Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Stillingsstruktur i UH-sektoren (Underdal-utvalget)

Forskerforbundets høringsuttalelse om rapport fra ekspertgruppe (Underdal-utvalget) med forslag til endringer i stillingsstrukturen ved universiteter og høyskoler.

Kunnskapsdepartementet

Deres ref: 18/3052-1            Vår ref: 184684/1            Vår dato: 10.09.2018

Høringsuttalelse om forslag til endring i stillingsstruktur ved universitets- og høyskolesektoren (Underdal-utvalget)

Forskerforbundet takker for muligheten til å gi høringssvar i denne viktige saken. Vi vil berømme ekspertgruppa som har identifisert og forsøkt å løse en del utfordringer ved dagens stillingsstruktur. Det kan imidlertid virke som at den knappe tiden ekspertgruppa har hatt til rådighet ikke har vært tilstrekkelig til å gjennomføre grundige analyser og utredninger og lage en mer utførlig beskrivelse av endringsforslagene. Rapporten fra ekspertgruppa har mange interessante anslag, men er slik sett mer å regne for skisser som må utvikles videre enn gjennomarbeidede forslag som kan innføres eller avvises. Det arbeidet er Forskerforbundet villig til å bidra til.

Kort oppsummering av Forskerforbundets synspunkter

Forskerforbundet

  • Støtter innstramming av postdoktor- og innstegsstillinger slik utvalget har foreslått.
  • Støtter opprettholdelsen av en professorstige.
  • Støtter ikke innføringen av en ny felles lektor-forsker-stige, men ønsker en videre utredning av den vitenskapelige stillingsstrukturen med sikte på å etablere en mer forpliktende stilling mellom stipendiat og førsteamanuensis.
  • Er skeptisk til et nytt toppstillingsnivå.
  • Mener en fagstøttestige er positivt, men at den må utredes ytterligere – også slik at muligheten for å gå mellom vitenskapelige oppgaver og fagstøtte tydeliggjøres.
  • Støtter ikke forslaget om en ny profesjons-ph.d. slik det er utformet og mener dette bør avkobles debatten om stillingsstruktur.

Vi vil i det følgende først gi en overordnet vurdering av fordeler og ulemper med dagens stillingsstruktur før vi deretter kommenterer ekspertgruppas enkeltforslag.

1.   Forskerforbundets vurdering av dagens stillingsstruktur

Det norske utdanningssystem har tjent oss godt og har bidratt til at vi har et av verdens beste samfunn å leve i, med kompetent arbeidskraft, god offentlig forvaltning og en offentlighet preget av tillitt og sunn meningsbrytning. Også de siste års tilstandsrapporter og forskningsbarometre viser at det står bra til med norsk høyere utdanning og forskning, og at vi gjør framgang i internasjonal sammenheng. Det er derfor grunn til å mene at dagens stillingsstruktur fungerer ganske godt. Det er særlig tre grunnprinsipper ved dagens stillingsstruktur Forskerforbundet mener er viktige og må videreføres:

  • Kombinerte stillinger. Prinsippet om kombinerte stillinger er god og en nødvendig forutsetning for kvalitet i undervisningen. Det er viktig for forskningen, utdanningen og offentligheten at de vitenskapelig ansatte utvikler ferdigheter i å forske, drive utviklingsarbeid, undervise og formidle fagstoff.
  • Nasjonale regler for ansettelse. Felles, nasjonale regler for ansettelse og opprykk i de tre løpene har bidratt til kvalitetssikring og felles normer, som samtidig har inngått i karriere- og lønnsutvikling for den enkelte.
  • Opprykksordninger. De personlige opprykksordningene, hvor ansatte kan kvalifisere seg til høyere stillinger innenfor rammen av fast tilsetting, bidrar til at det vitenskapelige personalet fortsetter å utvikle seg. Dette er bra for institusjonene, forskningen, undervisningen og den enkelte.

Forskerforbundet oppfatter imidlertid også at det er noen utfordringer med dagens system/stillingsstruktur:

  • Midlertidige ansettelser og dårlige karriereveier. Dagens UH-institusjoner bruker i altfor høy grad midlertidig ansettelse for å dekke undervisnings- og forskningsoppgaver.  Veien fra stipendiat til fast ansettelse i en kombinert stilling er ualminnelig lang, kronglete og tilfeldig – og den involverer ofte mange år med midlertidige ansettelser, usikkerhet og kortsiktige prosjekter. Dette i en periode hvor de unge vitenskapskvinnene burde være på sitt mest skapende og faglig produktive med langsiktige perspektiver på forskning og undervisning. De lange flyktige midlertidige ansettelsene og manglende karriereveier i UH-sektoren er uheldig for rekrutteringen til forskeryrket og fører til en underminering av stillingsstrukturen.
  • Misbruk av postdoktorstillingen. Ordningen med postdoktor misbrukes, noe institusjonslederne selv innrømmer. Institusjonene ansetter i stor grad postdoktorer for å utføre ordinære prosjektforskningsoppgaver – uten noen ytterligere oppfølging eller forpliktelser.
  • Dårlig fungerende dosentløp. Lektor- og dosentstillingene er i hovedsak knyttet til profesjonsstudier, hvor man tradisjonelt verken har hatt økonomi til, eller kultur for at underviserne også skulle være aktive forskere. Selv om kravet til forskning er betydelig skjerpet de siste årene, er verken økonomien eller kulturen endret tilstrekkelig til at kombinerte stillinger med 50/50-prinsipp er normen. Imidlertid har «akademiseringen» av profesjonsutdanningene til en viss grad ført til at den brede kompetanse fra profesjonsutøvelsen og praksisfeltet, som lektorløpet har representert, er blitt nedprioritert. Undervisningsstillingene som lektor og dosent er ikke i dagens praksis sidestilt eller likeverdige med de kombinerte stillingene i professorløpet. Det er til dels uklare kvalifikasjonskrav innen dosentløpet og mindre tid tilgjengelig til kvalifisering. Følgelig er det få dosenter.
  • Dårlig fungerende forskerløp. Forskerstillingene brukes ikke som del av et reelt karriereløp ved UH-institusjonene. De benyttes i hovedsak i engasjement for å utføre eksternt finansiert forskning – forskning som institusjonene har framskaffet midler for å utføre, men som de ikke finner å kunne utføre med kombinerte stillinger.
  • Kjønnsubalanse. Dagens situasjon er preget av manglende kjønnsbalanse i en del fag og særlig på toppstillingsnivå.
  • Utydelige karrieremuligheter i teknisk-administrative stillinger. Ansatte i tekniske og administrative stillinger opplever ofte muligheten til karriereutvikling ved institusjonene som utydelig og planløs.

Alle utfordringene knyttet i karriereløpene kan ikke løses ved endringer i stillingsstrukturen alene. Antagelig har mye av dette vel så mye med lovverk, finansiering og praksis/kultur å gjøre.

2.   Ekspertgruppas anbefalinger

Forskerforbundet støtter ekspertgruppas konklusjon om at den «nye stillingsstrukturen må, i større grad enn dagens struktur, sikre forutsigbarhet for den enkelte medarbeider ved å legge til rette for og synliggjøre tydelige karriereveier i sektoren». Dessuten også at den må være «tilstrekkelig fleksibel til at ansatte kan utvikle seg gjennom karrieren, og at det er mulig å ha både forskning og utdanning som sentrale arbeidsoppgaver». Spørsmålet er dermed om gruppas forslag i sum bidrar til dette. Forskerforbundet vil gi sine kommentarer til ekspertgruppas forslag enkeltvis.

2.1    Utdannings- og kvalifiseringsstillinger

Ny doktorgrad innrettet mot profesjonsfag
Forslaget om en ny profesjonsfaglig doktorgrad er interessant, men kan sies å ligge noe utenfor selve stillingsstrukturen, da man tilsynelatende vil endre innholdet i doktorgradsutdanningen og ikke i stillingen som stipendiat. Imidlertid knytter gruppa dette forslaget også opp til den videre karriereveien i akademia og det er motivert i det fortjenstfulle ønsket om å bedre kontakten mellom profesjonene og akademia. Det er imidlertid stadig et åpent spørsmål om den disiplinrettede og den profesjonsrettede doktorgraden i så fall vil framstå som likeverdige. Forskerforbundet støtter arbeidet med å gjøre forskerutdanningen mer orientert mot arbeidslivet og samfunnet utenfor akademia, men er usikker på om dette forslaget kan føre til flere skott snarere enn mer fleksibilitet. En rekke ph.d-programmer og forskerskoler er allerede rettet mot profesjonsfaget og det er uklart hva som kan tjenes på en egen type doktorgrad. Kanskje bør dette heller skje gjennom en mer utstrakt bruk av nærings- og offentlig PhD-ordningene eller tilsvarende, som ikke har andre standarder eller krav til vitenskapelighet. Det er en fare for at man med et slikt forslag også knesetter et prinsipp om at doktorgrad blir et absolutt krav for (fast) ansettelse i UH-sektoren. Dette vil svekke profesjonsutdanningenes mulighet for å rekruttere personer fra praksisfeltet.

Forskerforbundet kan ikke støtte innføring av en egen profesjonsfaglig doktorgrad på dette grunnlaget. Vi anerkjenner behovet for økt profesjonsretting men mener i utgangspunktet det må kunne løses innenfor rammene av dagens PhD-ordningen. En mulighet er å lage en «lektorgrad», altså en mer tydelig ramme om utviklingsarbeidet knyttet til profesjon og utdanning som gir førstekompetanse. Dette som et alternativ i lektorløpet til en vitenskapelig doktorgrad. En eventuell ny doktorgrad for profesjonsfag må utredes grundigere med sikte på hvilke fag som skal inkluderes og hva man vil oppnå med en ny grad. Dette bør holdes utenfor diskusjonen om stillingsstrukturen for øvrig.

Innstramning av postdoktorordningen og innstegsstillingen
Utvalgets forslag om innstramming av postdoktorstillingen er i tråd med Forskerforbundets politikk og hva vi mener er en av utfordringene ved dagens system. Vi foreslår at dette implementeres umiddelbart.

2.2    Vitenskapelige stiger

Vi vil her behandle de tre stigene i forslaget separat før vi til slutt diskuterer forslaget om en ny toppstilling på nivå 4.

Professorstigen
Forslaget innebærer en videreføring av dagens kombinerte stilling, med en ny toppstilling, som vi vil kommentere separat. Ekspertgruppa understreker ellers at de ansatte i professorstigen skal ha «en fastere definert forskningstid». En innskjerping av en slik rettighet slutter vi oss til; det vil ikke bare gi et bedre vern om den akademiske friheten, slik ekspertgruppa framhever, men også sikre at stillingene forblir reelle kombinerte stillinger og dermed at studentene i større grad vil få forskningsbasert undervisning.

Forsker-lektorstigen (FL-stigen)
Forslaget om å slå sammen dagens forskerløp og dosentløp er det vanskeligere å slutte seg til. Forslaget ser ikke ut til å kunne løse hovedproblemene ved dagens stillingsstruktur. En rekke fagområder – særlig det som betegnes for profesjonsfag – har som krav både til FoU-arbeidet og utdanningen at det er tett koblet til praksisfeltet og profesjonsutøverne utenfor. Det krever at en stor del av den vitenskapelig staben har tette bånd til profesjonen og kjenner det arbeidslivet man utdanner kandidatene til. Det utelukker ikke teoretisk og akademisk forskning på internasjonalt høyt nivå, men det er få forunt å beherske og ha tid til begge deler. For disse utdanningenes del vil dermed behovet normalt være større for vitenskapelig personal med kompetanse på utdanning, profesjonsutøvingen og utviklingsarbeid enn det vil være for personal med akademisk/teoretisk forskningskompetanse. For en del andre fagområder, særlig mer tradisjonelle disiplinfag hvor det er nasjonale og internasjonale insentiver for å drive mer og intensiv forskning, vil man ha et større behov for rene forskere enn for undervisningspersonell. Det er nettopp derfor sektoren har en stor andel lektorer – som man ikke har råd til å gi like mye FoU-tid som undervisningstid – og en mindre andel med rene forskere man ikke har undervisningsoppgaver til. Disse forholdene vil ikke endre seg ved å fjerne de separate forsker- og dosentløpene og slå dem sammen. Det er dermed vanskelig å se hvordan en felles stige vil bidra til å endre praksisen med midlertidig ansettelser på eksternt finansierte forskningsprosjekter eller løse problemet med at dosentløpet og forskerløpet ikke fungerer godt nok. En utfasing av dosentløpet til fordel for et såkalt «forsker-lektorløp» gjør profesjonsutdanningenes behov mer uklart og sammenblandet med andres behov i akademia. 

Det er videre uklart hvordan FL-stigen skal kunne fungere i praksis. Legger man seg tett på dagens to løp, vil det være liten vinning og liten grunn til å endre stillingsstrukturen. Gjør man grep for å endre strukturen og føre forsker- og læreroppgavene mer sammen, er man snublende nær den kombinerte stigen med de utfordringer det vil medføre. Rapporten fremstiller personalet i FL-stigen som i større grad underlagt arbeidsgivers styringsrett og ansatt for å dekke arbeidsgivers behov for fleksibilitet (og dermed også med mindre individuell frihet enn ansatte i professorstigen):

I FL-stigen er institusjonenes kontinuerlige behov for fleksibilitet av stor betydning, eksempelvis når det gjelder tidsavgrensede forskningsprosjekter og undervisningsoppgaver. I professorstigen har ansatte en fastere definert forskningstid, og det gir i sin tur et bedre forsvar for den individuelle friheten som eksisterer i dag.

Dermed er det en overhengende risiko for at forslaget sementerer stillingene i FL-stigen som et akademisk B-lag, med dårligere vilkår og lavere status enn de ansatte i professorstigen. Da vil vi nærme oss andre land med et akademisk hierarki som er stikk motsatt av det man ønsker å oppnå med en ny stillingsstruktur. En klar fare er dermed også at arbeidsgiver vil foretrekke ansettelse i forsker/lektor-stigen hvor de i langt større grad kan disponere de ansatte (som heller ikke får fortrinnsrett til vanlige kombinerte stillinger). Jo mer undervisning som kan legges til lektor-forskere som institusjonen i langt større grad kan instruere, jo færre kombinerte stillinger vil det være behov for. Dette vil skade norsk akademia. Forbindelsen mellom autonom forskning og undervisning, som er så sentral i det norske universitetssystemet, vil svekkes.

Det vil videre være besværlig å sette tilfredsstillende og tydelige kriterier for stillingskompetanse ved ansettelse og opprykk for en så heterogen gruppe. Utvalget åpner for å søke seg på tvers i stigesystemet, men forutsetningen for sideveis mobilitet er uklar. Det er også vanskelig å se hvordan denne stigestrukturen skal virke til å minske avstanden mellom profesjonsfeltet og akademia, men ønsket om mer tydelige stillinger for personer fra praksisfeltet/profesjonen som praksisveiledere- og undervisere vil måtte finne sin plass innenfor denne FL-stigen.

Utvalgets forslag innebærer også at forskere uten doktorgrad – som i dag er plassert i stilling 1108 Forsker –vil degraderes til forskningsassistenter. Dette synes vi er unødvendig og lar seg knapt gjennomføre. Et annet problem med en slik ny stige i UH-sektoren er nemlig samvirke og mobilitet med andre sektorer. I staten brukes forskerstigen ved forskningsinstituttene og i noen forvaltningsorganer. En betydelig endring i strukturen ved UH-institusjonene vil kunne påvirke kompetansevurderinger på tvers av forskningssektoren og behovet for rene forskerstiger i staten forøvrig.

I dag har ansatte amanuenser, høyskolelektorer og universitetslektorer adgang til å søke om opprykk til stilling som førsteamanuensis. Dette er ikke direkte berørt av ekspertgruppa, men det virker på den grafiske framstillingen som om det ikke er mulig med de foreliggende forslagene. Dette vil i så fall ytterligere fjerne insentivene lektorene i dag har for å ta en doktorgrad og dermed kunne få opprykk. Institusjonene går dermed også glipp av veiledningskapasitet på høyere grad. Det er uheldig. 

Forslaget om en forsker/lektor-stige framstår som mangelfullt utredet og Forskerforbundet kan ikke støtte det.

2.3    Fagstøttestigen

Utvalgets forslag om å samle ulike stillinger som driver fagstøtte i en egen stige kan medvirke til bedre karriereløp for stillingene det gjelder. Dersom de ansatte på den måten også får egne opprykksordninger, vil det være gunstig. Høyt kvalifiserte teknisk ansatte med høy formell utdanning bør synliggjøres bedre enn i dag. Det er imidlertid ikke klart hvilke stillinger dette gjelder. I rapporten heter det at det vil variere fra fag til fag og mellom institusjoner og at fellesnevneren er at disse ansatte har kompetanse som er avgjørende for å sikre kontinuitet og kvalitet i institusjonenes virksomhet. Rent prinsipielt vil dette være alle ansatte og det framstår uoversiktlig hvem som skal få mulighet til å delta i et opprykksystem og ikke. Det virker heller ikke som ekspertgruppa skiller klart mellom fagstøtteledelse og annen administrativ ledelse.

I dag har noen av de teknisk-administrativt ansatte (TA) mulighet til karriereutvikling innenfor både fag og ledelse. Forslaget om en fagstøttestige vil forhåpentligvis utvide og klargjøre slike muligheter, men det foreliggende forslaget med tre nivåer hvor nivå 3 er forbeholdt lederstillinger framstår som unødig snevert. Det kan faktisk bidra til å begrense de faglige karrieremulighetene som finnes i dag. Dessuten er et poeng med en stige at det må være opprykksmuligheter basert på utvikling og kompetanse, men man kan ikke få opprykk til leder, da lederoppgaver nødvendigvis er knyttet til behov og funksjon. Det siste trinnet på denne stigen er derfor ikke et reelt trinn. Heving og utvikling av egen og faggruppas kompetanse må være hovedfokus for ideen med å opprette en egen fagstøttelinje. Dette er ikke så godt beskrevet i rapporten. Fagstøttestigen må ha de samme kravene til utvikling som de to andre, da de skal samvirke og utvikle hverandre.

Rapporten omtaler bibliotekstillinger, men forholder seg ikke aktivt til dagens struktur. Bibliotekstillingene i UH-sektoren ligger i dag under to karriereveier – en rent teknisk-administrativ, og en vitenskapelig. Den teknisk-administrative linjen med Bibliotekar – Spesialbibliotekar – Hovedbibliotekar ligger under gjennomgående stillinger, mens den vitenskapelige linjen ligger under UH-stillingene med Universitetsbibliotekar og førstebibliotekar. Ansatte i den siste er ansatt i vitenskapelig stillinger med opprykksordning mellom stillingsnivåene og er ikke å regne for fagstøtte-stillinger i dag.

Det er i dagens stillingssystem en manglende fleksibilitet knyttet til muligheten for å gå mellom vitenskapelige, administrative og tekniske arbeidsoppgaver. Etablering av en egen fagstøttestige som skal spesialiseres inn mot kun fagstøtte, bidrar ikke til å løse dette problemet.

Forslaget om en fagstøtte-stige framstår i sum dermed også som noe mangelfullt utredet, og selv om både intensjonene og flere av innretningene er gode, vil ikke Forskerforbundet gi sin støtte til foreliggende modell. Vi foreslår at en karrierestige for personal som driver med avansert fagstøtte utredes ytterligere, også med sikte på en struktur hvor arbeidstakere kan drive både med vitenskapelige kjerneoppgaver og fagstøtte.

Det er mange andre ansatte i teknisk-administrative stillinger som tilsynelatende ikke inngår i ekspertgruppas framstilling av fagstøtte. Forskerforbundets mange medlemmer i slike stillinger har gjennom to undersøkelser (i 2013 og 2017) gitt klart uttrykk for at de ønsker seg karriereutvikling og mer tydelige karriereløpsmuligheter. Langt de fleste ønsker å utvikle seg videre faglig, mens en mindre andel sikter seg inn mot ledelse. UH-institusjonene bør videre ta mål av seg til å skape og synliggjøre karrierestrukturer som inkluderer hele TA-staben.

2.4    Ny toppstilling – nivå 4

Forskerforbundet mener forslaget om en ny toppstilling i alle vitenskapelige løp – over dagens professor, dosent og forsker 1183 – ikke er et svar på utfordringer eller problemer med dagens system sett fra de ansatte og forbundets side.

Den store faren med å innføre et nytt nivå over dagens er en devaluering av dagens professornivå og de som har og har hatt en slik stilling. Det er i dag stor grad av lønnsdifferensiering mellom professorer og det er klart at noen professorer har en mer fremtredende plass i forskningssystemet. Vi synes dette gir et stort nok mulighetsrom til å differensiere mellom professorer og at et dikotomt skille mellom fakultetsprofessor/professor ikke er nødvendig. Under alle omstendigheter framstår navnevalget «fakultets-» som uheldig.

Med det eksisterende forslaget vil toppen i forsker-lektor stigen (fakultetslektor/-forsker), formelt sett rangere høyere (nivå 4) enn et professorat (nivå 3), med de konsekvenser det kan få for bedømming og rangering i et universitetssystem og spørsmålet om fortrinnsrett.

I dagens stillingsstruktur har vi ekstraordinære stillinger som professor 1404 og forskningssjef 1111, men dette er forbeholdt forskningsledelse, er ikke knyttet til særskilte kvalifikasjonskrav, utgjør ikke en del av det personlige opprykksystemet og benyttes lite. Forskerforbundet anbefaler å videreutvikle disse ordningene med tydelige nasjonale standarder uten å etablere nye titler og stillingskategorier over dagens professornivå.

2.5    «Praksisprofessor»

Forskerforbundet deler ambisjonen om tettere samspill mellom akademia og arbeidslivet, men støtter ekspertgruppa når den ikke foreslår en ny stilling som «praksisprofessor». En slik stilling som praksisprofessor er uheldig fordi det vil bidra til en nedvurdering og endring av forståelsen av hva professorkompetanse er. Det er viktig å stimulere til økt bruk av personer fra praksisfeltet i undervisningen - eksterne undervisere og veiledere vil være berikende. For at dette samspillet skal øke og blir bedre, er det imidlertid helt avgjørende at det går begge veier og ikke bare fra næringslivet til akademia. Hovedoppgaven til universitetene og høyskolene er forskning og undervisning basert på vitenskapelige kriterier. Personer med erfaringskompetanse alene vil kunne gi vektige bidrag til undervisningen, men kan ikke overta den. Erfaringskompetanse fra praksisfeltet kan hentes inn innenfor dagens regelverk, enten som timelærer, ordinært ansatte i vitenskapelig stilling eller i form av bistillinger på gjeldende stillingsnivå som samsvarer med faktisk kompetanse. Det er for eksempel en lang tradisjon innen ingeniørfagene med å hente inn fagfolk fra næringslivet som gjesteforelesere og som tilsatte i bistillinger for å undervise og veilede studenter. Dette ivaretar behovet for innhenting av undervisere med en annen kompetanse og/eller fagbakgrunn. En utfordring har tidligere vært lønnsstrukturen, men lønnstak innenfor de ulike stillingene er nå fjernet.

3.   Konklusjoner

Forskerforbundet hilser velkomment innstramninger av postdoktorinstitusjonen og deler ekspertgruppas ønsker om å få på plass et stillingssystem som gjør at man også kan videreutvikle seg som vitenskapelig ansatt i UH-sektoren etter doktorgraden innenfor langt tryggere og mer langsiktige rammer enn det som dagens struktur tilbyr.

Forskerforbundet mener imidlertid at forslagene til nye stillingsstiger ikke er tilstrekkelig utredet og heller ikke er fullgode løsninger på de utfordringene som våre medlemmer daglig står i og har gitt uttrykk for. Tilbakemeldingen fra medlemmer og ansatte i vår organisasjon er tydelig på ønsket om å beholde og videreutvikle et lektor-dosentløp tilpasset profesjonsutdanningenes behov.

Forskerforbundet foreslår at man i det videre arbeidet knesetter prinsippet om at de kombinerte stillingene er grunnordningen i sektoren, og at man ytterligere utreder muligheten for et mer forpliktende mellomnivå etter stipendiat og før førsteamanuensis – en stilling hvor den ansatte kan få prøvd seg og møtt utfordringer både innen forskning, undervisning, formidling, ledelse og administrasjon under forutsigbare forhold, og hvor også de som ikke vil eller kan oppfylle alle krav til en stilling i professorløpet, finner sin videre plass innen forskning/forskningsstøtte eller undervisning/administrasjon.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær

  • Del denne siden: