Innspill til Forskningsrådets rapport «En målrettet og effektiv instituttpolitikk»

Forskerforbundet vil med dette gi sine innspill til synteserapporten, som også er et innspill til regjeringens arbeid med en samlet vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet og vurdering av om sektoren er godt tilpasset framtidige behov når instituttsektoren er ferdig evaluert.

Forskerforbundet mener rapporten, med referanse til tidligere evalueringer utgjør et godt og grundig kunnskapsgrunnlag for en vurdering av sektoren. Vurderingene av instituttsektorens formål og egenart er gode. Det er viktig at sektorens heterogenitet og rolle i forskningssystemet anerkjennes slik det gjøres i rapporten. Det er positivt at Forskningsrådet også anerkjenner at sektoren produserer forskning som er både relevant og av høy kvalitet. Rapporten understøtter at instituttene står for en viktig del av kunnskapsproduksjonen i norsk forskning. Sektoren skal fylle et oppdragsmarked som er en del av det helhetlige samfunnsansvaret for forskning, men det skal også være rom for langsiktig grunnforskning.

Basisbevilgning

Forskningsrådet peker på at størrelsen på basisbevilgning påvirker instituttenes evne til å produsere vitenskap. Videre mener Forskningsrådet at basisbevilgningen må brukes strategisk. Forskerforbundet støtter dette og vil særlig understreke viktigheten av at basisbevilgningen må brukes strategisk til faglig utvikling av instituttet og forskerne, og ikke som en del av den generelle oppdragsvirksomheten som bidragsinntekt. Økt basisfinansiering er helt nødvendig. En økning av basisbevilgning til 15 prosent, slik Forskningsrådet foreslår, virker beskjedent i forhold til de kostnader og aktiviteter basisbevilgningen er ment å dekke. Basisfinansieringen må også være en fast andel av omsetningen for å gi større forutsigbarhet, som er nødvendig for en langsiktig planlegging av strategisk utvikling og nettverksbygging for instituttene. Forskerforbundet mener basisbevilgningen bør trappes opp til 25 prosent.

Forskerforbundet er enig i at det vil være fruktbart med ny gjennomgang av arenastrukturen for forskningsinstituttene som gjenspeiler de faktisk forhold på en bedre måte enn i dag. Det må også anerkjennes at noen institutt eller arenaene har ulik tilknytning til markedet og at flere forskningsinstitutter i sektoren, særlig primærnæringsinstituttene, har signalisert at en ikke burde ha samme grunnlag for basisfinansiering til institutter som opererer i ulike kontekster med ulik tilknytning til oppdragsmarkeder. Fordeling av basis som konkurranseutsettes er foreslått til 20 prosent, men en 20 prosents omfordeling i et system som flere opplever som urettmessig på grunn av ulike konkurransevilkår, bør revurderes.

Til diskusjonene om indikatoren for relevans i basisfinansieringssystemet, der instituttene måles i hvor gode de er til å vinne fram i det nasjonale oppdragsmarkedet, vil vi trekke fram det problematiske ved å anvende «nasjonale oppdragsinntekter» som indikator der offentlig sektor er oppdragsgiver. Dette fordi flere departement kanaliserer sine prosjekter via Forskningsrådets programmer, heller enn å utlyse anbudskonkurranser selv. Dette gjør ikke forskningen mindre relevant. Det vil fungere kontraproduktivt å opprettholde et skille mellom handlingsretta program i Forskningsrådet og «nasjonale oppdragsinntekter» som indikator for relevans.

Departementenes samordningsansvar

Forskerforbundet er glad for at Forskningsrådet påpeker departementenes manglende samordning av styringssignaler til instituttene og at ansvarlige departement, som eiere og arbeidsgivere, må legge til rette for en god balanse av kortsiktige oppdrag og langsiktig kompetansebygging.

STIM-EU og PES

Det er viktig å styrke ordninger som bidrar til at de reelle kostnadene ved deltakelse i EU-prosjekter dekkes. Forskerforbundet er uenig i vurderingen av at instituttene med dagens STIM-EU-støtteordning får dekket alle ekstra kostnader. Vi erfarer at flere av institusjonene opplever at de taper penger på EU prosjekter. Forskningsrådet anbefaler en styrking av STIM-EU og mener det bør vurderes å innlemme PES-ordningen i denne. PES er støtte til søknadsprosessen, mens STIM-EU-midler er midler som gis til EU-prosjekter. Ordningen med STIM-EU har virket i kort tid og instituttsektoren har ikke rukket å bygge opp sterke fagmiljøer for EU-søknader. Forskerforbundet mener derfor at PES 2020 må videreføres.

Krav til publisering

Forskningsrådet setter tydelige krav til mer regelmessig vitenskapelig publisering i sektoren. Det er positivt å stimulere til vitenskapelig arbeid i sektoren, men det er likevel uheldig at det innføres strengere krav til publisering uten en betydelig økning av basisbevilgningen. Det er den enkelte forsker som skriver vitenskapelige publikasjoner, og de forholder seg allerede til en rekke insentiver for å produsere publikasjoner, som stillingsopprykk, bedre muligheter i konkurransen om forskningsmidler etc. Når vitenskapelige publisering ikke er så høy som forskningsrådet forventer, skyldes det neppe mangel på insentiver. Årsaken er ofte mangel på tid og ressurser. Oppdragsgivere på markedet er ofte ikke interessert i å finansiere ukesverk som går med til å skrive artikkel i etterkant av et prosjekt. Det gjelder også departementer som oppdragsgiver. Bare en høyere basisbevilgning vil kunne gi tid og ressurser til mer publisering og løse problemet med lav publikasjonsgrad i sektoren. Forskerforbundet ber derfor om at kravene til økt publisering må ses i sammenheng med økt basisbevilgning.

En annen innvending mot et slikt publikasjonskrav er det sterke fokuset på volum og regelmessighet. Vitenskapelige publikasjoner må være et resultat av godt arbeid som er gjort, og ikke som en del av rutiner for å tilfredsstille krav om synlige og kvantifiserbare resultater. Et skjerpet krav til vitenskapelig produksjon må også ta høyde for at mange står mellom dilemmaet patentering eller publikasjon. Det gjennomføres mye forskning uten at dette etterfølges av publisering av vitenskapelige artikler, på grunn av klausulering eller annet. Denne arbeidsmåten må vi fortsatt ha, skal vi bevare den heterogeniteten som omtales i rosende ordelag i rapporten. At Forskningsrådet gjør vurderinger som ikke verdsetter vitenskapelig produksjon som ikke umiddelbart kan måles og innplasseres i skjema, er bekymringsfullt. Forskningsrådet bør legge større vekt på kvalitativt god vitenskapelig produksjon, enn krav om regelmessighet og økning i publikasjonsraten, i sitt råd til regjeringen.

Krav til størrelse

Forskerforbundet mener forslaget om endring i krav til årsverk fra 20 til 40 for å komme inn under ordningen med basisbevilgning er svært uheldig. Rapporten viser selv til at instituttene selv bør finne en organisasjonsform som passer virksomheten best, og at det er vanskelig å finne god empiri som gir tydelige retningslinjer på hvor stort et forskningsinstitutt skal være. Strukturen er for store deler av sektoren markedstilpasset og instituttene har både en lokal, nasjonal og internasjonal rolle. Instituttene er avhengig av en strategi for hvordan de skal oppnå kvalitet, relevans og nytte. Her vil størrelse inngå som en sentral faktor. Hvordan instituttet er organisert, hvor tett samarbeidet er med andre kunnskapsinstitusjoner og hvilken spesifikk kompetanse instituttet har bygget opp, må tillegges større vekt enn antall årsverk. Med krav om 40 årsverk vil det være en risiko for at velfungerende institutter som leverer gode resultater faller ut eller havner i uhensiktsmessige strukturendringer. Det er et behov for sterke fagmiljøer, men Forskningsrådet synes å overvurdere betydningen av formell organisering for å oppnå dette. I realiteten foregår det mye samarbeid mellom forskere fra ulike institusjoner og små institutter inngår i slike faglige nettverk i sterke fagmiljøer. Et krav om 40 årsverk garanterer ikke for hverken kvalitet, relevans eller nytte.

Regionale forskningsinstitutt

Forslaget om krav til 40 årsverk vil også ramme mange av de regionale forskningsinstituttene. Disse er ofte små og er et særtrekk ved den norske instituttsektoren.  Forskningsinstituttene betjener egen region med lokal kompetanse på flere områder. Her vil vi trekke frem at evalueringen av de samfunnsvitenskapelige instituttene understreket at: «Den nasjonale instituttpolitikken bør anerkjenne verdien av bidraget og rollen til instituttsektoren som helhet, så vel som særtrekkene som følger av de spesifikke formålene til de enklete institutt, og være forsiktig med å måle instituttenes prestasjoner ut fra «one size fits all»-indikatorer.»
Når regjeringen gjennom Regionalmeldingen signaliserer at den vil flytte forskningsmidler til regionale forskningsfond, kan det tyde på at de regionale forskningsinstituttene vil få en viktigere rolle framover. 

Forskningsrådet anerkjenner den vanskelige konkurransesituasjonene som sektoren er i, på grunn av økt konkurranse fra UH-sektor og andre private konsulentselskaper. At instituttene må sørge for å ha strategier for å møte økt konkurranse, slik Forskningsrådet foreslår, er selvsagt, men å ikke anerkjenne ulikhetene i konkurransevilkårene mellom sektorene er en svakhet ved analysen av instituttenes evne til å møte økt konkurranse.

Mangfoldig sektor – differensiert politikk

Å stake ut en retning for en framtidig instituttsektorpolitikk er ingen enkelt oppgave. En helhetlig forståelse av en mangfoldig sektor som instituttsektoren, krever en differensiert politikk. Til dette heter det blant annet i rapporten «at majoriteten av instituttenes funksjoner og oppgaver vanskelig kan overlates til andre aktører uten at dette vil svekke innovasjonssystemets totale evne til å frambringe relevant kompetanse og kunnskap.»

Forskerforbundet støtter dette poenget og mener det må være retningsgivende for resten av arbeidet med vurdering av instituttsektorens rolle i forsknings- og innovasjonssystemet.

Lykke til med arbeidet.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder                                                                      

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær