Innspill til stortingsmelding om humaniora

Innspill til stortingsmelding om humaniora

Forskerforbundet oversender med dette sitt innspill til stortingsmeldingen om humanistisk forskning og utdanning. 

Forskerforbundet har mange medlemmer innen humanistiske disipliner, ikke bare ved universiteter og høyskoler, men også innenfor arkiv, biblioteker og museum og andre deler av norsk kunnskapssektor. Derfor er vi spesielt opptatt av denne stortingsmeldingen og håper den kan bidra til en mer sektorovergripende og helhetlig politikk for humanistiske fagområder.

Sammendrag

Det står stort sett bra til med humanistisk forskning og utdanning i Norge. Derfor trenger vi neppe radikale omveltninger, men noen tiltak som kan tydeliggjøre og forsterke humanioras bidrag til samfunn og arbeidsliv. De humanistiske fagene er uensartete og deres utfordringer deles av mange andre fagområder. Likevel er humaniora et samlebegrep for mange disipliner som har et klart samfunnsoppdrag og noen tydelige fellestrekk:

• Formidling og utdanning er sentrale aktiviteter.
• Kunnskapene og kompetansene er helt essensielle for samfunnslivet, og de må være tilgjengelige for og kunne virke i en nasjonal offentlig kontekst.
• Fagdisiplinene har et særlig ansvar for kritisk, uavhengig refleksjon.
• Forskningspolitikken er ikke godt tilpasset fagenes egenart og arbeidsmåter.
• Mangfold og diversitet er en nødvendighet og styrke, men krav om store, robuste miljøer fører til unødig ensretting av miljøer mot dem som i særlig grad studerer det som er nært oss i tid og rom.
• Utdanningene er for utydelige på innhold og kompetanseutvikling, og ofte ansett som for lite ambisiøse og ikke tett nok på skolen.
• ABM-sektoren og kulturminnevernet forvalter humanistisk kunnskap som krever humanistisk kompetanse, men mangler en overordnet FoU-politikk.

Derfor mener Forskerforbundet at forskning- og utdanningspolitikken må

• Ivareta den kunnskapsmessige beredskapen og tydeliggjøre betydningen av hvilke verdier humanistisk kunnskap tilfører samfunnet
• balanses slik at den dekker både forskning, undervisning og formidling
• sikre mangfold gjennom aktivt å opprettholde små miljøer av god kvalitet
• sikre ryddige ansettelsesprosesser og god karriereoppfølging
• etablere virkemidler som er tilpasset humanistisk forskning og arbeidsmåter, som småforskmidler og ikke bare stor-skala-ordninger, og med tydeligere humanistisk profil i hovedsatsingsområder
• stimulere til tydeligere og bedre utdanninger med vekt på humanistisk basiskompetanse og tilpassinger til arbeidslivet i utdanningene
• bidra til en mer helhetlig lærerutdanning, basert på samarbeid mellom pedagogikk, didaktikk og disiplinfag, med tanke på å styrke og løfte humanistiske basisferdigheter inkludert fremmedspråk

Videre mener Forskerforbundet at

• Kunnskapsdepartementets sektorovergripende ansvar for forskning og kunnskapsproduksjon må styrkes
• ABM-institusjonene må utvikle egne FoU-planer som involverer de ansatte og samarbeid med UH-sektoren
• ABM-institusjonene må rapportere FoU-virksomhet i transparente og offentlig tilgjengelige systemer
• kulturminnevernet må toppfinansieres, slik at myndighetene går inn med en viss andel (eks. 20 %) av tiltakshavers lovfestede omkostninger ved forvaltningsarkeologiske undersøkelser
• regjeringen kan utvikle en politikk for kulturopplevelser og kulturturisme, med virkemidler som stimulerer arbeidslivet til satsinger som tar inn humanistiske perspektiver og fordrer samarbeid med humanistiske kunnskaps- og forskningsmiljøer.

Innledning

Humaniora er et moderne og ikke spesielt presist samlebegrep for mange til dels svært gamle disipliner. Slik sett kan humaniorabegrepet bidra til å tilsløre like mye som det opplyser. Det er et stort spenn i metode, tilnærming og forskningsobjekt mellom tradisjonelle humanistiske fag, som for eksempel lingvistikk, arkeologi, filosofi og historie. For ikke å snakke om faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Den omfattende diversiteten gjør det vanskelig å definere og anvende felles begreper om kvalitet og relevans. Ulike humanistiske fag vil ha ulike relevanshorisonter og vil forholde seg forskjellig til oppgaver innen forskning, formidling, utdanning og forvaltning. Med den forutsetningen vil vi likevel forsøke å si noe om hvordan forvaltningen og videreutviklingen av humanistisk kunnskap kan organiseres bedre.

Forskerforbundet er av den oppfatning at forskningspolitikken er for generell og ensartet, med like virkemidler uavhengig av fag. Humaniora er med å danne helheter og har en spesiell rolle for og i sivilsamfunnet, som ikke fanges godt opp av dagens virkemidler. Mange humanistiske fag inngår i utøvende kunstnerisk arbeid og profesjonsutdanninger, og utvikler praktiske ferdigheter av betydning for en rekke yrker. Ikke bare det, kunnskap om språk, historie, estetikk, etikk, religion og kultur er helt essensielt for det norske samfunnet; for dannelsen av individer som samfunnsborgere og for en åpen og opplyst offentlig samtale. I en omskiftelig verden vil den kulturelle beredskapen som disse fagene representerer være enormt viktig. Det handler om hva det i bred forstand vil si å være menneske; om allmenndannelse, identitet, verdigrunnlag og sammenheng. Det angår hva vi skal leve for, og ikke bare hva vi skal leve av. Denne bredere samfunnsrelevansen gjør det spesielt vanskelig å utforme en politikk for disse fagene, kun basert på krav om relevans for økonomisk verdiskaping, teknologisk utvikling eller store samfunnsutfordringer.

Tradisjonelle humanistiske fagdisipliner med en sterk epistemisk kultur har etter vårt skjønn ansvar for å reflektere kritisk over politiske, kommersielle og forskningsdiskursive vinder og svingninger. Det taler for at fagdisiplinene langt på vei må bevare sin autonomi og ikke ukritisk tilpasse seg politiske føringer og næringsinteresser.

1  UH-sektor

1.1 Indikasjon på kvalitet

Spørsmålet om kvaliteten på humanistisk forskning må forstås i en større sammenheng enn indikatorer for returandelen fra EUs rammeprogrammer og internasjonale rangeringer, som vektlegges i innspillsinvitasjonen fra Kunnskapsministeren. Vi vet at forskningskvaliteten innen humanistiske fag er høy etter de anerkjente kvalitetskriteriene vi allerede har utviklet, for eksempel publiseringsindikatorene. Humanistene har vist seg ledende innenfor de nasjonale publiseringsindikatorene, så det kan ikke være tvil om at mye humanistisk vitenskap samles og deles med nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer. Studiebarometeret viser dessuten at studentene er godt fornøyde med kvaliteten på og læringsutbyttet fra humanistisk utdanning. Og mange humanistiske forskere blir vurdert som fremragende ved behandling av søknader til Norges forskningsråd. Utgangspunktet må derfor være at kvaliteten allerede er høy, og spørsmålet bør være hvordan den kan opprettholdes og bli enda bedre.

Det er legitime grunner økonomisk, faglig og politisk til at humanister skal søke EUs rammeprogrammer og bidra til en høyere returandel, men det er tvilsomt å knytte dette direkte til kvalitet – slik meldingsinvitasjonen så tydelig gjør. Forskerforbundet vil også sterkt advare mot å legge for mye vekt på siteringer og internasjonale rankinger, med alle de påviselige perverteringer som følger med å benytte slike indikatorer til ressursfordeling og som kvalitetskjennetegn. Sitering ble for eksempel avvist som indikator ved utviklingen av et nytt finansieringssystem med en resultatbasert forskningskomponent knyttet til forskningsinformasjonssystemet CRIStin. Små land og språkområder har dessuten noen andre utfordringer og nasjonale ansvarsområder enn store sentrale nasjoner og anerkjente verdensspråk. I dette skiller humanistiske og kontekstbaserte disipliner som kultur, religion, historie og nasjonale språk seg spesielt ut fra mer allmenne fagdisipliner.

Humanistisk forskning skal ha ambisjoner om å hevde seg internasjonalt, men fagene skal også gjøre kunnskapen relevant for samfunnet og arbeidslivet. Forskningspolitikken må støtte opp om begge disse målene. Humanistiske fagmiljøer som bare tilstreber internasjonal nettverksbygging og spissforskning i spesialiserte nivå-2-tidsskrifter, kan fort miste relevans og legitimitet i resten av samfunnet.

De humanistiske fagene har tradisjonelt vært formidlings- og dannelsesfag. For de fleste humanistiske disipliner er formidling og utdanning fremdeles sentrale aktiviteter i tillegg til selve forskningen. Dagens forskningsbegrep er i større grad utformet for samfunns- og naturvitenskapene, særlig gjennom vektleggingen av anvendt forskning og innovasjon. Universitets- og høyskoleloven sidestiller imidlertid forskning, undervisning og formidling (§ 1-1), og pålegger institusjonene å legge til rette for formidling og deltakelse i offentlig debatt (§ 1-3). En balansert politikk som dekker disse tre oppgavene er spesielt viktig for å støtte opp om den humanistiske forskningens egenart og bredere samfunnsrelevans.

Meldingens kanskje viktigste oppgave blir derfor å utvikle et bredt kunnskapsgrunnlag for en politikk som tydeliggjør hvilke verdier humanistisk forskning tilfører samfunnet, samt hvordan denne kunnskapen best kan formidles på ulike arenaer.

1.2 Organisering av fag og fagmiljøer

Mangfold og diversitet er en nødvendighet og styrke for alle fagområder. Man ikke kan bli like god på alt ved alle institusjoner og det er behov for en viss spissing og faglig spesialisering. Også for humanistiske fag er det nødvendig å etablere fagmiljøer av noe størrelse, som kan sikre et godt utdanningstilbud og forskningsfellesskap. Humanistisk kunnskap skal formidles til samfunnet på mange forskjellige områder, og mangfold av fag og mangfold innad i fagene er derfor avgjørende. Merkostnaden knyttet til opprettholdelse av mangfoldet innen humaniora er dermed en nødvendig investering for det norske samfunnet for å sikre kunnskap, utdanning, dannelse osv. som beskrevet innledningsvis.

Forskerforbundet ser uforutsigbarheten for yngre forskere som et av de største problemer med dagens UH-sektor. Dette rammer tilsynelatende humaniora spesielt hardt, især de som satser på små fagområder. Ikke bare er disse utsatt for den samme usikkerhet og konkurranse som i andre fag, økende krav til «robusthet» fører også til marginalisering og avvikling av små og skjøre fagområder. Det er maktpåliggende at UH-institusjonene og særlig de humanistiske fakultetene gjør mer for å ivareta alle de ansattes karriereutvikling, spesielt dem man rekrutterer inn som stipendiater. En undersøkelse blant Forskerforbundets stipendiatmedlemmer for noen år siden (NIFU Rapport 38/2009), viste at frustrasjonen over (manglende) oppfølging og karriereforventninger var størst blant stipendiatene i humanistiske disipliner. Vi har ingen indikasjoner på at dette er annerledes i dag. Forutsigbare stillingsstrukturer, ryddige ansettelsesprosesser og god karriereoppfølging burde være en selvfølge. Vi vet at det ikke alltid er slik. Bedre personaloppfølging og åpne, transparente prosesser er en forutsetning for forskning og kunnskapsproduksjon av høy kvalitet.

Ettersom undervisningsbehovene i stor grad har styrt rekrutteringen til humanistiske disipliner, og undervisningsbehovet ofte er størst på de samme områdene og fagene innenfor de fleste fagdisipliner og UH-institusjoner, vil det også være slik at fag og institusjoner har mest ressurser og har størst miljøer på de samme fagområdene. De siste årenes krav om spissing og oppbygging av «robuste» fagmiljøer har dermed allerede ført til faglig ensretting – en tendens som antagelig vil vedvare om man ikke tar aktivt grep for å hindre den. Forskerforbundet er kritisk til en ensretting innen humanistiske fag, med det resultat at vi mer og mer dyrker det som er nærmest oss i tid og rom. Dette svekker den historiske dimensjonen ved fagene, både når det gjelder vår nære historie og de lange linjene til antikken og oldtiden. I en stadig mer global verden med økende migrasjon er det avgjørende at kunnskapen om språk og samfunn i andre verdensdeler ikke blir ytterligere nedprioritert i en stadig satsing på store, «robuste» miljøer.

Det er lansert ulike ideer om hvordan de humanistiske fagene kan organiseres bedre og annerledes, uten at noen av modellene synes å ha entydig forrang eller være bedre i seg selv. Gitt at vi mener humanistiske fag har en særlig legitimitet i utdanning og dannelse, virker det uklokt å frikoble forskning fra undervisning. Her gjelder det å finne modeller lokalt som både ivaretar en fleksibilitet med hensyn til undervisnings- og samfunnsbehov, en fornuftig nasjonal beredskap og en faglig forutsigbarhet for ansatte, rekrutter og studenter.

Verken Norgesnettet eller SAK (Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) har klart å etablere gode ordninger for å ivareta humaniorafag og fagområder som har få fagpersoner og/eller studenter. To små fagmiljøer med få studenter ved to institusjoner blir sjelden til ett stort fagmiljø med dobbelt så mange studenter ved én institusjon. Studenter velger i liten grad studiested for å studere akkurat det lille, aktuelle fagområdet, men oppdager det som et tilbud ved studiestedet man allerede er tilknyttet. Snarere ser vi derfor at avvikling av fagområder ett sted fører til manglende nasjonal dynamikk og utveksling av studenter, sensorer og fagpersoner og i lengden til forvitring snarere enn forsterkning av tilsvarende miljøer ved andre institusjoner. Det er enkelt å avvikle et fagmiljø og utdanningstilbud, men det tar lang tid å bygge kompetansen opp igjen.

Modellen med nasjonal eller nordisk koordinering kan likevel ha noe for seg, der fagmiljøene blir for små og ikke har ressurser til å utvikle seg. Vi vil understreke behovet for at det må finnes ett nasjonalt miljø for å sikre faglig kunnskapsberedskap. Den humanistiske kunnskapen er av en slik art at den må kunne virke formidlende i en nasjonal kontekst – og i slike sammenhenger hjelper det ikke at det finnes miljøer i Sverige eller Danmark. Stilt overfor utfordringer av naturvitenskapelig eller teknisk art kan man, om det ikke finnes nasjonal fagkompetanse, innhente internasjonal ekspertise for å finne løsninger. Når vi derimot støter på utfordringer som kaller på den humanistiske kunnskapen om kunst, kultur, land, historie, religion og språk, er vi avhengige av at den finnes og kan virke også i en nasjonal sammenheng. Mangelen på slik kunnskap eller evnen til å formidle den i en bred offentlighet kan få store konsekvenser for et land som Norge i en verden som antagelig vil oppleve enda mer konflikt og migrasjon som følge av klimaendringer, rovdrift på naturressurser og etniske spenninger.

En bred sammensetning av ulik fagkompetanse – det som noe nedlatende blir kalt «dyrehagemodellen» (1) – har klare fordeler, dersom premisset er riktig om at diversitet og mangfold er viktig også for kvaliteten og relevansen av humanistiske fag. En ekspertmodell, hvor man rekrutterer mange dyktige forskere innen et spesifikt fagområde og neglisjerer andre, er kanskje besnærende, men den vil også kunne lede til dårligere vilkår for formidling, utdanning og samfunnskontakt (2). Forskerforbundet vil derfor ikke anbefale en overgang til et system innen humaniorafag som gjennomgripende betyr en satsing kun på toppforskning og store miljøer. Samtidig må det være slik at fagområder institusjonene satser på å bygge opp – enten det er gjennom senter for fremragende forskning eller på nasjonalt viktige områder – må få en avklart plass og forutsigbare rammevilkår i institusjonens struktur for øvrig.

1.3 Organisering av undervisningen

Dagens organisering framstår som et litt uheldig konglomerat av kurs, programmer og nivåer introdusert som følge av den pågående moduliseringen. Ettersom regjeringen har varslet en egen melding om studiekvalitet, er det her liten grunn til å reise for mange generelle problemstillinger knyttet til undervisningen. Men noen humaniora-spesifikke utfordringer kan behandles:

Det er blitt reist bekymring også for rekrutteringskvaliteten til humanistiske fag og om vi mangler prestisjetunge og anerkjent sterke humanistiske utdanninger. Her skal ikke stikkes under stol at verken inntaksnivået eller «læringstrykket» er like høyt ved alle humanistiske studier. Dette henger i stor grad sammen med rammevilkårene og finansieringssystemet, og det offentlige ordskiftet om utdanningsvalg.

De fleste humanistiske utdanninger er i utgangspunktet oppfattet som lite kostnadskrevende, noe som eksemplifiseres av innplasseringen i laveste kategori i departementets utdanningsinsentiver. Finansieringsordningen med resultatbasert uttelling (RBU) gjør det økonomisk gunstig å overoppfylle måltall for studieplasser innen en del av disse fagene, så lenge det også er et overskudd på kvalifisert personal til å dekke undervisningsoppgaver. Dermed er mange gamle høyskoler som i liten grad hadde en bred portefølje av humanistiske fag blitt fristet til å etablere flere slike. Institusjoner som var restriktive med å opprette flere studieplasser på marginalen på bekostning av kvaliteten (som UiB og UiO), opplevde at de ble straffet for dette og har følt seg tvunget til delvis å snu. Høyere inntakskrav og større lærertetthet vil øke kvaliteten på studiet og muligheten for å kreve mer av studentene. En enkel løsning for å skape bedre læringsprosesser og øke prestisjen er å redusere antall studieplasser. Spørsmålet er om det er riktig og viktig å forsøke å skape elitestudier ved enkelte humanistiske fakulteter og generelt redusere antall kandidater innen humanistiske fag. Dette bør regjeringen ta stilling til gjennom meldingsarbeidet. Dagens system, hvor institusjonene driver bevisst overopptak, i liten grad har råd til å benytte eksterne sensorer og ikke får inntekter for studenter som ikke fullfører, bidrar ikke til økt læringstrykk eller høyere krav.

På den annen side er flere humanistiske fag, særlig fremmedspråk, «rammet» av småfagsproblematikken, hvor det er kostbart å opprettholde undervisningstilbud med få studenter. Som beskrevet over, mener Forskerforbundet vi må ta oss råd til å vedlikeholde den humanistiske beredskapen innen fagområder som opplever sviktende rekruttering og svingninger i studenttallet, og tenke alternativt til nedleggelse av fag og fagmiljøer.

Vi mener videre at mye kan gjøres med utdanningen for å konsolidere og tydeliggjøre verdien av humanistisk kunnskap. Humanistisk kompetanse består ikke bare av det faglige innholdet, men er også en metodekompetanse, knyttet til kritisk refleksjon, vitenskapelig tenkemåte, analyse- og fortolkningskunnskap. Utdanningen gir også grunnleggende ferdigheter innen språk og formidling som er verdifulle for samfunns- og arbeidslivet. Det er rom for å presentere med større klarhet at de humanistiske utdanningene gir generell kunnskap om viktige områder som språk, historie, estetikk, etikk, religion og kultur. Dessuten er mange humanistiske utdanninger også profesjonsutdanninger, som lærer, arkeolog, utøvende kunstner, journalist, prest, konservator, tolk/translatør. Humanistiske fag kan i større grad også tilby enkeltemner for kompetanseheving og etter- og videreutdanning.

Humanistiske fag skårer høyt på studiebarometeret når det kommer til generell tilfredshet og ligger over gjennomsnittet på nesten alle de andre kategoriene som medvirkning, undervisning, tilbakemelding og veiledning, men – ikke overraskende – under snittet hva gjelder arbeidslivsrelevans. Det skulle dermed ikke være grunnlag for å mene at det er noe spesielt galt med de humanistiske utdanningene. Det som imidlertid kan gi grunn til bekymring er at språkstudenter oppgir å bruke minst tid på studiene og får høyest andel gode karakterer. Det kan tyde på at det ikke stilles høye nok krav til studentene og må ses spesielt på.

Humaniorafag undervises gjennomgående av aktive forskere også på BA-nivå. Undersøkelser viser at egen forskning får en mer sentral plass i undervisningen på lavere grad her enn innen realfagene, men at det ikke like lett å integrere studentene i egen forskning på høyere grad (3). Dette skyldes både studentenes forutsetninger, fagtradisjonene og måten forskningsarbeidet foregår i humanistiske fag. En mer målrettet og gjennomtenkt organisering av mastergradsundervisningen – også på tvers av institusjonene – ville antagelig være en fordel for mange små humanistiske fag. Her kan de nasjonale fagrådene få en utvidet myndighet.

1.4 Forskning og Forskningsrådets rolle

Forskerforbundet er av den oppfatning at mye god forskning innen humanistiske disipliner skjer av enkeltpersoner med relativt få ressurser og god tilgang til kildemateriale. Dette må bevares uansett organisering og modell for framtidig humanistiske fakulteter. Vi tenker da på personer som driver egeninitiert forskning og formidling innenfor de ressursene som normalt ligger til en kombinert vitenskapelig stilling; det vil si at om lag 45 % av stillingen er avsatt til FoU-virksomhet og man har ordinære driftsmidler til disposisjon. Det er ikke rasjonelt eller formålstjenlig at alle disse skal behøve søke Forskningsrådet eller EU om relativt små tilleggsressurser. Vi må vokte oss for å lage et system der forskerne bruker mer tid på å søke midler enn å forske. Forskerforbundet oppfordrer beslutningstakerne og institusjonene til i langt større grad å avsette midler til slike mindre og mer avgrensede behov (såkorn, småforsk-midler), og skape enkle rutiner for å få slik støtte.

Samtidig er det viktig at de humanistiske fakultetene har ambisjoner om å bygge opp større fagmiljøer og satsinger basert på programutlysninger innen nasjonale og europeiske konkurransearenaer. Slike prosjekter har gjerne mer vekt på samfunnsrelevans og strategisk viktige fagområder. De må imidlertid også være med på å utvikle fagorganiseringen og studieporteføljen ved institusjonene, og ikke tenkes som selvstendige og midlertidige forskningssatellitter. En utfordring i dag er at det i liten grad blir lagt planer for videreføring av store prosjekter. Dermed ivaretas verken personalet eller den fagkunnskapen som bygges opp.

Forskerforbundet mener at de store forskningsrådprogrammene ikke er tilstrekkelig tilrettelagt for humanistisk forskning. Spørsmålet er om ikke programstyrene og utlysningstekstene, dels som en konsekvens av sektorprinsippet, settes sammen og utformes på en måte som blir for instrumentell og som gjør at få humanister kan søke innenfor de gitte forskningspolitiske rammene. Forskerforbundet har merket seg at Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger (SAMKUL) aldri ble det nasjonale hovedinnsatsområdet, slik man planla. Evalueringsrapporten av SAMKUL skisserer opp noen grunner til det og forbundet deler rapportens konklusjoner (4). Vi trenger et nytt nasjonalt hovedinnsatsområde som tar lærdom av prosessen med SAMKUL og sørger for en politisk forankring og tydeligere humanistisk profil. Det finnes i tillegg en rekke andre programmer hvor humanistisk forskning burde vært bedre representert allerede. Samtidig etterlyser Forskerforbundet et bredere sett av virkemidler for å sikre små og mellomstore forskningsgrupper. Den nå avsluttede ordningen med Yngre fremragende forskere (YFF) var et utmerket tiltak som kunne videreføres, og gjerne utvides i samme retning som ERC, hvor enkeltforskeren kan søke, få støtte og så selv velge å knytte seg en institusjon.

Alle miljøer trenger rekruttering og impulser fra yngre generasjoner, og en forskerutdanning i et humanistisk fagfelt vil være verdifull også utenfor akademia. Forskningsrådets programmer har for en stor grad sørget for rekrutteringen også til humanistiske miljøer gjennom sine tildelinger særlig av midler til rekrutteringsstillinger, hvor institusjonene blir fullt kompensert, noe de ikke blir for ordinære vitenskapelige stillinger. Dette har i noen grad medført at mye av forskningsmidlene brukes til forskeropplæring, mens etablerte forskere blir skjøvet ut etter en postdoktorperiode. Undersøkelser viser at det er blant kandidater fra de humanistiske disiplinene at følelsen av mistilpasning til arbeidslivet er størst og det er grunn til å tro at dette også gjelder for PhD (5). Forskerforbundet anbefaler at Forskningsrådet i kjølvannet at den store humanioraevalueringen tar initiativ til en analyse av behovet for humanistisk forskningskompetanse ut over akademia og dermed kan bidra til mer tydelige karriereløp mot relevante sektorer.

Forskerforbundet oppfordrer Forskningsrådet til å vurdere hvordan dagens støtteordninger bidrar til bruken av midlertidig tilsetting. Generelt bør programmene utformes nøytralt i forhold til hvordan institusjonene bemanner. Fagmiljøene selv må få bedømme om det er rekrutteringsstillinger eller etablerte forskere et prosjekt og miljø trenger for å videreutvikle seg. Et viktig tiltak vil her være at institusjonene kompenseres likt for rekrutteringsstillinger og ordinære forskerstillinger. Vi tror at dette både vil kunne bidra til økt langsiktighet i det faglige arbeidet og økt brukt av fast tilsetting på eksternt finansierte prosjekter.

1.5 Forskningsformidling og åpen tilgang

Den tette sammenhengen mellom forskning og formidling som er typisk for de fleste humanistiske fag, gjør også at publiseringsmønstrene her skiller seg noe ut fra samfunnsfag og ganske betydelig fra med.nat.-fagene. Grensesnittet mellom formidling og forskningspublisering er mindre og annerledes. De fleste humanister driver i hovedsak forskningsformidling alene, det vil si uten medforfattere, og de skriver lenger og mer omfattende (gjerne monografier) enn vanlig er i andre fag. Dessuten er det innen humanistiske fag antagelig et langt større spekter av godt aksepterte former for forskningspublisering, fra tekstkritiske utgaver av eldre tekster i flerbindsverk og de selvstendige monografiene til enkeltartikler i antologier, tidsskrifter, samlingskataloger og leksikon. Disse formene er i seg selv nøytrale hva gjelder medium – de kan formidles elektronisk eller på papir, åpent og gratis tilgjengelig eller mot bruker/leserbetaling. Og slike publikasjoner har det ofte til felles – som i mindre grad er tilfelle i andre fagområder – at de retter seg både mot akademiske fagfeller og et interessert publikum utenom, og dermed også veksler mellom å være skrevet på norsk og etablerte internasjonale fellesspråk for fagfeltet. Vi bør derfor være veldig varsomme med å lage en felles publiseringspolitikk som gjennom krav og sterke insentiver ødelegger dette mangfoldet, som nettopp er humanioras styrke og som gjør forskningen tilgjengelig for et internasjonalt forskerfellesskap, men også gjør den relevant for samfunnet rundt i en nasjonal, regional eller lokal kontekst. Det er ingen tvil om at vi kan utnytte de teknologiske mulighetene enda bedre til å drive forskningsformidling i stadig nye former, åpent og tilgjengelig gjennom digitalisering, og at dette kan utnyttes bedre i en rekke humanistiske miljøer.

Forskerforbundet er prinsipiell tilhenger av åpen tilgang og slutter seg til intensjonene om at mest mulig forskning skal gjøres fritt tilgjengelig for flest mulig. Dette har imidlertid noen praktiske konsekvenser, som kanskje vil være enda større for humanistiske fag, ettersom de publiserer i et slikt bredt spekter av kanaler, også i tradisjonell bokform. Vi har forståelse for myndighetenes ønske om åpen og tilgjengelig forskning, men mener en ordning med krav om publisering på åpne elektroniske plattformer uten brukerbetaling som et premiss for all offentlig støttet forskning, foreløpig er for dårlig utredet. Slik vi ser det, kan dette ha negative konsekvenser for norsk sakprosa og bokkultur. Det er en lovpålagt oppgave (§ 1.7 i UH-loven) å drive vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk. Dersom vi på denne måten fjerner forlagenes mulighet til å tilgjengeliggjøre forskning til et bredt publikum gjennom å produsere og selge bøker, kan det føre til en innskrenkninger i utbudet av norsk sakprosa og dermed den viktige rollen humaniora har for dannelse, sivilsamfunnet og det offentlige ordskiftet. Den kollektive vederlagsordningen for kopiering og distribuering av publisert materiale, som forvaltes gjennom Kopinor-ordningen, brukes i dag til å gi skrivestøtte til sakprosaforfattere for et allmennmarked. En omlegging til mer Åpen tilgang-publisering vil redusere utbytte av ordningen, slik den virker i dag, og dermed også bidra til å svekke den norske sakprosafloraen og humanistisk kunnskapsformidling til offentligheten. Humanistiske prosjekter utgjør 75 % av disse tildelingene.

Regjeringen har nedsatt en arbeidsgruppe for å utrede nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater og forbundet vil avvente forslagene herfra for ytterligere kommentarer. 

2  ABM-sektoren og kulturminnevern

Humanistisk fagkunnskap og utdanning er helt sentral i store deler av forvaltningen, fra Arkivverket til kulturminnevernet. Dette er i liten grad synliggjort i innspillsinvitasjonen. Det er nødvendig at denne meldingen blir hele regjeringens melding og at Kunnskapsdepartementets sektorovergripende ansvar for forskning og kunnskapsproduksjon styrkes.

ABM-sektoren er uensartet. Under hver bokstav finnes det institusjoner av svært ulik type, og med ulike eiere og finansieringer, og med ansatte med ulik kompetanse, stillingsbetegnelser og arbeidsoppgaver. Men de har det felles at de forvalter humanistisk kunnskap som krever humanistisk kompetanse.

2.1 Arkiv

Arkivene er mangslungne. På den ene side har man store organisasjoner som det statlige Arkivverket og det private Arbeiderbevegelsens arkiv. På den andre side finnes det en mengde arkivinstitusjoner/arkivavdelinger på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, til dels organisert i samarbeidsorganer (interkommunale arkiv). Det finnes dessuten arkiver (i betydning samling av dokumenter) i biblioteker, museer og privat eie. Både offentlige og private arkiver har i lange tider blitt sett på som viktige kilder til kunnskap om fortiden. Den arkivfaglige kompetansen er i stor grad bygd opp med grunnlag i humaniora som vitenskapsfelt, og da ikke minst historiefaget. I vår tid er informasjonsteknologi kommet til som et nødvendig faglig grunnlag for arkivarbeidet. Men likevel handler mye av det arkivfaglige arbeidet om å ordne, sammenstille og fortolke informasjon skapt av andre, gjerne i form av multimodale tekster. Dette er arbeidsoppgaver som humanistiske vitenskaper har som sine kjernekompetanser.

Kulturdepartementets syn på FoU i Arkivverket lar seg lese ut av Arkivmeldingen (Meld. St. 7 (2012-2013)), hvor det framkommer at samfunnet stiller store forventninger til arkivene som kunnskapsbaser i framtiden:

Arkiva og musea skal fungere som dialoginstitusjonar, møtestader og sosiale arenaer for mange ulike grupper. […] Det handlar om å gjere institusjonane til aktive endringsagentar som tener samfunnet på beste måten. Lokal kontekst og tilknyting er sentrale element i dette arbeidet, for det er her institusjonane har høve til å nå relevante målgrupper. […] Arkiva skal vere offensive, kontaktsøkjande samarbeidspartnarar som har legitimitet, styrke og mot til å kjempe for visse verdiar der det er nødvendig. Brukarane må definerast breitt og utgjere ulike segment i samfunnet, gjennom å gi ei stemme til grupper som ikkje evnar å gjere seg gjeldande i samfunnsdebatten eller som ikkje er synlege.

I meldinga omtales også forskningen som blir gjort i etaten, men klart størst vekt legges på utviklingen av IKT/elektroniske arkiv. Interessen for FoU ut over dette er begrenset, og det sies ikke noe om forskning i de foreslåtte tiltakene. Meldingen legger også vekt på formidling, men dette er i hovedsak en vektlegging av å digitalisere arkivmateriale og få det ut på nett. Det virker som man tar for gitt at både formidling (utenom digitalisering) og forskning skal utføres av alle andre enn de ansatte.

En evaluering av den historiefaglige forskningen i Arkivverket viser at det er mange som har forskningsrett, men at det er avsatt lite tid til forskning, og at prioritering av administrative oppgaver ofte går på bekostning av forskningen (6). Utnyttelsen av mulighetene er dårlig, og produksjonen er lav. Rapporten vektlegger behovet for å bedre betingelsene for forskning, effektivisere innsatsen og heve kvaliteten.

Det kan bemerkes at innen dagens internasjonale arkivtenking vektlegges det at arbeidet med elektroniske arkiv langt fra gjør historiefaglig forskning overflødig. Arkivene er nærmest uforståelige hvis de ikke er supplert med grundige studier av arkivskapernes og arkivenes danning og historie. For å ivareta samfunnsoppdraget er det nødvendig med god kunnskap og refleksjon over institusjonenes og personalets samfunnsoppdrag, faglighet, verdigrunnlag og normer, formidling og lignende, i fortid og nåtid.

2.2 Bibliotek

Bibliotekfeltet omfatter omtrent 4000 bibliotek, fra de store statlige institusjoner, som universitetsbibliotekene tilhørende UH-sektoren og Kunnskapsdepartementet, Nasjonalbiblioteket under Kulturdepartementet, til landets folkebibliotek som eies av kommunene og om lag 3 400 skolebibliotek. I tillegg finnes en rekke bibliotek tilhørende ulike stiftelser, samt bibliotek ved museer, arkiv og andre institusjoner.

Kulturdepartementets syn på FoU ved bibliotekene lar seg avlese av Bibliotekmeldingen (St.meld. 24, 2008-2009). Meldingen legger betydelig vekt på bibliotekenes rolle for å formidle norsk skriftkultur og litteratur, og kunnskap om kultur og samfunnsforhold. Den er imidlertid lite spesifikk på forskning og bygging av forskningskompetanse ved bibliotekene, men viser til initiativ for å etablere bibliotekforskning som eget forskningsrådsprogram:

Departementet ser positivt på framlegget om å etablere eit eige FoU-program om bibliotekfeltet, men meiner at det er behov for å sjå forsking- og utviklingsaktivitetar på heile abm-feltet i samanheng. Kultur- og kyrkjedepartementet vil difor i samarbeid med Kunnskapsdepartementet vurdere eit samarbeid om forskings- og utviklingsaktivitetar på tvers av sektorane.

Ansvaret for forskningen i bibliotek er som i museer og arkiv spredt på flere ulike departementer. Samarbeidsinitiativ som dette er det kommet lite ut av.

Kulturdepartementets syn på FoU ved bibliotekene avspeiles også til en viss grad i Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv (St.meld. 24, 2008-2009). Meldingen er ment å bidra til utviklingen av det digitale samfunnet. Her plasseres ansvaret hos institusjoner som har i sitt mandat å ta vare på kulturarv. Nasjonalbibliotekets virksomhet er forankret i lov 9. juni 1989 nr. 32, om avleveringsplikt for allment tilgjengelige dokument. Som samlingsforvalter og forskningsbibliotek er Nasjonalbiblioteket en viktig ressurs i infrastrukturen for forskning. Nasjonalbiblioteket gjennomfører en systematisk digitalisering av hele den pliktavleverte samlingen og tilgjengeliggjør materialet for allmenheten og forskningsmiljøene. Som formidlere av kulturarv knyttes institusjonene til den forskningsbaserte formidlingen. Dette fordrer en klar bevissthet om dens kvalitet.

[…] saksforhold som blir presentert i aktiv formidling, er basert på kunnskapsbasert analyse og omtanke for en balansert fremstilling. Den utbredte oppfatningen at samlinger i og informasjon fra kulturarvinstitusjonene kjennetegnes av høy faglig kvalitet, avspeiles i at brukerne har stor tillit til disse institusjonene. (St. melding 24, 2008-2009).

Nasjonalbiblioteket hviler på flere fagtradisjoner, slik som litteraturkunnskap og bokhistorie, og utfører FoU-arbeid knyttet til metadata-arbeid (klassifisering). Her har man ønske om å være en forskningsinstitusjon, noe som er forankret i ledelsen og gjennom fagstillinger med kompetanse og rettigheter/muligheter for å bedrive FoU-arbeid. I noen grad gjelder dette også universitetsbibliotekene. Likevel kan vi si at FoU-kapasiteten er underutnyttet ved mange biblioteker.

2.3 Museum

Ifølge Museumsstatistikken (2014) finnes det 119 museer i Norge (med minst ett fast årsverk). Av disse er 73 underlagt Kulturdepartementet. De resterende 46 er en blanding av universitetsmuseer underlagt Kunnskapsdepartementet, og andre som ligger under andre departementer. Museene utgjør slik en sammensatt delsektor, med ulike eierforhold og ulik finansiering, noe som blant annet legger ulike premisser for FoU-aktiviteten. Faglig sett tilhører museene svært mange fagområder (for eksempel historie, arkeologi, kunsthistorie, biologi, zoologi, geologi), men alle har et bredt samfunnsoppdrag og en historisk forankring, og dermed også en humanistisk dimensjon. Foruten gjenstandskonservatorer, er det særlig de humanistiske disiplinfagene kulturhistorie og kunsthistorie som har hatt tettest samarbeid med og avgitt kandidater til museene.

Kulturdepartementets syn på FoU ved museene kan avspeiles i Museumsmeldingen (Stortingsmelding 49/2008-2009). Her understrekes det at FoU-arbeid er en vesentlig del av grunnlaget for arbeidet innen sektoren, blant annet god formidling og forvaltning, og at det er viktig at fagpersonene i institusjonene har kompetanse og deltar i FoU-arbeid. Museumsreformen la et bedre grunnlag for forskning i museene, med økt bevisstgjøring, innsats og kompetanse, slik at museene er blitt mer interessante samarbeidspartnere for institusjoner i UH-sektoren. I stor grad har verdien av FoU-arbeid vært knyttet til forskning på egne samlinger, med nytt faguttrykk kalt museografi. Innenfor forskningsprogrammet Forskning om museer og arkiv i regi av Kulturrådet og ABM-utvikling har også flere museer gjennomført prosjekter av museologisk karakter, det vil si forskning på institusjonene, fagpersonene, deres samfunnsoppdrag, selvforståelse, metoder og formidling mv. (7)

Det gjenstår imidlertid en del før FoU-arbeidet blir systematisk og godt prioritert. Forskerforbundet har kartlagt medlemmenes adgang til å drive FoU-arbeid i museumssektoren (8). Her kommer det fram at sektoren har store utfordringer når det gjelder å sikre de faglige ansatte adgang til å drive faglig utvikling og forskningsarbeid. FoU-aktiviteten er tilfeldig og lemfeldig organisert, det avsettes ikke nok systematisk tid til den og resultatet blir små og uambisiøse prosjekter. Det samme sier regjeringen selv i statsbudsjettet for 2016:

Det er også tydelig at sektoren har behov for å bygge forsknings-kompetanse, legge bedre til rette for forskning og sette av ressurser til dette arbeidet. 59 prosent av museene rapporterer at de har en forskningsplan. 95 prosent av museene opplyser at de har arkivsamlinger og at det er et mål å gjøre disse mer kjent og tilgjengelig for forskning generelt. (9)

2.4 FoU i ABM-sektoren

Forskning og kunnskapsutvikling er kjerneoppgaver ved norske ABM-institusjoner på linje med innsamling, bevaring og dokumentasjon. ABM-institusjonene forvalter et unikt materiale som gir grunnlag for forskning og formidling, men også samfunnsutvikling og verdiskaping. Da må de sikres gode vilkår for å samle, bevare og tilgjengeliggjøre sitt materiale, til gode for publikum generelt og forskningen spesielt. De må imidlertid også være forskningsmessig oppdaterte på det de skal forvalte og formidle, noe som fordrer at de ansatte sikres ressurser til forskning og faglig utvikling for å innfri sitt samfunnsoppdrag.

ABM-institusjonenes forskningsoppdrag reflekteres i liten grad i institusjonenes forskningsadministrative infrastrukturer som skal initiere og understøtte FoU-aktivitet. Svake eller fraværende strukturer og systemer risikerer å ramme kunnskapsproduksjonen og innovasjonen i den enkelte institusjon og i ABM-sektoren som helhet. Det betyr i sum at samfunnet går glipp av kunnskap som er verdifull i seg selv, og som kan være til nytte for andre forskningsmiljøer, som læringsmiljø for skoler og barnehager og utviklingen av et vellykket nærings- og reiseliv.

Ansvaret for forskningen i ABM-sektoren er spredt på flere ulike departement og på ulike forvaltningsnivåer, som f.eks. fylkesnivå og kommunalt nivå. Klima- og miljødepartementet har ansvaret for Riksantikvaren og kulturminneloven, mens Kulturdepartementet har Nasjonalbiblioteket og pliktavleveringsloven, og et hovedansvar for FoU i ABM-institusjoner under Kulturdepartementet, med Kulturrådet som fremste forvaltningsorgan. Kunnskapsdepartementet er ansvarlig departement for universitetsmuseene og -bibliotekene og forskningspolitikken på et overordnet nivå, mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet har et bredt ansvarsområde knyttet til kommunale og fylkeskommunale kulturminner og ABM-institusjoner. Ingen tar et overordnet ansvar for forskningen i sektoren. Den manglende koordineringen fører til store forskjeller i vilkårene for FoU-arbeid mellom institusjonene innen de ulike departementsområdene.

Forskerforbundet mener det er nødvendig med bedre tverrdepartementalt samarbeid for å koordinere og fremme FoU-virksomhet i ABM-sektoren og foreslår at Kunnskapsdepartementet tar et overordnet ansvar for koordineringen av forskningen. Forskerforbundet foreslår videre at det settes av penger til økt støtte til forskningsprosjekter gjennom Norges forskningsråd og Kulturrådet med egne forskningsprogram for sektoren. Dette for å sikre faglig ansatte ved ABM-institusjonene mulighet til å drive forskning og utviklingsarbeid. Også her er det særs viktig at man relativt enkelt kan søke om prosjektmidler i småforsk-segmentet.

FoU-arbeidet i ABM-sektoren er ikke underlagt samme krav til rapportering som institusjonenes andre pålagte aktiviteter. Dette fører til at den daglige FoU-virksomheten i praksis må vike til fordel for andre grunnleggende driftsområder med omfattende rapport- og monitoreringskrav. Det norske rapporteringssystemet CRIStin har blant annet som mål å synliggjøre og dokumentere norsk offentlig finansiert forskning. Registrering i CRIStin skal ifølge Kunnskapsdepartementet «gi forskningen økt samfunnsmessig verdi ved å legge til rette for at forskning i flere sektorer sees i sammenheng». I dag er systemet kun åpent for registrering av bidrag fra universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og helse- og omsorgssektoren. De ansvarlige departement bør støtte en utviding av CRIStin slik at forskere og FoU-arbeid fra ABM-institusjoner inkluderes.

Samtidig er det viktig å påpeke ABM-sektorens andre måter å forske og framstille kunnskap på enn i tidsskrifter med tellekanter. Det å skape museale utstillinger er eksempelvis i grenseland mellom forskning, formidling og kunstnerisk arbeid.

Forskerforbundet vil trekke fram følgende tiltak for å bedre FoU og kunnskapsproduksjon innen arkiv, bibliotek og museer:

• Det utvikles samarbeidsprosjekter mellom ABM og UH-sektoren.
• ABM-institusjonene utvikler egne FoU-planer.
• Det etableres ordninger med såkorn- og småforskmidler for ABM-sektor.
• FoU-planene definerer innhold, mål og ledelse for forskningen i institusjonene og gjør det mulig for ansatte og offentligheten å identifisere forskningen og institusjonenes satsingsområder.
• De større ABM-institusjonene, som Arkivverket og de konsoliderte museumsenhetene, etablerer en forskningsadministrativ infrastruktur.
• ABM-institusjonene rapporterer i transparente og offentlig tilgjengelige systemer.
• At de vitenskapelig tilsatte ved ABM-institusjonene får øremerket tid avsatt til FoU-virksomhet og egen faglig utvikling, gjennom tariffavtaler og/eller den enkeltes arbeidsavtaler.

2.5 Kulturminnevern

En stor andel av det arkeologiske arbeidet som utføres i Norge er knyttet til undersøkelser som etter kulturminneloven må utføres før et område eventuelt kan frigjøres til utbygging. Den lovpålagte forvaltningsarkeologien i Norge gjennomføres av forvaltningsmuseene (underlagt fem universiteter), sjøfartsmuseene (marinarkeologi), Norsk institutt for kulturminneforskning (middelalderbyer og kirker) og fylkeskommunene/Sametinget (førstelinjetjenesten), på oppdrag fra Miljøverndepartementet og Riksantikvaren.

Ifølge Kulturminneloven (§ 10) er det tiltakshaver som skal betale for de arkeologiske undersøkelsene, dvs. både selve undersøkelsen/utgravingen og nødvendig etterarbeid med eventuelle funn og rapportering, men ikke forskning og videre oppbevaring. Det er Klima- og miljødepartementet som er ansvarlig for forvaltningslinjen innen kulturminnesaker som inkluderer disse forvaltningsarkeologiske undersøkelser fram til rapport. Utgifter til magasinering, konservering (utover stabilisering), videre forskning og formidling må derimot tas over den enkelte virksomhetens budsjetter. Disse arbeidsoppgavene er underfinansierte ifølge institusjonene selv.

Selve utgravingene utføres for en stor del av midlertidig ansatte arkeologer, ofte på korte kontrakter. Det er noen nærliggende grunner til dette. For det første styres de forvaltningsarkeologiske oppgavene av bygg- og anleggsvirksomhet utenom forvaltningens kontroll. For det andre er aktiviteten spredd med mange små prosjekter og den er delvis sesongbetont med størst aktivitet i sommerhalvåret, når graving og arkeologiske undersøkelser lettere lar seg gjennomføre. For det tredje bidrar organiseringen av oppgaver og ansvar til å pulverisere arbeidsgiveransvaret. I tillegg kan også kulturen og mentaliteten innen forvaltningsarkeologien selv bidra til å forklare tilsettingsforholdene. Institusjonene oppfatter i liten grad arkeologene som egne ansatte. Kortvarige kontrakter er blitt den vanlige praksisen og fremstår som slik man «alltid har gjort det».

Oppdragsmengden har vært økende de siste årene, og det er ikke grunn til å tro at det vil bli mindre å gjøre i tiden framover. Det anslår heller ikke arbeidsgiverne. Det er dessuten mye aktivitet året igjennom. Undersøkelser utført av Forskerforbundet viser at 30 % av de midlertidige arkeologene er i arbeid i årets minst travle måned, mars. Aktiviteten er om lag 50 % både i februar og april, noe som tyder på at det er gjennomgående forvaltningsarkeologisk aktivitet hele året, som burde gi rom for adskillig flere faste stillinger. En viss grad av midlertidighet og sesongmessig arbeid må påregnes i feltarkeologien – ettersom det i mindre grad foretas utgravinger i vinterhalvåret og behovet for arkeologer i felt er større enn for etterarbeidet. Men proporsjonene som er avdekket i ganske ferske undersøkelser er ikke i samsvar med det helårlige behovet for arbeidskraft (som inkluderer etterarbeid fram til rapport). (10)

Det er grunn til å anta at forholdene fører til en kompetanseflukt som i siste instans vil ramme norske kulturminner. «Gjennomtrekket» av arkeologer fører dessuten til en god del ekstra kostnader til opplæring og tilsetting/administrasjon, som verken tiltakshaver, Riksantikvaren eller arbeidsgiver burde være tjent med. Erfarne arkeologer utfører arbeidet bedre og mer effektivt. Forskerforbundets standpunkt er at risikoen forbundet med eksternt finansierte prosjekter ikke i sin helhet skal skyves over på arbeidstaker, slik situasjonen synes å være i dag. Alle parter er tjent med forutsigbarhet og at kvaliteten på det feltarkeologiske arbeidet er så høy som mulig. Dagens system underminerer dette.

Forskerforbundet foreslår å opprette en toppfinansiering av kulturminnevernet. Det burde være mulig å lage en ordning hvor myndighetene går inn med en viss andel (eks. 20 %) av tiltakshavers lovfestede omkostninger ved forvaltningsarkeologiske undersøkelser. Ved å øremerke en slik andel til forskning og formidling på det forvaltningsarkeologiske funnmaterialet, ville man sikre allmennheten bedre tilgang til kunnskapen om kulturminnene og en større andel arkeologer arbeid gjennom hele året. Dette forslaget vil koste lite, men bety mye.

3  Arbeidslivsrelevans

3.1 Tydeligere og bedre profesjonsstudier

Det er viktig å huske at humanistiske fag inkluderer en rekke profesjonsutdanninger innen kulturfeltet og kulturminnevern, men at også utdanning til lærer, prest, kommunikasjonsarbeider, journalist og oversetter/tolk er knyttet til humanistiske fag og fagorganisering. For noen av disse kan åpenbart samhandlingen mellom utdanningene og arbeidslivet styrkes. En undersøkelse av arkeologisk kompetanse i Europa (Disco) viste for eksempel at de forvaltningsarkeologiske virksomhetene hadde behov for arkeologer med annen og mer spesialisert kompetanse enn den studentene fikk ved arkeologiutdanningen (11). Det kan også virke som om det er behov for mer kompetanse i skjæringspunktet mellom håndverksfag og kulturminnevern. Det er derfor naturlig at stortingsmeldingen tar opp hvordan dagens humanistiske fag svarer på oppdraget som profesjonsutdanner; alt fra hvilke typer konservatorer og tolker Norge har behov for i nær framtid til om man trenger å etablere bedre arkivarprofesjonsstudier.

3.2 Samarbeid humanistiske utdanninger og arbeidsliv

Ulike kandidat- og arbeidslivsundersøkelser viser at de disiplinbaserte humanistiske utdanningene er fjernere fra arbeidslivets umiddelbare behov, at humanistiske kandidater dermed i mindre grad oppgir å få arbeid hvor utdanningen er direkte relevant og at de mangler visse typer kompetanse som mange etterspør (innen eksempelvis økonomi, virksomhetsforståelse og prosjektarbeid) (12). Det er følgelig et forbedringspotensial både mht. tydelighet av de humanistiske utdanningenes verdi og kompetanseutbytte, og når det kommer til samarbeid med arbeidslivet. Forskerforbundet tror en orientering mot samfunns- og arbeidslivet ikke bare er nyttig med tanke på den enkeltes karriere og nettverksbygging, men også i tilnærmingen til og læringen av fag i seg selv. Studenter som arbeider med eget fagfelt i praksis blir mer motiverte for læring, vil involveres i andre læringsprosesser og oppdage egne ferdigheter og mangler, noe som vil være svært nyttig videre i studiene.

Ved flere av våre store humanistiske fakulteter har det vært en mangeårig, men noe smal tradisjon med utdanningstilbud som involverer praksis i yrkeslivet. I dag har de fleste humanistiske fakultetene en eller annen form for praksiskurs/emne, som varierer fra 7,5 studiepoeng (Humanister i praksis ved NTNU) til hele semestertilbud (Internasjonalt prosjektsemester ved UiO). Tilbudene er tilpasset til og inngår stort sett i spesifikke masterprogrammer og ikke som felles tilbud til alle. Tilbakemeldinger til Forskerforbundet fra ulike studiesteder tyder på at ledelsen ofte er positive til slike tilbud og ønsker flere, men at det ikke legges press på eller frigjøres ressurser til fagmiljøene for å etablere flere. Flere humanistmiljøer har også utviklet enkeltemner, emnetråder og -grupper, som tilbyr kompetanseutvikling innen områder arbeidslivet etterspør, men som ikke involverer praksisutplassering, slik som HF UiOs «arbeidslivets praksiser». Ved UiO har man også et samarbeid mellom HF og SV om Vitenskapsbutikken, en slags nettbasert formidlingstjeneste for masteroppgaver, hvor studenter og oppdragsgivere kan settes i kontakt om avgrensede forsknings- og utredningsoppgaver. Dette er lettvint, nært og tett på arbeidslivet og fagmiljøene. Ordningen er ikke spesielt godt kjent eller markedsført, men har en portefølje med rundt 75 prosjekter fra om lag 30 oppdragsgivere (stort sett offentlig sektor eller private forskningsinstitutter). Det er flere tilbydere enn aktuelle masterkandidater, så en eventuell utvidelse av ordningen måtte bety en mer aktiv innsats innad i fagmiljøene.

Forskerforbundet mener at ordninger som knytter sammen humanistiske utdanninger og arbeidslivet bør støttes og videreutvikles på bred front. Dette bør gjøres til et satsingsområde for fakultetene, og da må man også finne måter å få dette til å bli et kollektivt anliggende – noe som også framstår som meritterende og gir anerkjennelse lokalt.

Erfaringene fra landets største humanistiske utdanningsinstitusjoner viser at selv om samarbeid med arbeidslivet har hatt bred forankring i fakultetsledelsen, er ulike former for praksisnære utdanningstilbud ofte basert på et individuelt initiativ og drevet av ildsjeler. Slike initiativ støter på strukturelle utfordringer når det kommer til utforming, innpassing og organisering, og enkelte ganger også på en viss faglig motstand. Intern motstand dreier seg om kultur, kompetanse og ressurser/uttelling. Dette kan man et stykke på vei endre ved holdningsskapende arbeid, kompetanseutvikling (gjerne gjennom UH-pedagogiske kurs), rekruttering og belønningssystemer. Dagens system, hvor man langsomt meritterer seg til en fast stilling nesten entydig gjennom forskningsresultater man har oppnådd i ulike midlertidige forskerstillinger, bidrar neppe optimalt til utviklingen av andre viktige sider av fagpersonalet – som undervisningskompetanse, entreprenørskap eller samarbeid med arbeidslivet. Større grad av stillingstrygghet, klarere karriere- og stillingsplaner og bredere kompetansemål ville antagelig hjelpe godt. Det er likevel viktig å understreke at dette ikke betyr at forbundet mener alle skal presses inn i næringssamarbeid eller gjøres om til praksisveiledere. Humanistiske fag har også andre verdier og den kritiske uavhengigheten skal bevares, men den må kunne ses i sammenheng med samfunnet utenfor og dermed gjøres relevant. Humaniora skal ikke reduseres til redskap eller kommersialiseres, men humanistiske miljøer må selv skape eller innfinne seg på eksisterende arenaer for dialog og konstruktivt samarbeid med samfunns- og arbeidslivet. En utfordring for stortingsmeldingen kan være hvordan man får samfunnsmandatet bedre inn i den humanistiske utdanningen.

De strukturelle utfordringene krever antagelig større endringer i programstrukturen. Universitetet i Oslo hadde et svært vellykket Humanistisk prosjektsemester, som ikke overlevde gradsreformen da en fireårig cand.mag. ble til en treårig bachelor. Kompleksiteten i dagens programstrukturer og vanskelighetene med å få tilpasset ulike grupper av obligatoriske og valgfrie emner inn i en studie- og undervisningskabal er tilsynelatende et betydelig hinder for både mobilitet og det å etablere praksiskurs. De etablerte mål- og resultatstyringsprinsippene, med detaljerte arbeidsplaner for de ansatte og uttelling av studiepoeng til ansvarlig emneeier bidrar antagelig også til å vanskeliggjøre samarbeid på tvers av institutter, fakulteter og institusjoner om ulike typer praksisemner. Det er å håpe at stortingsmeldingen også reiser denne problemstillingen.

Vi tror ikke det er vanskelig å bygge opp et mer omfattende og tettere samarbeid med arbeidslivet utenfor, om humanister er tydeligere på sin kompetanse innen estetikk, etikk, kultur, religion, språk og historiske forhold, og byr mer på den ved de humanistiske utdanningene. Gjennom et større utbud av praksiskurs vil også arbeidslivet lære humaniora bedre å kjenne; studenter og veiledere vil virke som ambassadører og åpne dører for annet samarbeid. Det er et stort potensial bare gjennom å koble humanistiske utdanninger tettere på ABM-sektoren om samlinger, arkivmateriell og ikke-materiell kultur. Flere BA- og MA-oppgaver innen humanistiske fag kan med fordel ha utgangspunkt i eksisterende samlinger og bidra til mer forskningsbasert formidling i museene. En tettere kobling vil kunne gi nyttig forskning, sette forskning høyere på agendaen ved ABM-institusjoner og gi bedre flyt av kunnskap og kompetanse mellom arbeidsliv og humanistiske utdanninger.

Til sist vil Forskerforbundet også slå et slag for det som ikke er målrettet og umiddelbart kan omsettes i jobbrelevans. Humanistisk utdanning dreier seg også om å oppdage seg selv, utvikle seg som menneske og finne faglig interessante sammenhenger underveis. Vi skylder å gjøre dagens unge også oppmerksomme på det. Det handler ikke om fra første stund å vite akkurat hva man skal bli eller bruke utdanningen til. Humanistiske utdanninger gir et vell av kompetanser – generiske/overførbare, så vel som spesifikke og praktiske – og en mulighet til selv å forme kompetansen og karrieren. Humaniora dreier seg om å utvide horisonten, hindre tunnelsyn og utfordre forutinntatte oppfatninger, og kan følgelig åpne for mange spennende muligheter, om enn ikke nødvendigvis opplagte yrkesbaner. Det er også verdifullt.

3.3 Kulturopplevelser og -turisme

Norge er viden kjent og markedsført som en destinasjon for naturopplevelser. Dette er vel og bra, men Forskerforbundet mener vi bør kunne ta mål av oss til også å bli et mål for kulturturisme. Turistnæringen er antagelig den næringen i Norge som er minst FoU-basert. Vi vet samtidig at de delene av denne næringen som i størst grad baserer seg på kompetanse og forskning klarer seg best, så her er det et stort potensial for å utvikle en bedre og mer bærekraftig næring. Målet må være å tilby de besøkende, som ofte kommer på grunn av vår storslagne natur, opplevelser og kunnskap basert på vår egen kulturarv, forvaltet av kompetente kunnskapsarbeidere og basert på solid forskning. Våre museer inngår allerede i dette arbeidet, men her ser vi for oss at mye kan gjøres i samarbeid mellom akademia, næringsliv og museumssektoren for å kunne tilby et bredere og bedre produkt.

Norge er kjent verden over som en vikingnasjon. Lofotr Vikingmuseum er et fremragende eksempel på hvordan man kan bygge opp et godt og relevant museum på lokal kulturhistorie. Nå legges det planer for en utbygging av Vikingskipshuset i Oslo, som vil gjøre tilgjengeligheten og opplevelsen bedre. Det finnes også andre mindre museer med gjenstander fra vikingtid, men vi mangler stadig et godt, nasjonalt kunnskaps- og opplevelsessenter om vikingtida. Etablert på den riktige måten ville dette både være kommersielt lønnsomt og bidra til økt kunnskap om Norge og vikingtida.

Eksemplet med et opplevelsessenter om vikingtida er bare ett av flere mulige større satsinger på å bevare, lære mer om og formidle vår kulturarv – hvor humanistisk fagkunnskap vil være avgjørende. Humanistisk kunnskap er imidlertid ikke bare begrenset til forvaltning av vår egen kulturarv, men vil også kunne stå sentralt i andre former for «opplevelsesindustri», knyttet til kultur, mat, språk, kunst, film og så videre. Mye av dette lar seg selvfølgelig ikke beskrive og bestille i en stortingsmelding, men den bør vurdere hvilke virkemidler regjeringen i dag bruker på turisme og næringsutvikling, og om disse kan tilpasses slik at vi både får en mer kunnskapsintensiv turistnæring og en klarere profil mot kulturopplevelser.

Vi bruker en del ressurser på kunst og kultur i privat og offentlig regi i Norge, og humanister er ofte sentrale i forvaltningen. Vi har tro på at mange kunst- og kulturtilbud vil bli bedre og mer forskningsbasert med et tettere samarbeid mellom bestiller, utøverne og humanistiske fagmiljøer.

Kulturtilbud er bra også for folkehelsa og ordninger tilsvarende Den kulturelle spaserstokken kan antagelig også bidra til en bedre eldreomsorg. Det er å håpe også at denne stortingsmeldingen finner rom til å diskutere om ikke kulturopplevelser og andre humanistiske perspektiver i større grad bør få en plass i helsesektorens tenkning om helse, sunnhet og velvære.

4  Humaniora, skolen og lærerutdanningen

En av de viktigste og mest naturlige profesjonene humanistisk utdanning har ledet til, har vært læreryrket. Denne tradisjonsrike stamveien fra en humanistisk universitetsutdanning til skolen er nå mer å regne som en tilførselsvei. Det er flere grunner til dette. Mange humanistiske disipliner er gradvis de siste 50 årene blitt langt mer forskningsorientert og mindre fagdidaktiske, samtidig som kravene til lærerens samlede kompetanse nok er blitt bedre ivaretatt av de profesjonsrettede allmennlærerutdanningene. Dette har også ført til en utvidelse av Praktisk-pedagogisk seminar fra et halvt til ett års utdanning og at universitetene har opprettet egne lektorprogrammer, med integrerte 5-årige studieløp. Den siste forskriftsendringen som krever master i et skolefag for opptak til praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) fjerner muligheten kandidater med disiplinære bachelor-studier hadde for å velge seg en lærerkarriere. Den vil dessuten også stanse kandidater med en disiplinfaglig master som ikke er regnet som skolefag. Forskerforbundet var skeptisk til denne endringen. Disiplinfagene har dermed i stadig større grad mistet sitt gamle bånd til skolen og dermed noe av vekten på det fagdidaktiske. Forskerforbundet vil be om at dette revurderes og eventuelt om man alternativt kan bygge ut PPU til å inkludere en master for slike kandidater som etter den nye forskriften vil bli helt avskåret fra læreryrket.

Humanistiske fag har en sentral plass i skolen og det bør være rom for strukturelle endringer som i større grad integrerer det disiplinfaglige, det didaktiske og det pedagogiske. Norsk, engelsk og andre språkfag utgjør sammen med historie, (K)RLE og estetiske fag mer enn halvparten av skoletimene i grunnskolen og på videregående studiespesialisering. Samtidig er omfanget av «dannelsesfag» som historie, litteratur og filosofi redusert i skolen – ofte slik at de inngår i fellesbetegnelsen samfunnsfag, som tilslører essensielle faglige kvaliteter. Det er åpenbart at koblingen mellom humanistiske fagdisipliner og skolen bør bli tydeligere igjen.

Det kommer til å bli stadig økende etterspørsel etter personer med bedre utviklede ferdigheter i fremmedspråk. Det er vanskelig å se for seg at vi klarer å øke denne kompetansen nevneverdig om man ikke begynner i skolen og det tidlige utdanningsløpet. En økt satsing på fremmedspråk vil måtte medføre endrede rammeplaner i skolen og en styrking av språkfagene ved universiteter og høyskoler i tett samarbeid med lærerutdanningen. Dette vil gjelde både i de sentrale skolespråkene (engelsk, spansk, fransk og tysk) og i «nye» språk som elevene i større grad vil etterspørre (russisk, arabisk, portugisisk, italiensk, kinesisk, japansk). Med språkfag tenker vi her også på behovet for at kultur- og historiekompetansen om de områdene i verden der disse språkene snakkes bør styrkes, både for å gjøre språkundervisningen i skolen mer helhetlig og for å styrke kunnskapen om andre deler av verden i de øvrige skolefagene. Spesielt i språkfagene vil det være viktig med et tett samarbeid mellom fagdisiplinene, didaktikken og pedagogikken. Vi bør ta sikte på å utvikle sentre for fremragende språkopplæring, slik at språklærere og skolen i enda større grad settes i stand til å utvikle bedre læringsmetoder basert på kunnskap om barns språkinnlæring.

Forskerforbundet ønsker dermed å styrke og videreutvikle mulighetene kandidater med disiplinfag har til å bli lærere gjennom PPU-ordningen. For mange vil læreryrket først framstå som attraktivt med modning og tydelig faglig ballast, noe mange mangler når de søker seg til høyere utdanning første gang. Det er svært viktig at skolen også føles åpen for dyktige og motiverte fagfolk og at pedagogikken og fagdidaktikken i PPU er praksisnær og relevant for skolehverdagen.

Forskerforbundet vil også anbefale at det tenkes enda mer helhetlig i lærerutdanningen, slik at pedagoger og disiplinfaglærere i større grad samarbeider om å skape en grunnleggende plattform der vår humanistiske tradisjon blir løftet fram, og ikke en mur mellom fagdidaktikken og pedagogikken. En bredere og bedre forståelse for verdien av humanistisk tenking som grunnleggende i norsk skole bør inkluderes i læreplanen. En møteplass kan være den utviklingsorienterte tilnærmingen som eksempelvis ProTed er eksponent for, med vekt på den reflekterte praktikeren som stiller seg prøvende til ulike læringsformer og åpner for nye metoder. For å lykkes med en slik form for evidensbasert praksis, vil man måtte kombinere oppdatert FoU-basert kunnskap fra både pedagogikken, fagdidaktikken og disiplinfagene. Det bør være en selvfølge at man også kan skrive en masteroppgave med disiplinfaglig fordypning som en del av den nye femårige lærerutdanningen.

De tradisjonelle humanistiske fakultetene vil også være mer tjent med at fagdidaktikken blir tydeligere integrert i fagmiljøet igjen, eksempelvis ved at det etableres fagdidaktiske enheter ved fakultetene. Slik sett kan fakultetene levere bedre lærerutdannere til lærerutdanningen, som også er mer orientert mot den basiskompetanse og -kunnskap som er nødvendig i skolen.

Den nasjonale utredningen til Ludvigsen-utvalget (NOU 2015:8) viser til verdien av fagovergripende kompetanser som kritisk tenking, samarbeidslæring, sosial og emosjonell kompetanse. Samtidig ser man at utvikling av ulike kompetanser er viktig for elevens danning og for mer langsiktige læringsprosesser (13). I humanistiske fag er nettopp det å forstå samspillet mellom ytringer, individer og samfunn i fortid og nåtid essensielt. Humanistiske fag fremmer danningsdimensjonen og anvendelse av denne kunnskapen gjennom demokratisk deltakelse. Tidligere ICCS-undersøkelser viser at norske 15-åringer er svært gode på kunnskap om demokrati, men når de noen år senere står som førstegangsvelgere er valgdeltakelsen lav. Humanistiske fag vil på ulike måter kunne bidra til å styrke også forståelsen av å omsette den demokratiske kunnskapen til praksis. De humanistiske fagene fremmer videre utvikling av lese- og skrivekompetanse, utvikling av kildebevissthet og kritisk tenking og perspektivtaking gjennom arbeid med ulik type litteratur. Humanistiske fag vil også kunne bidra til å utvikle analytiske ferdigheter, metakognisjon, empati, kreativitet, engasjement og deltakelse gjennom møte med litterære og språklige praksiser.

Forskerforbundet vil trekke fram følgende tiltak for å styrke de humanistiske fagenes posisjon i skolen:

• Utvikle tverrfaglige temaer i lærerutdanningen der utvikling av literacy (ferdighet/kompetanse) er fellesnevneren i for eksempel historie, samfunnsfag, religion, engelsk og norskfaget.
• Fremheve arbeid med kildekritikk for å lære elevene perspektivtaking, kunne sette seg inn i andres synspunkter og utvikle kritisk tenking i historie, norsk, religionsfaget og samfunnsfag.
• Mer vekt på helhetlig undervisning i fremmedspråk i skolen
• Styrke arbeidet med læring gjennom estetiske disipliner, utvikling av kulturell identitet og kreativitet, og ferdigheter til kommunikasjon gjennom ulike medier.
• Involvere lokalhistorie med lokal tilpassing i samfunnsfaget i lærerutdanningen, primært i historieundervisningen, men også i geografi, samfunnskunnskap og i religionsfaget.
• Utvikle kunnskap om ulike religioner og kulturer for å styrke lærerkompetansen i et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn.
• Utvikle kunnskap om demokrati, samt anvendelse av denne kunnskapen gjennom arbeid med demokratisk deltakelse i samfunnsfag og norsk.

Skolens behov bør selvsagt ikke alene styre fagtilbudene ved humanistiske fakulteter, men mange av institusjonene kan med fordel bli flinkere til å tilby etter- og videreutdanning av høy kvalitet rettet inn mot lærere, spesielt om EVU-ordningene gjøres slik at lærerne selv langt friere kan velge hva de trenger av faglig fornying og fordypning.

Humanistiske utdanninger bør uansett også snakke om faget, om utdanning og hva disse er i normativ forstand. Humanistene må ikke bli redusert til innholdsleverandører eller didaktikere, men være bevisst et samfunnsmandat om å bidra til dannelse og deltagelse i offentligheten. På samme måten må humanistiske fag inngå i helheten i skolen, slik at ikke bare de instrumentelle ferdighetene kommer i fokus, men dannelsen av hele mennesker i et flerkulturelt samfunn basert på humanistiske verdier.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær

1) Herman Cappelen i Norsk filosofisk tidsskrift 03-04/2015

2) Se Espen Gamlunds kritikk av Cappelens modell i Salongen: http://www.salongen.no/?p=8937.

3) NIFU Arbeidsnotat 2015:21

4) Vidar Enebakk Fra beredskap til redskap: Et kritisk blikk på SAMKUL (Forskningsrådet 2015)

5) Eks. NIFU Rapport 53/2014

6) Forskningsrådet Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning (2008).

7) Tilbakemeldingene fra prosjektet er gjennomgående positive til erfaringen med muselogisk FoU-arbeid (se evaluering ved Hanne Heen og Robert Salomon AFI 2013). Også i Norsk kulturråds rapport Tone Fredriksen Ydse: Museum, arkiv og samfunn fra 2007 pekes det på behovet og mulighetene for museologisk undersøkelser.

8) Forskerforbundet Tid til forskning og utviklingsarbeid i ABM-sektoren: Rapport fra spørreundersøkelse blant Forskerforbundets medlemmer i sektoren høsten 2012 (Skriftserien 5/2013)

9) Prop. 1 S (2015-2016) Kulturdep. s.119. Dette understøttes av andre evalueringer som Heen og Salomon Forskning om museer og arkiv: en evaluering av et forskningsprogram i regi av Kulturrådet (AFI 2013).

10)   https://www.forskerforbundet.no/midlertidig-tilsetting/midlertidighet-blant-arkeologer/

11) Tine Schenck På sporet av arkeologer i Norge: mennesker, arbeidsforhold og behov. (2014, Discovering the Archaeologists of Norway 2012-14).

12) Eks. NHOs kompetansebarometer; Kandidatundersøkelsen (NIFU Rapport 17/2014)

13) Gamlem, Siv Måseidvåg og Rogne, Wenke Mork (2016). Læringsprosesser – dybdeforståelse, danning og kompetanser.