigheter, institusjoner og forskernes organisasjoner går sammen om å løse.

Fortsatt høy midlertidighet i universitets- og høyskolesektor og helseforetak

Det å være midlertidig ansatt og gå ut og inn av institusjoner og prosjekter over lang tid, er belastende for mange. Uvissheten knyttet til det å ha investert så mye i noe som kan oppfattes som et smalt fagfelt med få jobbalternativer og hele tiden skulle konkurrere om nye forskningsmidler, jobber og lederes gunst, kan ha innflytelse på folks mentale helse. Resultatet kan også på et individuelt nivå være dårligere arbeidsvilkår, karriereutviklingsmuligheter, pensjon, inntekt og livslønnsutsikter. Kombinasjonen av at andelen midlertidig ansatte er høy og at situasjonen er langvarig, fører til ekstra belastninger og utfordringer – ikke bare for den enkelte, men får også konsekvenser for forskningen og fagmiljøene, som tap av vitenskapelige talenter, usunt konkurranseklima, lite risikofylt og banebrytende forskning og dessuten at terskelen for å stille spørsmål ved vedtatte sannheter kan bli for høy. Den høye midlertidigheten i sektoren er et spørsmål om kultur, lovgivning og finansiering – særlig slik det oppfattes og etterleves nede i organisasjonen, der budsjettansvaret ligger og ansettelsene foregår. Forskerprekariatet bidrar til at kvalifikasjonskravet til fast ansettelse øker. Det er behov for å snu denne utviklingen slik at kandidater kan ansettes fast tidligere i karrieren, og kvalifisere seg videre innenfor rammen av fast ansettelse.

Merarbeid og fritidsforskning

De fleste forskere og vitenskapelig ansatte jobber langt mer enn alminnelig arbeidstid. For noen er det en livsstil, for de fleste et nødvendig onde. For selv om mange forskere jobber mye av lyst og eget ønske, er nesten alle enige om at de må jobbe mye ekstra fordi summen av arbeidsoppgaver ikke lar seg løse innenfor normalarbeidsdagen. Og de gjør det stort sett på fritiden uten noen form for kompensasjon. Det kan lyde paradoksalt at forskere skal ha problemer med å få tid til å forske. Men det er en realitet, særlig for vitenskapelig ansatte i UH- og ABM-sektoren. Her er det for mange utfordrende å få tid til å forske innenfor normalarbeidsdagen, og særlig å finne sammenhengende tid til forskning og utviklingsarbeid. Ulike undersøkelser som er presentert i denne meldingen viser at FoU ofte blir en restkategori, som må tas når de andre løpende oppgavene er løst; oppgaver som i sum utgjør store deler av en normal arbeidsdag. Det samme gjelder for instituttforskernes egeninitierte forskning, den de skal utføre når oppdragsforskningen er levert. Forsknings- og utviklingsarbeidet blir derfor ofte en aktivitet som må utføres utenfor normalarbeidsdagen.

Lønnsnivå og lønnsutvikling

Fra analysene som er presentert i denne forskermeldingen vet vi at store vitenskapelige stillingsgrupper over tid har fått en svekket relativ lønnsposisjon, og ligger lønnsmessig bak utdanningsgrupper det er naturlig å sammenligne seg med. Lønnsvilkårene dreier seg om å verdsette de ansatte og om å rekruttere og beholde dyktige medarbeidere. Doktorgradsundersøkelsen 2019 viser at mange av doktorene som valgte bort UH-sektoren, oppgir at usikre ansettelsesforhold og lønnsbetingelser var særlig avgjørende for det. Dårlig lønn er en åpenbar hemsko for rekrutteringen til forskning og særlig ved universiteter og høyskoler, og dermed også for kunnskapsproduksjon og innovasjon.

Konkurransen om forskningsmidler

Konkurransebasert tildeling av offentlige forskningsmidler er gjerne begrunnet i ønske om å stimulere til høy kvalitet og til å støtte opp om strategisk viktige områder. Konkurranse virker skjerpende og kan stimulere til økt kvalitet. Det åpner for forskningssamarbeid, for nettverksbygging, og tilslag gir mulighet til å forfølge forskningsideer det ellers ikke ville vært mulig å realisere. Hard konkurranse kan imidlertid også hindre forskningssamarbeid og deling, og påvirke arbeidsmiljøet og det kollegiale fellesskapet negativt. At konkurranse alltid fører til økt kvalitet er ikke gitt. Litteraturgjennomganger som presenteres i denne forskermeldingen peker på flere negative konsekvenser for forskningskvaliteten. «Prosjektifisering» som følger av konkurransebasert og ofte kortsiktig forskningsfinansiering, fører ofte til tryggere, mindre risikovillig forskning, med påfølgende dårligere vilkår for kunnskapsakkumulering, innovasjon og akademisk frihet. Når vi samtidig ser at stadig mer tid og ressurser går med til å søke, bedømme og fordele forskningsmidler, og konkurransen om midler i Forskningsrådet blir stadig hardere og sammenlignes med lotteri, må vi kunne tenke nytt om finansiering av forskning i Norge.

Økt kontroll, mindre rom for faglig skjønn

Forskerne har stor frihet og høy grad av autonomi i sin arbeidshverdag. Undersøkelser presentert i denne forskermeldingen viser imidlertid at stadig flere forskere opplever økende grad av kontroll og rapportering, samtidig som rommet for det faglige skjønnet blir innskrenket. Universitets- og høyskolesektoren har tradisjonelt hatt et stort innslag av kollegiale organer. Dette styringsregimet er blitt utfordret av mål- og resultatstyringen som i dag er det bærende prinsippet i all statlig styring. Dessuten har sektoren opplevd en økende grad av politisk styring. En lang rekke meldinger og strategier med forventninger til institusjonene samtidig med flate ostehøvelkutt øker også den politiske styringen av sektoren og de ansatte. Bruk av konkurransearenaer bidrar også til mer detaljstyring for alle, for i praksis vil posisjonering og søknadsskriving påtvinge fagmiljøer svært detaljorientert innsats knyttet til eksternt definerte, og skiftende, kriterier.

Vi har i hele kunnskapssektoren sett en strukturendring mot færre og større virksomheter, gjerne med flere campuser eller arbeidssteder. Det innebærer som regel også større avstand mellom ansatte og ledelse både organisatorisk og fysisk, etablering av uformelle beslutningsfora og en opplevelse av sterkere styring ovenfra-og-ned. De ansatte oppfatter derfor at den faglige medvirkningen og medbestemmelsen gjennom tillitsvalgtordningen er blitt svekket.

Faglig frihet under press

Muligheten til å forfølge en idé og kompromissløst søke sannheten og dele resultatene av en slik søken, er grunnpilaren i all forskning. Den akademiske friheten er derfor også et aspekt ved forskerrollen som verdsettes høyt av forskerne selv, og som bidrar til forskeryrkets attraktivitet. Vi vet at forskningsfrihet er ikkeeksisterende i mange land, og vi ser konturene av at den blir utfordret også i Norge. Et stort spørsmål er knyttet til finansiering og bindinger. Mange forskere opplever begrensninger både i muligheten til å velge tema og for kvaliteten på forskningen når problemstillingen må spisses mot en tematisk føring. Kombinasjonen av ekstern finansiering og midlertidighet kan være særlig utfordrende for den akademiske friheten ved at forskere føler press om å levere riktige funn og resultater. I sensitive og ganske politiserte områder, kan man dessuten stadig se eksempler på at sterke aktører ønsker å påvirke forskerne i ulike retninger og gjerne til å endre konklusjoner i forskningsrapporter. Disse forskerne utsettes også tidvis for ubehagelig hets og trusler.

  • Del denne siden: