Plan S får store konsekvenser

Ingen er mot målet om å gjøre forskningen mer åpen og tilgjengelig for alle, men det må gjøres på en måte som bevarer forskningskvaliteten, forskningsetikken og den akademiske friheten.

Forskningsminister Iselin Nybø og Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen varslet nylig at de fra 2020 vil kreve full åpen tilgang til alle forskningsartikler som er offentlig finansiert. Beslutningen er tatt sammen med det europeiske forskningsrådet (ERC) og flere andre nasjonale forskningsråd (men på langt nær alle).

En slik endring vil, uansett hva man måtte mene om den, innebære vidtrekkende konsekvenser for både forskningsinstitusjoner og enkeltforskere. PRIO-direktør Henrik Urdal advarte denne uken mot konsekvensene Plan S kan få. «I praksis betyr dette at forskningsrådene forbyr publisering i det som i dag er alle de beste og viktigste publiseringskanalene, inkludert tidsskrifter som Nature og Science», skrev Urdal.

I tillegg innebærer endringen at kostnaden ved publisering flyttes over på den enkelte forsker.

Som Hans Petter Graver nylig skrev i Khrono, er Plan S også problematisk sett i lys av prinsippet om akademisk frihet. Hvor stor makt skal staten ha når det gjelder å avgjøre hvor et forskningsmiljø vil publisere sin forskning?

Plan S bygger på ti prinsipper, og flere av disse har problematiske sider. La meg ta ett eksempel her. Det heter at man fortrinnsvis skal bruke lisensen Creative Commons Attribution Licence CC BY, som lar andre distribuere, endre, remixe og bygge videre på et verk også for kommersielle formål, så lenge opphaveren navngis. At man uten avtale med opphaver skal kunne utnytte forskning kommersielt, kan innebære brudd både med opphavsretten og den akademiske friheten. I tillegg er det uakseptabelt fra et forskningsetisk perspektiv om en forsker blir navngitt og klistret til omarbeidede produkter hun ikke vil vedkjenne seg.

Dette er bare noen korte eksempler på omfanget og kompleksiteten av Plan S, og hvor viktig den er for norsk og internasjonal forskning. Om under halvannet år skal denne planen gjennomføres. Og det skal gjøres uten noen form for høring i forkant.

Dette reagerer vi i Forskerforbundet på. En plan som er så viktig for norsk forskning må forankres på en skikkelig måte, og kritiske innspill må tas hensyn til.

«Hvis Forskningsrådet vil sette bindende betingelser for sine bevilgninger, og sanksjonere brudd på betingelsene, må man stille spørsmål om ikke dette bør gjøres i forskrifts form. I så fall bør et begrunnet forslag sendes ut på høring på vanlig måte før det treffes noen avgjørelse», skriver professor Hans Petter Graver i sitt debattinnlegg.

Forskerforbundet støtter dette kravet. Plan S må på høring, så norske forskningsinstitusjoner og forskere får komme til orde. Ingen er mot målet om å gjøre forskningen mer åpen og tilgjengelig for alle, men det må gjøres på en måte som bevarer forskningskvaliteten, forskningsetikken og den akademiske friheten.

Av Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet

Debattinnlegg i Khrono 21. september 2018