Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Evaluering av ingeniørutdanningen

(11.03.09) Forskerforbundets innspill til Kunnskapsdepartementets videre arbeid med oppfølging av NOKUTs evaluering av ingeniørutdanningen.

Kunnskapsdepartementet ()

Deres ref: Vår ref: 387/09 btb Vår dato: 11.03.2009

Innspill til departementets arbeid med oppfølging av evalueringen av ingeniørutdanningen

Forskerforbundet viser til evalueringen av ingeniørutdanningen som ble avsluttet 18. september 2008. Vi ønsker med dette å komme med noen innspill og betraktninger til departementets oppfølging av evalueringen. Innspillet er basert på et innspill fra Forskerforbundets forening for ingeniørutdanning.

Oppsummering av Forskerforbundets innspill for å bevare og videreutvikle kvaliteten av norsk ingeniørutdanning:

  • Det bør innføres karakterkrav i matematikk på minimum 3 for opptak til ingeniørutdanning.
  • Søkergrupper med svake forkunnskaper i matematikk ("tres"-søkere, "y-vei"-søkere og "ordinære" søkere med 2 i matematikk) bør kunne få opptak gjennom et nasjonalt kvalitetssikret forkurstilbud som forutsettes å gi dem nødvendige forkunnskaper til å kunne mestre de tekniske fagene.
  • Det må avsettes ekstra midler til å bygge opp FoU – virksomheten i ingeniørutdanningene.
  • Det er behov for en nasjonal samordning både for å kunne opprettholde små men viktige grunnutdanninger og satsing på masterutdanninger. 
  • Det er viktig å beholde ordningen med en nasjonal rammeplan.
  • Bruk av ekstern sensor må i størst mulig grad opprettholdes.
  • Det må avsettes ekstra midler til vitenskapelig utstyr og til å drifte dette.
  • Lønnssystemet må benyttes mer aktivt, for eksempel ved bruk av sentrale B-tillegg, for å sikre rekruttering til konkurranseutsatte fagområder.

Bakgrunn

I oppdragsbrevet fra Kunnskapsdepartementet til NOKUT vedrørende evalueringen av ingeniørutdanningen ble det vektlagt at evalueringen skulle kartlegge status for de ingeniørfaglige utdanningene for å få god kunnskap om hvor det bør gjøres en særlig innsats for å heve kvaliteten ved utdanningene. Fokuset har derfor vært å finne potensialer for forbedring, og ikke vært på kontroll og akkreditering. I pressemeldingene fra NOKUT og Kunnskapsdepartementet i forbindelse med sluttkonferansen for evalueringen slås det fast at norsk ingeniørutdanning holder mål og at den faglige kvaliteten i store trekk er god. Det er imidlertid avdekket flere viktige utfordringer som det er viktig å ta tak i fremover: 

  • Flere utdanninger sliter med stort frafall og lav gjennomstrømming av studenter. 
  • Det er mangler i den pedagogiske kompetansen hos de som underviser i ingeniørutdanningene. 
  • Mangel på forskningstilknytning i ingeniørutdanningen medfører at studentene ikke får god nok opplæring i kritisk tenkning, analyse og bruk av vitenskapelige metoder og kildekritikk. 
  • Institusjonene må styrke den internasjonale virksomheten. Både student- og lærerutvekslingen er lav, og institusjonenes mål og strategier for internasjonalt samarbeid er mangelfulle. 
  • Det er registrert mangler når det gjelder studentenes muligheter for å lære praktiske ferdigheter i løpet av utdanningen.

Om manglende forkunnskaper i matematikk hos ingeniørstudentene.

Det er grundig dokumentert at svake forkunnskaper i realfag, og særlig matematikk, er et stort problem i norsk ingeniørutdanning, og evalueringsrapporten er også tydelig på dette. Problemet har betydelige uheldige ringvirkninger for utdanningene, som berører alle, ikke bare de som i utgangspunktet har for svake forkunnskaper, og som i stor utstrekning utgjør det betydelige frafallet i ingeniørutdanningene. Når store deler av studentmassen har store problemer med både tallregning og elementær algebra er det urealistisk og urimelig å forvente at undervisningen kan holde det ambisjonsnivået som rammeplanen legger opp til. Dette gjelder ikke bare undervisningen i matematikkfagene, der mer og mer av tiden må brukes til gjennomgang av ting studentene skulle ha kunnet fra ungdomsskolen, men også i tekniske fag som bruker matematikk, der matematikkbruken ofte blir dempet ned til et uforsvarlig minimum. Dette rammer også de studentene som har gode forkunnskaper. Slik svekkelse av det reelle nivået i en del fag er ikke alltid lett synlig i plandokumentene for fagene/emnene, men den kommer til syne på andre måter, f.eks. gjennom den tydelige tendensen til at studenter som ikke klarer førstesemestersmatematikken i første skoleår likevel i stor grad klarer de tekniske fagene som skulle ha bygget på matematikken i første semester. Vi hadde forventet at rapporten hadde gått grundigere inn på problemet med kamuflert nivåsenkning.

De opptaksveiene som omtales som ”tresemesters-ordningen” (”tres”) og ”y-vei” fortjener ekstra oppmerksomhet når det gjelder forkunnskapsproblematikken. Rapporten etterlyser kvalitetssikring av disse ordningene, noe vi klart støtter. Vi forventer at dette blir fulgt opp på nasjonalt nivå, og ikke bare overlatt til de enkelte høgskolene og universitetene hver for seg.

I rapporten (bl.a. i del 3.2.4) foreslås en nasjonal gjennomgang av innhold og krav i matematikken i videregående skole. Vi støtter dette, og mener gjennomgangen også bør omfatte grunnskolen (i hvert fall ungdomstrinnet). Det foreslås også gjennomføring av et begrenset antall forsøk med karakterkrav for opptak til ingeniørutdanning. Det er prisverdig at rapporten anbefaler slike forsøk, men vi mener det bør innføres karakterkrav snarest, i fullt omfang, uten slike innledende forsøk. Rapporten går ikke nærmere inn på spørsmål og problemer knyttet til en slik opptaksreform. Vi vil her ta opp noen slike problemer. Vi begrenser oss her til den treårige ingeniørutdanningen.

Vi mener søkere med karakter 2 (og 3, se nedenfor) har et for svakt utgangspunkt for ingeniørutdanningen, i likhet med andre grupper som gjennom årene har fått adgang til opptak betinget av spesielle tilpasninger av studiet (tres-ordningen, y-vei), og at alle disse trenger et bedre tilbud, som bør være obligatorisk, enn det f.eks. tres-ordningen innebærer ved mange institusjoner. Vi vil derfor foreslå at disse gruppene først slippes inn på treårig ingeniørutdanning etter et forkursliknende halvår – eller helt år på halv tid – med et omfang på 30 studiepoeng. Innholdet må hovedsakelig være matematikk, men det kan være en god ide å la 10 stp være fysikk, slik at studentene allerede her får se matematikken i anvendelse. Et slikt år/halvår bør gi full uttelling studiepoengmessig, for både studentene og institusjonene. Det bør avsluttes med en eksamen, som – i hvert fall for matematikkens vedkommende – omfattes av samme karakterkrav som det som innføres for direkte opptak til ingeniørstudiet.

Vi hadde helst sett at karakterkravet ble satt til ”minst 4”, men vi tør ikke se bort fra at dette kan være urealistisk med tanke på virkningen på opptaksgrunnlaget. Et kompromiss mellom et slikt høyt krav og den nåværende opptaksforskriften vil være å sette det til ”minst 3”. Vi kjenner ikke fordelingen blant søkerne til ingeniørutdanningene de senere årene med 2, 3, 4, 5 eller 6 i matematikk, og vi etterlyser statistikk på dette. Slik statistikk etterlyses også i rapporten (4.2.6, første avsnitt).

Om forskningsbasert utdanning

Flere steder i rapporten blir utdanningens svake forskningstilknytning påpekt og problematisert. (Se f.eks. hovedrapportens punkt 4.8.7 og 4.9.2.) Generelt medfører dette at studentene ikke får god nok opplæring i kritisk tenkning, analyse og bruk av vitenskapelige metoder med kildekritikk. Dette svekker studentenes forutsetninger for å kunne fortsette sine studier på masternivå. Det vanskeliggjør også mulighetene for å gi studentene kunnskaper og evne til å identifisere problemer og spesifisere krav til løsninger på problemer. De får dermed et dårligere grunnlag for yrkesutøvelse.

Ingeniørutdanningen skal i følge loven være basert på forskning. Vi mener at skal dette ha noe mening, må minimumskravet være at de som underviser i de sentrale tekniske emnene har forskerutdanning. Men dersom det skal være mulig for skolene å få tak i slike lærere og beholde dem, må de også ha muligheter til å drive forskning ved siden av undervisningsvirksomheten. Det er også nødvendig for at de skal kunne bevare og utvikle sin faglige kompetanse og forskerkompetanse.

Som det påpekes i rapporten, trengs det ressurser for å bygge opp en forskningsvirksomhet, i tillegg til gjennomarbeidete og godt forankrede strategier, samt langsiktige satsinger. Evalueringen har vist at ressursene er for knappe til å bygge opp FoU-virksomheten. Komiteen påpeker at til en viss grad kan slik oppbygging finansieres med eksterne midler, men det er sårbart å basere seg på det. Myndighetene må sørge for at de høyere utdanningsinstitusjonene får tilstrekkelig med statlige midler til å bygge opp FoU-virksomheten som grunnlag for å kunne gjennomføre sitt oppdrag i samsvar med loven. (Se komiteens anbefalinger under punkt 4.8.7 og 4.9.2 i hovedrapporten.)

Komiteen vurderer disse sidene ved utdanningen som så viktige, at de omtales videre i hovedrapportens kapittel 5, som inneholder synspunkter og forslag ut over oppdraget. I avsnitt 5.1 blir det der skrevet at det er tydelig at det må skje en forbedring av forskningstilknytningen i utdanningstilbudene, men dette kan ikke skje ved å bygge opp masterutdanninger med midler som konkurrerer med grunnutdanningene. Kvaliteten vil i så fall reduseres på andre områder. I stedet må institusjonene motta særskilte midler som sikrer utdanningenes forskningstilknytning. Dette vil medføre at det kan ansettes flere lærere med førstestillingskompetanse som har ingeniørutdanning som hovedarbeidsområde, noe som er et kvalitetskrav. Disse synspunktene slutter vi oss fullt og helt til.

Om nasjonal styring og samordning

I rapporten blir det påpekt at institusjonene ofte vil ha et bredt utdanningstilbud for å kunne imøtekomme det regionale næringslivets ønsker om kompetanse innenfor forskjellige områder. På små institusjoner medfører dette mange og små fagmiljøer. Vi er enig med komiteen i at det er nødvendig med forandringer, slik at dette mønsteret brytes. Vi kan vanskelig se andre løsninger på dette enn at det skjer en nasjonal samordning. Dette er også viktig for å sikre at utdanninger innenfor små, men nasjonalt viktige fagområder blir opprettholdt på nasjonalt nivå. Nasjonal samordning er også en nødvendig forutsetning for å kunne bygge opp en forsvarlig FoU-virksomhet. Samordningen må derfor også inkludere oppbygging av forskningsmiljøer og masterutdanninger.

Om kvalitetssikring av studentenes sluttkompetanse

Komiteen refererer til rammeplanen en rekke steder i rapporten. Vi mener at det fortsatt er svært viktig at utdanningens kvalitet sikres via en rammeplan og legger i den forbindelse ved en uttalelse fra Forskerforbundets forening for ingeniørutdanning til den siste rammeplanrevisjonen, jf. vedlegg.

Evalueringsrapporten (punkt 4.13.3) påpeker at institusjonene har store mangler når det gjelder vurderinger av den enkelte students sluttkompetanse. Videre viser rapporten eksterne sensorer blir brukt i stadig mindre grad, ofte som følge av økonomiske årsaker. Vi mener at det var svært uheldig at kravet om ekstern sensur ble tatt bort ved innføringen av Kvalitetsreformen. Som komitéen påpeker, medfører blant annet at det blir stilt ulike krav ved vurderingen av hovedprosjekt. Det blir også stilt forskjellige krav ved karakterfastsetting for øvrig. Resultatet kan bli at bedriftene velger å ansette søkere på bakgrunn av hvilken institusjon de har sin utdannelse fra. Denne utviklingen er urovekkende.

Komiteen anbefaler opprettelse av faglige nettverk som redskap for å sikre et mer nasjonalt enhetlig syn på kompetanse og vurdering. Bruk av eksterne sensorer er et viktig virkemiddel for å opprette slike nettverk. Vi slutter oss fullt og helt til anbefalingen om at bruken av eksterne sensorer ikke må nedprioriteres av økonomiske årsaker. De må benyttes slik at deres kvalitetssikrende rolle blir vel ivaretatt. Her er det behov for nasjonal styring.

Om å omsette teoretisk kunnskap til ingeniørferdigheter

3-årig ingeniørutdanning er en yrkesutdanning som skal lære studentene å kombinere teoretiske og tekniske kunnskaper med praktiske ferdigheter. En har i dag ikke en obligatorisk praksis innenfor rammen av utdanningens 180 studiepoeng, og komiteen foreslår heller ikke å innføre dette. For å oppøve evnen til å kombinere teoretiske og teknologiske kunnskaper med praktiske ferdigheter er det derfor av avgjørende betydning at en har god tilgang til funksjonelle laboratorier og verksteder på høgskolen/universitetet. Komiteen påpeker i kapittel 5 at institusjonene i dag har store mangler på utstyrsfronten. Dette ble også tydelig presisert av professor Kai Borre i evalueringsledelsen på den 2. delkonferansen i Trondheim i februar 2008. Vi mener at staten nå må ta sitt eieransvar på alvor vedrørende dette. Her er det snarest behov for en målrettet satsing for å få utstyrsnivået opp på et akseptabelt nivå og for å ansette mer personale med ansvar for drift og vedlikehold av dette utstyret.

Om ansettelse av lærere

I flere av fagområdene innen ingeniørutdanning har det i de senere årene vært store vansker med å rekruttere fagpersonale til ledige stillinger. Som komiteen påpeker i kapittel 5, anses konkurransen fra næringslivet som årsaken til dette, og det er et klart handikapp at lønnsforskjellen mellom privat og offentlig sektor er så stor.Vi mener at lønnssystemet i staten må kunne brukes mer aktivt enn det som gjøres i dag (for eksempel med mer bruk av B-tillegg) for å sikre konkurranseutsatte fagmiljøer et tilstrekkelig og stabilt fagmiljø.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Bjarne Hodne
leder

Sigrid Lem
generalsekretær

1 vedlegg (pdf)